Litteratur

Når du åpner de tunge eikedørene til en av metrostasjonene i Moskva, legger du en verden bak deg og stiger inn i en annen. Det lukter metall og motorolje. Du hører hastende skritt over marmor. Lufttrykket forplanter seg oppover fra de drønnende togene og treffer deg i ansiktet som en sur vind. Lange rulletrapper trekker deg ned i dypet, noen av dem nesten hundre meter. Du legger hånden din på det svarte gummigelenderet, og under den kjenner du fettet fra millioner av fingre som har vært der før deg. Russerne. Der er de, på vei opp, ned, hjem, til jobb. Slitne, likegyldige ansikter under tunge pelsluer. Vaktsomme, fjerne blikk, frostrøyk ut av munnen. For dem er dette hverdag. For deg er det et eventyr. For nå er du nede, i en av de store salene som åpner seg mot perrongene og kan minne om sunkne bysantinske templer eller restene av en tapt, underjordisk sivilisasjon.

Da metroen i Moskva ble bygget i 1935, skulle den ikke bare sørge for at innbyggerne ble fraktet rundt i byen, den skulle også fylle dem med passe doser patriotisme og sovjetisk stolthet. Derfor har metrostasjonene fortsatt enorme takmosaikker av Lenin og svære statuer av hardt arbeidende kvinner og menn med svulmende, kommunistiske muskler. «Verdens undergang er nær!» roper en gammel og nesten tannløs kone som deler ut løpesedler under en kolossal lysekrone. En ung og åpenbart beruset mann er blitt omringet av politiet. Kameratene hans holder ham tilbake, men han river seg løs og forsøker å overbevise politifolkene om at nei, han er slett ikke full. Alle er de som hentet rett ut av Metro 2033, Dmitrij Glukhovskijs roman.

– Metroen i Moskva er et mytologisk sted. Du finner livet i konsentrert tilstand her. Kjærligheten og drømmene. Tenk deg, millioner av innestengte drømmer! Et perfekt sted å skrive fra for en forfatter, sier Glukhovskij.

(Foto: Ivar Kvaal)

Verdifull dødtid. Vi sitter i en myk sofa hjemme hos Glukhovskij nå, tre etasjer over bakken i en blokk i sentrum av Moskva. Leiligheten har han overtatt fra bestemoren, og interiøret har også noe bestemorsaktig over seg. Dempet belysning. Mahognihyller, fulle av egne og andres bøker. Et skap med sjeldne og kanskje verdifulle flasker; likører, konjakk og vodka. Over sofaen henger et nytt verdenskart, ment å se gammelt ut. I sofaen ligger en burgunderfarget pute med gule rysjer og påskriften «Til den beste i sin profesjon-», brodert i gult over en hammer og sigd.

– Da jeg var gutt, bodde vi i utkanten av byen, men foreldrene mine ville at jeg skulle gå på en god skole i sentrum. Derfor tok jeg metroen kanskje en time hver dag, i flere år. For meg var dette dødtid. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte sitte og riste der nede i mørket. Jeg husker at jeg tenkte «jeg må da kunne bruke denne tiden til noe». Noe ikke alle er klar over, i hvert fall ikke utlendinger, er at metroen i Moskva ikke bare er et transportsystem. Den er også en eneste stor bunker, bygd for å tåle en atombombe, hvor man kan evakuere folk i tilfelle krig. En dag på vei til sentrum – jeg var kanskje 14 år – slo det ned i meg: Hva om jeg måtte bli her, ikke bare en time, men resten av livet? Det ble begynnelsen på Metro 2033, sier Glukhovskij, som i dag er 33 år gammel.

