Litteratur

På vestsiden av Manhattan, nord for Central Park, ligger St. John the Divine-katedralen. Den gotiske fasaden ruver i gatebildet og bygningen har ved første øyekast noe musealt og dystert ved seg. Men det er bare utenpå. Dette er en levende kirke. Det er her Joan Didion og mannen hennes, forfatteren John Gregory Dunne, samler familie og venner til bryllup en sommerdag i 2003. Deres eneste datter, Quintana Roo Dunne, skal gifte seg. Hun er 37 år gammel, det serveres rosa champagne og brudepikene går barføtt. I håret har hun duftranker. «Nå tenker jeg på den julidagen i St. John the Divine i 2003, og det slår meg hvor unge John og jeg så ut til å være, hvor friske,» skriver Joan Didion i boken Blå kvelder, som nå er ute på norsk. Et halvt år senere dør John, samtidig som Quintana ligger bevisstløs på sykehus. Halvannet år etter dør også hun. I kjelleren i St. John the Divine-katadralen har familien reservert tre gravsteder, ett til hver av dem. I dag står bare én grav tom igjen.

Det skjøre livet. Joan Didion hilser meg velkommen inn til leilig-heten hun delte med ektemannen i nesten 20 år. En liten dame bak en stor, hvit dør. Vi er på østsiden av Central Park, hvor baldakiner og dørvakter, svarte biler og hundepassere er faste innslag i gatebildet. I stuen fyller bøker og familiefotografier hver eneste ledige flate. Det var her han døde, John Gregory Dunne, en vinterdag på tampen av 2003, foran peisen med en whisky i hånden. Samme dag hadde ekteparet besøkt datteren på sykehuset, hvor hun lå med en kraftig lungebetennelse som hadde utviklet seg til septisk sjokk.

Utgivelsen av De magiske tankers år i kjølvannet av disse hendelsene tok Joan Didion fra å være en kultforfatter og en fremtredende representant for såkalt litterær journalistikk til å bli et internasjonalt fenomen. Det var en kaotisk tid; mens hun skrev sorgmemoaren, gjennomgikk datteren en rekke kirurgiske inngrep. Hun lå i koma seks uker før hun døde. Hvorfor skrev du ikke om henne? var det noen som spurte. 

– Det var rett og slett ikke mulig, sier Joan Didion. 

– Boken hadde jo gått i trykken. Den var ikke bare ferdigskrevet, den hadde faktisk vært gjennom alle produksjonsleddene. Alt som gjensto, var å kjøre den ut i butikkene.

– Tenkte du da at du ville skrive om henne senere?

– Nei, tvert imot. Jeg tenkte at jeg ikke ville gjøre det. Livet hennes tilhørte henne selv. Det var hennes historie. Men så kom jeg til det punktet hvor jeg innså at hun aldri ville kunne skrive om sitt eget liv. Først da ble det mulig for meg å bli kvitt følelsen av å forsyne seg av en annens materiale, av en annens erfaringer. 

Respekten for «andres materiale» er noe vi kommer tilbake til flere ganger i løpet av samtalen. Didion forteller at da ektemannen døde, var han i gang med en ny bok, og flere venner spurte henne om hun ikke skulle skrive den ferdig.

– Tanken slo meg ikke overhodet. Det hadde ikke vært mulig, sier hun.

Likevel syntes hun det var uproblematisk å avsløre så mange detaljer om samlivet deres i den første sorgmemoaren, nettopp fordi det var deres liv hun fortalte om. De magiske tankers år, sier hun, var en bok som skrev seg selv på relativt kort tid. Blå kvelder strevde hun med i flere måneder. På et tidspunkt var hun i ferd med å gi opp hele prosjektet. 

– Jeg trodde boken skulle handle om å få barn, eller om det å ikke kunne få barn. Men jeg skjønte ganske raskt at den ikke handlet om det. Så fulgte en lang og vanskelig periode hvor jeg forsøkte å finne ut hva den egentlig handlet om. Og til slutt forsto jeg at jeg skrev en bok om dødelighet og om det å bli gammel. Det var ikke noe jeg hadde tenkt på før, og det var heller ikke noe jeg ønsket å tenke på. 

– Hjalp boken deg å tenke på det?

