Teater

– De første årene jeg jobbet med operaregi ble jeg karakterisert som en slags ”enfant terrible” og det klassiske publikum sto i helspenn når mitt navn sto på plakaten. Også denne gangen er det jeg gjør forbundet med stor risiko, forteller operaregissøren som hele Europa har trykket til sitt bryst. Tidsskriftet Opernwelt har kåret ham til Årets regissør tre ganger, han er kalt Wagners redningsmann av The Guardian og er fullbooket av store operahus de neste syv årene.

”Velkommen til Herheims revolusjon”, skrev den britiske avisens operaanmelder, og ba Covent Garden om å få ham på programmet fortest mulig. Operaen i Oslo engasjerte mannen med det rufsete håret og den rastløse skikkelsen for flere år siden. La Boheme, Puccinis store mesterverk fra 1896, er tredje Herheim-produksjon i Oslo på like mange år. Regissøren selv møtte Mimi, Rodolfo og de andre bohemene da han som femåring var med faren sin i Operaen i Folketeateret.

– Far var bratsjist i orkesteret og var med på den gamle La Bohéme-produksjonen sikkert over hundre ganger. Den hadde premiere allerede i 1962 og ble vist et utall ganger helt frem til 2007 som den mest sette operaproduksjonen i Norge noensinne. Den har fullstendig preget publikums bilde av verket – på både godt og vondt. Selv så jeg den med veldig mange forskjellige sangere i de forskjellige rollene opp gjennom årene, forteller han.

­

Mindre tradisjonelt. Operaens nye La Bohème, i Herheims regi, er det utvilsomt en mindre tradisjonell utgave. Men Herheim er også kjent for å spille med publikums forventninger og med den nostalgien som ofte er knyttet til gamle, såkalte klassiske operaoppsetninger.

­– Når operaen flyttet ut av Folketeateret ble den gamle produksjonen vraket. Alle kostymer og kulisser skulle kastes. Jeg skrek opp for å forhindre dette og luftet min ide for ledelsen i den nye operaen i Bjørvika om å sette opp en ny La Bohème som både siterer og reflekterer virkningen av den gamle produksjonen. Jeg setter en gammel og svært utslitt utgave av denne operaen i en helt ny ramme for å spisse innholdet. I bunn og grunn handler jo La Bohème om hvordan vi som mennesker henger ved det vi har kjært, hvordan vi tviholder på det vi føler oss avhengig av, hvordan vi fortrenger det ubehagelige og holder det vi ikke vil gi avkall på kunstig i live. Kort sagt: om livskunst!

Døende kunstform uten fornyelse. Han hadde seks uker på seg til å få ensemblet på ett spor og til å finne en felles rytme. For Stefan Herheim selv har arbeidet vært svært personlig motivert.

 – Det er sterkt for meg å gjøre en nyoppsetning av La Bohème i Oslo. Som barn elsket jeg den gamle forestillingen. Nå er jeg en voksen mann med egne ideer og klare forestillinger om når, hvordan og hvorfor musikkteater fungerer. Tradisjonell opera fremstår som noe sykelig og døende når de som utøver denne kunstformen ikke makter å gi den nytt liv. All utøvende kunst handler om engasjement, selverkjennelse og kommunikasjon og forutsetter at både kunstnere og mottakere spiller sine roller aktivt. Et operahus er ikke et museum og et partitur er ikke et kunstverk i seg selv, men et materiale som må berøres, håndteres, formes og gjenskapes for å være slagkraftig. Opera er en utøvende kunstform!

Fysisk og erotisk. I prøvesalen er det spent stemning. Solister blir anvist sine plasser på gulvet. Vi er inne i bohemenes atelier, stemningen er tilsynelatende lystig. Operaregissør Herheim har inntatt sin plass på en stol og gir sine anvisninger. Dirigenten følger med i partituret. Pianisten spiller opp og sangen tar form. Det går ikke mange sekundene før Stefan Herheim stopper det hele og er selv ute på gulvet, haler og drar i sangerne, korrigerer og utfordrer dem. Han krever presise aksjoner og reaksjoner, alt til sin rette tid.

– Kan du trekke av sjalet til din motspiller på en litt mer erotisk måte? spør han Jennifer Rowley som har rollen som Musetta. Hun responderer med en lett latter.