Handlingen i Metro 2033 er, som tittelen antyder, lagt til året 2033. En atomkrig har gjort Jorden ubeboelig, og de eneste menneskene som er igjen, er de få som tilfeldigvis befant seg nede i Moskvas metro da bomben eksploderte. Vi følger hovedpersonen Artjom på en eksi-stensiell og actionfylt vandring under jorden, der stasjonene er befolket og styrt av ulike fraksjoner i stadig krig med hverandre: nykommunister, nyfascister, nykristne, nyhanseater, og så videre. Store deler av boken foregår i stummende mørke. Ordentlig mat finnes knapt, og man vet aldri hvem som lurer bak neste sving. Verst er kanskje den såkalte tunnelangsten; de dødes stemmer – eller er det kanskje bare et rør det er gått hull i eller gassledninger som er lekk? – som når som helst kan ta bolig i Artjom og de andre tunnelvandrerne og få dem til å gå fra vettet.

– Metro 2033 reflekterer min egen opplevelse av å vokse opp i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, sier Glukhovskij.

– Det var en urolig og forvirrende tid. Du kan si hva du vil om kommunismen, men den strukturerte og forklarte i det minste folks tilværelse. Med ett var den redusert til en av flere ideologier. Resultatet var et moralsk vakuum. Artjoms søken etter mening og sikkerhet er i bunn og grunn min egen søken. Jeg husker hvordan vi slet med å skaffe mat. Noen slektninger av oss sendte grønnsaker eller kom med dem selv, 12 timer på tog. Til gjengjeld fikk de litt pølser og ost, som var ting de manglet og som vi hadde tilgang til. For moren min ble det en fulltidsjobb å finne mat. Køene var endeløse. Gradvis ble de materielle forholdene bedre. Men usikkerheten – sosialt, eksistensielt og fysisk – satt i kroppene våre. Jeg pleide å gå rundt med en kølle på innsiden av jakken når jeg skulle lufte hunden, sånn i tilfelle. Den dominerende livsfølelsen var at verden var gått av hengslene. Postapokalyptisk litteratur er blitt veldig populært i Russland nå. Jeg tror det har å gjøre med følelsen av at vi lever i et postapokalyptisk land, sier Glukhovskij.

– Hvordan ble du selv forfatter?

– Det er en lang historie. Vi hadde en skrivemaskin hjemme; faren min jobbet som journalist. Når han var borte, tok jeg kontroll over maskinen. Jeg skrev de første historiene mine på den, helt ned i treårsalderen. Små detektivhistorier eller lovprisninger av Lenin. Siden bare fortsatte det, og i tenårene satset jeg for alvor på skrivingen. Jeg drømte aldri om å bli forfatter. Jeg ville bare skrive en tykk roman.

(Foto: Ivar Kvaal)

Debuterte på nettet. I 1998 er Dmitrij Glukhovskij 19 år gammel og begynner på arbeidet med Metro 2033. Fire år senere er manuset ferdig og han sender det til et titall forlag. Ingen vil ha det. Han blir deprimert og mer og mer desperat etter å bli publisert og å få anerkjennelse.

– Det var forferdelig. Alle klassekameratene mine hadde karrierer som tok av, mens jeg følte at min sto på stedet hvil, at det allerede var for sent. Det høres kanskje rart ut at en 20-åring kan tenke sånn, men livet er kort i Russland. Den gjennomsnittlige levealderen for menn er bare 58 år. Folk etablerer og gifter seg tidlig, og da låser jo endel muligheter seg. Jeg pleier å si at livet leves med dobbelt hastighet her. Jeg ønsket intenst å lage noe jeg ville bli husket for. Dét har alltid drevet meg: Den akutte følelsen av livets forgjengelighet, forteller Glukhovskij.

Løsningen ble en hjemmeside hvor Glukhovskij la ut hele teksten til boken. Hver dag sjekket han hvor mange som besøkte siden.

– Den første tiden var det fire-fem, og jeg var alltid en av dem. Det tallet holdt seg lenge. Altfor lenge. Men etter hvert fikk jeg 10 og 50 og 100 lesere. Så skjedde det noe. Jeg gjorde hjemmesiden interaktiv, og leserne begynte å gi meg tilbakemeldinger. Jeg hadde nemlig tatt livet av Artjom i siste kapittel, og det likte de ikke. Så jeg måtte gjenopplive ham. Da jeg gjorde det, steg lesertallet.