– Den tvang meg til det. Jeg var bare ikke sikker på at det var noen god idé, sier hun og ler. 

En annen ting Didion strevde med, var formen på boken, som skilte seg fra det hun tidligere hadde skrevet. Der hvor De magiske tankers år følger en tradisjonell, fortellende linje med ektemannens død som det naturlige utgangspunkt, er Blå kvelder snarere en litterær meditasjon.

– Boken er ikke en fortelling i tradisjonell forstand, og derfor var det en helt annen erfaring å skrive den. Det var en form jeg aldri hadde benyttet meg av, og det skremte meg. Da jeg var kommet halvveis, hadde jeg lyst til å gi opp, og jeg snakket faktisk med agenten min om å betale tilbake forskuddet forlaget hadde gitt meg. 

I samråd med agenten bestemte hun seg likevel for å gjøre boken ferdig. Først da ville hun avgjøre om den skulle utgis eller legges i en skuff. En kveld, da hun så ut på det blå lyset som faller over Manhattan- sent om våren og tidlig om sommeren, sto bokens tema plutselig klart for henne.

– Jeg tenkte at hvis jeg kunne kalle den Blå kvelder, så ville jeg klare å gjøre den ferdig. Jeg forstod også at den ikke bare handlet om det å få barn eller om Quintana, men om alderdom og død. Boken handler om lyset som dør.

Et barn i gave. Det var mens hun var nygift og jobbet for Vogue at lengselen etter et barn meldte seg. Barnet kom imidlertid ikke av seg selv. Didion og Dunne flyttet til California, søkte om adopsjon og fikk det innvilget. En dag i mars 1966 ringte legen ved det lokale sykehuset i Santa Monica og fortalte dem at han hadde et nyfødt pikebarn som trengte et hjem. Ville de ha barnet? 

Hun ble mor i løpet av en time. I Blå kvelder beskriver hun kontrasten mellom en enorm velsignelse og følelsen av frykt som plutselig overveldet henne. «Hva om jeg mislykkes med å ta meg av dette barnet? Hva om jeg ikke får dette barnet til å trives, hva om jeg ikke får dette barnet til å elske meg? skriver hun. Eller enda verre: «Hva om jeg ikke klarer å elske dette barnet?»

Quintana Roo Dunne vokste opp på filmsett og luksushoteller sammen med foreldrene, som på den tiden jobbet både for Hollywood og en rekke anerkjente magasiner. Den vesle jenta skaffet barnevakten autografen til Paul Newman, lærte seg å bestille roomservice og kvittere for sine egne Shirley Temple-drinker. Da hun var fem-seks år gammel, tok foreldrene henne med på flere stadionkonserter da de gjorde research til en nyinnspilling av A Star is Born, som de hadde skrevet manuset til. Quintana fikk sitte oppå forsterkerne under konsertene. 

– For en utenforstående høres det ut som en temmelig glamorøs oppvekst. Hvordan tror du hun opplevde det?

– Jeg tror hun syntes det var en prøvelse. Hun fikk jo ikke gjøre de tingene hun selv ville. 

I stedet var det foreldrenes stadig nye oppdrag som la premissene for Quintanas oppvekst. Grensene mellom arbeidsliv og familieliv eksisterte ikke. 

– Jeg insisterte alltid på at jeg først og fremst var forfatter, deretter mor og så kone, sier Didion.

– Og du må huske på at John og jeg levde av å skrive, det var vår eneste inntektskilde. En av oss jobbet alltid med en artikkel eller et manus, en av oss var alltid borte. Hvis vi begge måtte reise, tok vi henne med. 

– Følte du at du ble dratt mellom skrivingen og det å være mor?

– Ja, det gjorde jeg. Jeg tror særlig jeg følte det da hun var veldig liten, og kanskje i enda større grad fordi hun var adoptert. Jeg hadde fått henne i gave, og jeg måtte gjøre meg fortjent til den gaven. I dag tenker jeg at den følelsen burde vært der hele tiden. De trenger deg egentlig mer når de er 14. Men da er du som regel kommet til det punktet hvor du bare må gå ut av døren og sette deg på et fly. 