– Jeg er sikkert krevende, tidvis utålmodig og anstrengende å jobbe sammen med, men jeg må tilføre sangerne, spillet og uttrykket den nødvendige energien. Derfor sitter jeg selv sjelden stille. Jeg har en oversensibel nerve for musikkens teatralske potensial, dens sårbarhet og for timing. Ofte har jeg en skrudd eller dobbel vinkling på ting. Alle i ensemblet må forholde seg aktivt til dette. Det er en prosess som fordrer mot til nakenhet. Vi må alle kunne stole på hverandre og er avhengige av en trygg og tillitsfull arbeidsatmosfære, sier han.

Vil servere mer enn gourmetmat. Ofte serveres La Bohème som et sukkersøtt, litt lystig og sentimentalt gourmet-måltid med vemodig tåredrypp til slutt. Herheims mål er å vise hvor skarpt og ubehagelig Puccini avslører Rodolfo og Bohemens hjelpeløshet i møte med Mimis uhelbredelige sykdom.

- Dette er en musikalsk thriller som med til dels groteske virkemidler suggererer fortrengning, angst, smerte, avmakt og flukt fra en ubønnhørlig virkelighet. Den kynisk-ironiske og tragikomiske tonen er umulig å overhøre, partituret er uendelig fargerikt, melankolsk og fullt av plutselige og uberegnelige temperaturforandringer. Det er en stor utfordring å gjøre dette like umiddelbart og effektfullt som det klinger, sier regissøren.

Mimi er egentlig syk av tuberkulose, men Stefan Herheim moderniserer sykdommen: Mimi, i Marita Sølbergs skikkelse, er kreftsyk. 

–Kreft spiller i dagens samfunn en tilsvarende rolle som tuberkulose for inntil hundre år tilbake. Sykdom og død er fortsatt like tabubelagt som den gang, og Puccinis musikk kanaliserer den type følelser vi ikke kan sette ord på. Verket tematiserer det mange opplever selv eller frykter å måtte oppleve; hvordan det er å miste seg selv gjennom tapet av en kjær person. Det er et fascinerende paradoks at vi hele tiden bruker kunstopplevelser som en slags virkelighetsflukt, mens det kunsten gjenspeiler er det vi prøver å flykte fra.

Sær gutt fra Ammerud. Allerede som 18-åring fikk Stefan Herheim i oppdrag av Operaen å lage en marionette-operaforestilling for barn og ungdom på Vestbanen. Han ekspanderte fra dukketeateret på gutterommet til et større, mobilt teater.

– Jeg var nok en sær unge. Jeg tok med meg det jeg opplevde på fars arbeidsplass hjem til Ammerud, hvor jeg bygget mitt eget operahus i miniatyr. Det fylte hele gutterommet. I tillegg spilte jeg cello, sang, tegnet og malte. Lenge tenkte jeg på å bli scenograf, mens pappa håpet at jeg skulle bli cellist. Men det mangfoldet som jeg alltid har elsket ved operakunsten forenes i regifaget. Og så er jeg nok en ledertype, sier han.

Autoriteten hans ser ut til å være medfødt. Han har et blikk som låser deg fast og er ikke redd for å ta plass i et rom. Han er dessuten trygg på det han holder på med.

– En av styrkene mine er at jeg kjenner og behersker håndverket. Jeg vet også hva det innebærer for en sanger å produsere de tonene som skal til for å fylle en stor sal og samtidig nå frem til folks hjerter. Samtidig vet jeg hva de gjør oppe på snorloftet, hva menneskene på malersalen, på snekkerverkstedet og på notearkivet må kunne. Det er en logistisk utfordring å produsere en forestilling med så mange involverte. Regiarbeidet handler mest av alt om å ha en visjon, samle folk og skape forståelse for et felles mål. I denne sammenhengen er det også viktig å forstå at ledelse ofte ikke handler om demonstrere styrke, men om å vise sårbarhet.

Base midt i Europa. Nå har han base i Berlin og har fått et tonefall som vitner om år i utlendighet. I Tyskland har han bodd de siste 17 årene, en god del av tiden i koffert. Nå er han og fem venner i ferd med å bygge en gård midt i byen. De skal ha hver sin etasje.