En ustoppelig suksess. I 2005 har Dmitrij Glukhovskij et nytt manus klart og 25 000 blogglesere i ryggen. Nå kan ikke de russiske forlagene ignorere ham lenger. Metro 2033 kommer ut på et av dem og selger 7000 eksemplarer i to-tre opplag. Et tall de fleste debutanter ville vært svært fornøyd med, men ikke Glukhovskij. Rettighetene til boken blir kjøpt opp av et annet forlag. Det nye forlaget gjør noe radikalt nytt og til da uprøvd i det russiske bokmarkedet: Det tapetserer Moskva med et femtitall svære plakater som reklamerer for Metro 2033. Det funker. Moskovittene blir nysgjerrige, og i løpet av et år har romanen solgt 100 000 eksemplarer. Suksessen er et faktum, men det slutter ikke der.

I 2010 kom video- og dataspillet Metro 2033, som i sin tur bidro til at boksalget på nytt skjøt fart. I september i fjor ble det kjent at det amerikanske filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer skal filmatisere boken. Til nå er den solgt til 35 land. I Sverige alene har boken solgt i 50 000 eksemplarer, i Norge foreløpig 5000. Glukhovskij har dessuten klekket ut en ganske original forretningsidé: Han lar andre profesjonelle forfattere dikte videre på universet – ikke karakterene – han selv har etablert. Dermed er det kommet en rekke oppfølgere, ikke bare i Russland, men i land som Italia og Cuba. Kanskje er det bare et tidsspørsmål før vi får lese om en nordmann som herjer rundt på T-banen anno 2033?

Selv vil Dmitrij Glukhovskij videre. Uken etter at han avsluttet arbeidet med den nesten 600 sider lange Metro 2033, begynte han på en ny roman. Det hører til historien at han på denne tiden også hadde jobbet som reporter for EuroNews, et arbeid som innebar tre-fire lengre utenlandsreiser hver måned. Ingen dårlig jobb på papiret, men Glukhovskij gikk lei:

– Uansett hva jeg driver med, er det alltid sånn. Jobben som journalist- lærte meg mye, men etter tre år følte jeg at jeg begynte å gjenta meg selv, så da sluttet jeg.

– Kommer du til å gå lei skrivingen også, da?

– Nei. Jeg kan alltids bytte uttrykk eller sjanger. Jeg ønsker å overskride meg selv. Flere kunstnere blir bare husket for det de gjorde da de var unge. Det er trist. Men se på en mann som Johnny Depp. Han fornyer seg stadig, går i helt ulike retninger. Det vil jeg også gjøre. Og nå kan jeg faktisk tillate meg det, fordi jeg har den store luksusen å bare stå til rette for meg selv.

– Det finnes forfattere som sier at de bare skriver for seg selv. Men du har fortalt at romanen din ble til i dialog med leserne.

– De forfatterne som sier det, lyver. Hør her; til og med en forfatter- som låser seg inne i en bunker, ønsker å bli oppdaget. Å ville bli satt pris på er en dypt menneskelig drivkraft. Å berøre andre er det største et menneske kan oppnå, sier Glukhovskij.

Russlands fremtid. Selv fremstår ikke Dmitrij Glukhovskij som noen forfatterbohem. Han er velkledd, snakker fem-seks språk flytende og kunne sikkert blitt en dyktig ingeniør eller lege. Så hva er det med denne, i norsk målestokk, unge mannen som søker så mange veier for å utvikle og nå ut med forfatterskapet sitt? Er han en ny forfattertype? Er han rett og slett Russlands nye superforfatter?

Spørsmålene er nærliggende, for over 20 år etter kommunismens sammenbrudd venter fortsatt Russland og omverdenen på «den neste store russiske forfatteren». En som kan ta opp arven fra og måle seg med rekken av ruvende russiske prosaister, dramatikere og diktere fra tidligere århundrer.