Vi snakker om hvordan synes på morsrollen har forandret seg siden 60- og 70-tallet, da det på ingen måte var en selvfølge at kvinner jobbet. Det eksisterte en slags forestilling om at hvis du ble en slags Martha Stewart-figur, sier Didion, så kunne du kompensere for lysten til å arbeide. Hun forteller at da Quintana var baby, sendte staten en sosialarbeider for å se barnet i det miljøet hvor hun bodde. 

– I forkant av besøket ryddet jeg bort alle papirene og bøkene sine slik at sosialarbeideren skulle få inntrykk av at jeg ikke jobbet, sier Didion.

Sannheten var en annen.

– Da Quintana var to år, reiste jeg bort en måned for å skrive en artikkel. Jeg fløy bare tilbake til Los Angeles i helgene. De jeg kom hjem den andre helgen, var Quintana så sint på meg at hun vendte ansiktet bort da jeg forsøkte å kysse henne.

Hun trekker pusten et øyeblikk.

– Det var utrolig sårende.

Kultforfatter. To år etter at datteren ble født, utga Joan Didion sin første essaysamling under tittelen Slouching Towards Bethlehem. Flere av tekstene var tidligere blitt publisert i tidsskrifter, og samlingen ble først og fremst til fordi en forlegger hadde tro på prosjektet og fordi Didion trengte penger. Evnen hennes til å beskrive tidsånden, samt de mange personlige innfallsvinklene til vanskelige temaer, gjorde at hun raskt ble lagt merke til. Gjennom hele sitt forfatterskap har Joan Didion sjenerøst budt på sine egne erfaringer, noe som ikke bare har skaffet henne lesere, men regelrette fans. Å snakke om en Didion-kult er ikke å overdrive, ei heller den påvirkningen hun har hatt på mange, særlig kvinners, liv. 

– I en periode følte jeg at jeg ble for sterkt knyttet til leserne, forteller hun.                

– Jeg fikk mange brev og lignende, og det ble litt for mye Miss Lonelyhearts (amerikansk fiktig avisspaltist, red.anm). Så jeg sluttet å bruke meg selv når jeg skrev. Det vil si, jeg tok en pause.

– Hvorfor valgte du å gjøre det i utgangspunktet?

– Vel, det var materiale som var tilgjengelig for meg.

– Det var dine historier.

– Nettopp. De tilhørte ingen andre.

Denne dvelingen ved eget liv er også noe Didion er blitt kritisert for. Enten hun skriver om politikk, reiser, film eller det amerikanske samfunnet, så er temaet i bunn og grunn alltid henne selv. Når Didion i så stor grad kommer unna med dette, beror det antakelig på at hun skriver en prosa som er -usentimental og direkte, på grensen til kjølig. 

Denne kliniske tilnærmingen til de sørgeligste temaer er også med på å forklare suksessen hun har hatt med De magiske tankers år. På bordet foran oss ligger, pussig nok, en bok som er blitt mye sammenlignet med -Didions første 

sorgmemoar: En enkes fortelling av Joyce Carol Oates.

– Har du møtt henne? spør Didion meg.

Jeg rister på hodet.

– Jeg har møtt henne flere ganger. Hun underviser ved Princeton, og noen ganger reiser hun til New York for å spise middag. Hun pleide å komme hit sammen mannen sin, og de var mer avhengig av hverandre enn noen andre par jeg har møtt . Da boken hennes kom ut, var det noen kritikere som mente hun hadde begått urett mot meg ved å skrive en bok i samme sjanger som meg. Hun skrev et brev til meg og beklaget dette, og sa at det slett ikke var hennes hensikt. Det hele var veldig merkelig, for det hadde virkelig ikke falt meg inn.

Didon forteller at noen av de samme menneskene også kritiserte Oates for ikke å nevne at hun hadde giftet seg på nytt etter bare et år.

– Jeg forstår godt at hun ikke nevnte det, sier Didion.

– Jeg tror faktisk ikke det falt henne inn. Jeg mener, hva enn -hennes nåværende ekteskap med nevro-logen er, så er han ikke Ray. Dét ekteskapet var karrièren hennes.