– Jeg har valgt Berlin som min hjemby, det er viktig for meg å ha en base, et sted jeg føler meg hjemme og kan trekke meg tilbake. De begynte å grave i forrige uke, forteller han med gutteaktig entusiasme.

De siste ti årene har vært hektiske og fulle av eventyr.

– Jeg har giftet med hobbyen min og vi holder sammen i både gode og onde dager. Jobben har gitt meg en voldsom fallhøyde og et par ganger har jeg gått på veggen. Ofte måtte ting gå sa fort og jeg har følt at jeg svindler både meg selv og andre. Selvdisiplin kan være din største styrke og din største svakhet samtidig.

Ambivalent forhold til Norge. Tyskland er operaens Mekka. I alt 80 operahus, ett for hver million innbyggere, gjør operaen som kunstform mer allmenn enn i Norge.

– Ja, i Tyskland har enhver by på størrelse med Drammen sitt eget operahus. Det er ikke til å legge skjul på at opera for folk flest i Norge fremstår som en sær og utilgjengelig kunstform. Men dette er jo geografisk og historisk begrunnet og ikke nødvendigvis noe å skamme seg over. Jeg har valgt Berlin fordi jeg her kan ta del i det sentraleuropeiske kulturlivet jeg identifiserer meg med.

Stefan Herheim liker den norske egaliteten og mener det er mindre prippenhet og elitisme i kulturlivet her enn på kontinentet. Men han er samtidig skuffet over hvordan kulturen blir prioritert.

– Jeg har et ambivalent forhold til arbeidstempoet her og viljen til å ta modige avgjørelser. Nordmenn er kjappe i løypa på påskefjellet. Selv er jeg langsom i løypa men har en rask og kontinuerlig arbeidsrytme. Jeg må derfor gire ned noen hakk og øve meg litt i tålmodighet når jeg kommer hjem til Norge.

Han har også fått med seg de siste måneders debatt om nytt Munch-museum og trekker parallellen til debatten rundt operaen.

– Det tok femti år før byggingen av operahuset ble vedtatt. Debatten den gangen var lite fokusert på kunstformen, hva den gir oss tilbake hvis vi skaper mer rom for den og utfordringen dette innebærer på sikt. Det ferdige operahuset er fantastisk og et stolt representasjonsobjekt, men selve virksomheten og antall forestillinger har ikke tiltatt tilsvarende etter at operaen ekspanderte i det nye huset. Hvis ikke operatilbudet øker kan man jo spørre seg hva hensikten med et nytt operahus er, sier han.

Kanal for store spørsmål. Det summer i kantinen i Operaen, i rommene innenfor glassfasade og saler. Stefan Herheim slår av en prat på tysk, slår over til engelsk og klapper en kollega på skulderen – på norsk. Han er blitt en ekte europeer. Kunstformen han lever og ånder for oppsto på 1500-tallet og hadde sin storhetstid for mer enn hundre år siden. Likevel mener Stefan Herheim at han jobber med noe som er svært aktuelt.

– Alt teater er politisk, fordi det finner sted her og nå og skapes på grunnlag av menneskers behov for å realisere seg selv, gi samfunnet impulser og være med på å bestemme hvordan virkeligheten skal se ut. En opera får først sin berettigelse når noen gjør seg til talerør for det budskapet notene vitner om. Vi musiserer, lytter og opplever alle som barn av vår egen tid. Så hvis vi gjenkjenner oss selv i gamle verker, gjør vi det som moderne mennesker. Opera er altså ikke noe som står på sidelinjen av livet, men noe som kaster lys på kjernespørsmålene: Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Hvor går vi? I fellesskapet her på operaen, hvor 600 kunstferdige mennesker arbeider fulltid for å oppheve følelsen av tid og rom, gjelder det å utfordre publikumets sanselighet. Vi trenger Munch, vi trenger opera, vi trenger hardrock. De er alle undringens kanaler og bidrar til å relativisere det som fremstår som absolutte sannheter i vårt samfunn. Slik sett vitner all kunst om hvor utilstrekkelige vi er som virkelighetens arkitekter.

ALLE FOTO: CARL MARTIN NORDBY