– I bunn og grunn er forfatterrollen i dagens Russland den samme som under Sovjetunionen, sier Glukhovskij.

– Det vil si, vi har fått en rekke kommersielle forfattere som skriver ren underholdningslitteratur. Det er nytt. Men forventningene til hva som kjennetegner en virkelig stor forfatter, er de samme. En ekte russisk forfatter må ta opp politiske og moralske spørsmål. Han må lide og aller helst være forfulgt eller sitte i fengsel. Derfor er forfattere som Dostojevskij og Solzjenitsyn respektert, de matcher malen, mens velhavende forfattere som Tolstoj og Nabokov ikke gjør det, resonnerer Glukhovskij.

Selv kom han for tre år siden med boken Fortellinger om fedrelandet, en samling satiriske historier om russisk politikk. Han er dypt og grunnleggende kritisk til dagens russiske regime:

– Russland er ikke et diktatur. Russland er blitt en råtten hengemyr som faker diktatur, faker demokrati, faker alt. Det nærmeste man kommer sannheten, er vel å si at Russland er organisert kriminalitet fra toppen og nedover. Politi, kirke, rettsvesenet – alt er en salig røre, og alt kontrolleres av Vladimir Putin. Og korrupsjonen, som det snakkes så vakkert om at man skal bekjempe, den er ikke en sykdom i systemet, den er satt i system, den er systemet. Alle stjeler, alle er kjøpt og betalt av Putin, han har noe på alle, og derfor er alle lojale. Du er skyldig fra du er født, derfor er du lojal, sier en tydelig engasjert Glukhovskij.

– Er det noe som kan gjøres for å forandre Russland til det bedre?

– Det handler om de klassiske virkemidlene: å innføre ekte, frie valg, en fri, uavhengig presse, et fritt rettsapparat, og så videre. Alt dette finnes tilsynelatende i dag, men det er iscenesatt. Jeg ser ingen lys fremtid for Russland, for Putin ønsker ikke forandring. Vi går et nytt tiår med stagnasjon i møte. Og det russiske folk? Folket orker ikke kjempe, de er lei. De vet hva som foregår, men ser en annen vei. De ønsker ingen ny revolusjon, de har for mye å tape. Ta demon-strasjonene mot Putin i fjor og i forfjor. Jeg var der, på fem–seks massemønstringer. Det var flott. Men bare den harde kjerne er igjen av demonstrantene nå, sier Glukhovskij.

Han røper at han har vurdert å skrive en ny bok med Artjom i hovedrollen, en politisk dystopi som skal ta pulsen på dagens Russland.

– Artjom er en ung mann i 2033. Han tilhører en generasjon som aldri erfarte overgangen fra kommunismen. Er det håp for denne generasjonen i dagens Russland? Er den i stand til å se igjennom den forkledte makten, slik du beskriver den?

– Det er et veldig interessant spørsmål som opptar meg mye for tiden. Jeg kjenner ikke dagens unge, men lærer dem å kjenne via -vkontakte, et av de vanligste sosiale mediene i Russland, hvor jeg har 90 000 følgere. Jeg debatterer med dem og gjennomfører små meningsmålinger. På den måten får jeg tilgang til mye interessant informasjon. Hvis du for eksempel skriver noe negativt om Stalin, kan du få voldsomme reaksjoner. Og disse unge kjenner ham bare fra videospill. De vet ikke at han tok flere liv enn Hitler, og mange forsvarer ham. Det skremmer meg.

Selv går Dmitrij Glukhovskij etter all sannsynlighet en lys tid i møte. Han er godt i gang med en ny roman, som har arbeidstittelen Fremtiden og handler om at befolkningstallet på Jorden er kommet opp i 100 milliarder mennesker – og hva gjør man da? Han holder på å lære seg å skrive filmmanus. Og kanskje kommer han altså til å gjen-opplive Artjom enda en gang og sende ham på nye oppdrag i den mørke metroen, Russlands slumrende underbevissthet.