Heller ikke Didion forteller alt. Å lese Blå kvelder er som å gå omkring i et stort rom med mange dører hvor noen er åpne, andre avstengt. Quintanas depresjoner og alkoholisme blir bare såvidt antydet, mens andre aspekter ved livet hennes, som den vanskelige og til dels mislykkede gjenforeningen med hennes biologiske familie, blir beskrevet i større grad. Joan Didion velger omhyggelig hvilke detaljer hun vil avsløre, og leseren må selv pusle sammen det fullstendige bildet. Å -intervjue henne fortoner seg litt på samme måte.

– Du skriver en uhyre presis prosa og tar mye notater. 

– Ja, men jeg noterer ikke like mye som før. Det har sammenheng med at jeg er blitt lat og ikke er like strukturert som jeg pleide å være. Men jeg må ha en notatbok for hånden. Jeg skjønner ikke at noen kan skrive noe som helst uten å ta notater.

– Du er også en skarp observatør. Er det mulig, tror du, å observere sin egen sorg? 

– Ja, det tror jeg, sier hun.

– Men ikke med en gang. Det tok lang tid før jeg klarte å se meg selv i tiden etter at John døde, og da jeg først gjorde det, innså jeg at jeg var i ferd med å miste forstanden. Men jeg mener … jeg tilbrakte halvannen måned på UCLA Medical Center. 

Blikket innover. Quintana Roo Dunne gjennomgikk seks hjernekirurgiske inngrep før hun sovnet inn. Det som begynte som en lungebetennelse, utviklet seg til septisk sjokk, så lungeemboli og siden hjerneblødning. På skrivebordet bak oss står et bilde fra bryllups-dagen hennes, et av mange fotografiene som er plassert rundt omkring i leiligheten. Det som slår en når en ser disse, er hvor mange av de avbildede menneskene som er borte. Ikke bare ektemannen og -datteren, men også andre; filmregissøren Tony Richardson, en venn av familien, som døde av aids i 1991, og datteren hans Natasha Richardson-, som mistet livet etter en skiulykke for tre år siden.

– De menneskene du har mistet, på hvilken måte er de fortsatt hos deg?

– Jeg vet ikke, de bare er det. John er mindre til stede enn -Quintana, kanskje fordi han døde tidligere. Men særlig hun er veldig sterkt til stede. Uansett hvor jeg snur meg, er det bilder av henne.

Med det samme ringer det på døren, og et bud leverer en bærepose full av matvarer. Jeg tilbyr meg å bære posen inn på kjøkkenet, men Didion insisterer på å ta den selv, og begynner å rydde varene inn i kjøleskapet. Hver eneste bevegelse representerer en -mobilisering av krefter. Hun forteller at hun var langt inne i 60--årene før hun innså at hun ikke lenger var 30 år gammel.

– Hvorfor jeg brukte så lang tid på å innse det åpenbare, vet jeg ikke, fordi rent fysisk var jeg en annen. Det ville bare ikke trenge inn. En stund trodde jeg det var fordi jeg så meg selv gjennom Johns øyne, at det var først da han døde at ble jeg nødt til å se meg selv som et eget menneske, uavhengig av ham.

– Hender det at du føler deg ensom?

Hun rister på hodet.

– Jeg tror ikke jeg har følt meg ensom en dag i hele mitt liv. Det er bare ikke en del av den jeg er.  Nå og da, spesielt siden jeg er så mye alene hjemme, legger jeg merke til at jeg faller ut og har problemer med å konsentrere meg, noe som kanskje kan defineres som -ensomhet. Men jeg tolker det ikke slik. 

– Er det sorgen som kommer i de stundene?

– Ja, jeg tror det. Og jeg tror aldri den følelsen forsvinner. 

Hun forteller at det finnes en benk i Central Park med navnene til datteren og ektemannen på. En nabo donerte penger til parken og fikk gjøre benken om til et minnesmerke. På mange måter er også Didions leilighet blitt et museum over det som en gang var; -fotografier, film- og teaterplakater og endeløse mengder av bøker forteller -historien om en familie på tre. I et skap på et av soverommene -henger Quintans gamle skoleuniformer fremdeles. Jeg spør Didion om hun noen ganger går inn dit for å se på dem.

– Ja, det gjør jeg, sier hun.

– Det er ikke egentlig noe annet der inne jeg har bruk for. Så når jeg åpner den døren, er det for å se på det som var hennes. 

 (Foto: Linus Sundahl-Djerf)