Film & tv

Film & tv Mesterens mester

Da Paul Thomas Anderson ville lage film om Scientologikirkens grunnlegger, begynte ryktene å gå om fiendskap mellom regissøren og det mektige trossamfunnet. Selv mener han at The Master handler om behovet for å la seg lede – uansett hvor sprø den som leder deg er. Fredag kan du se filmen på kino.

– Det kan bli litt kronglete. Noen hører at du spiller inn en film, og så får de et bestemt inntrykk av hva den handler om. Dermed kan det spre seg historier på nettet som gir et misvisende bilde, sier Paul Thomas Anderson (42) oppgitt på telefonlinje fra Los Angeles.

– Og det er greit. Jeg skjønner at sånt kan skje. Men vi hadde aldri tenkt at vi skulle lage en film om scientologi.

Det er vanskelig å se Paul Thomas Andersons nye film The Master uten å lete etter koblinger til Scientologikirken og dens grunnlegger L. Ron Hubbard. Parallellene til den kontroversielle religionen har vært massivt forhåndsomtalt, og fordi trosretningen er kjent for å verne om sine egne på mer eller mindre brutale måter, gikk det også rykter om at kirken forsøkte å stoppe filmen i produksjonsprosessen. Regissøren selv er klar på at dette ikke har vært tilfelle.

– Dere mottok aldri trusler fra Scientologikirken underveis?

– Nei, nei, nei.

– Men det går mange rykter om scientologene. Det er kanskje derfor folk er litt ekstra nysgjerrige?

– Jo, men de fleste ryktene er ren løgn. Det er lettere for meg å sette meg inn i scientologenes situasjon nå som jeg selv har følt på kroppen hvor mye svada som diktes opp rundt dem. Det spres uriktig informasjon om hva denne trosretningen er og står for. Jeg forstår selvfølgelig hvor skepsisen kommer fra – det har skjedd en del rare ting der – men å påstå at de har prøvd å stoppe filmen vår, er reinspikka hestemøkk.

Helbredelsesprosesser. Paul Thomas Anderson virker litt lei av å snakke om scientologi. I hans øyne har han nemlig laget en film som handler om mye mer enn dette. Riktignok er deler av historien basert på. Hubbards selvbiografi, men vel så mye av den er hentet fra livshistorien til den amerikanske forfatteren John Steinbeck. The Master inneholder dessuten rester av de første manusutkastene til Andersons forrige film There Will be Blood, samt historier som skuespilleren Jason Robards fortalte under opptakene til Magnolia.

– Jeg husker at jeg leste en biografi om John Steinbeck, og prøvde å overføre noe av dette til film – den delen som omhandler omstreiferen som vandret hvileløst rundt i Nord-California og jobbet på åkrene der. Da jeg for alvor begynte å jobbe med The Master, brukte jeg noen av disse elementene til å skrive materiale for Philip Seymour Hoffman. Så jobbet vi to videre sammen.

I The Master spiller Hoffman den karismatiske, men tyranniske ”vitenskapsmannen” Lancaster Dodd, som reiser rundt på et skip på 1950-tallet og utfører hypnoselignende helberedelsesprosedyrer på folk. Teorien han legger til grunn, er at vi alle er reinkarnert av millioner år gamle sjeler, og at måten vi har levd på tidligere preger livene våre i dag og kan skape problemer for oss. I terapiseansene tar han pasientene med tilbake til sentrale episoder i deres foregående liv og tvinger dem til å ta et oppgjør med disse. Med utgangspunkt i disse vidløftige tankene har Dodd dessuten skrevet en bok og fått en kult av beundrere rundt seg. Han er intenst sjarmerende og inkluderende så lenge folk stryker ham med hårene, men slår hardt ned på det minste tilløp til kritikk.

Motsetninger. Freddie Quell (Joaquin Phoenix) er Dodds rake motsetning, og den egentlig hovedpersonen i fortellingen; en rastløs, dyrisk ekssoldat, nylig vendt hjem fra annen verdenskrig. Han mangler språk og styres av primitive drifter. Skrantete og halt snubler Quell fra jobb til jobb, og etterlater seg en sti av skandaler i hver havn. Etter en natt med fyllerør blir han hyret som mannskap, samtalepartner og barmann for den eksentriske Dodd på hans skip. Dodd er det første mennesket som viser reell interesse for Quell. Han spør og graver om soldatens fortid, og er nysgjerrig, men aldri dømmende.

Bourne Legacy og The Hurt Locker-skuespiller Jeremy Renner skulle egentlig ha Joaquin Phoenix sin rolle, noe som er rart å tenke på, i og med at Phoenix og Hoffman er så åpenbare motpoler i den ferdige produksjonen. En ting er karakterene de spiller, men også fysisk er de diametrale motsetninger.

– Distansen mellom det du skriver på hvite, små papirark og det å stå på settet med en skuespiller i fullt kostyme er så vanvittig lang, sier Anderson.

– Det er helt utrolig å se hvordan skuespilleren fyller opp denne avstanden. Plutselig har du glemt hvordan karakterene så ut i hodet ditt da du skapte dem, sier Anderson.

Det var Joaquin Phoenix selv som gjorde Freddie Quell halt og radmager. Det plagede ansiktsuttrykket hans gjør også sterkt inntrykk i fortellingen om denne merkelige skabelonen som ikke blir fanget opp av andre sikkerhetsnett enn Lancaster Dodds disiplinerende hånd.

The Master er fortellingen om hva religion kan bety for den som trenger noe å holde fast ved – viktigheten av å tilhøre en gruppe, å bli inkludert i et samfunn, å bli trodd på, sett og veiledet – uansett hvor underlig dette trossamfunnet måtte være. Utover i filmen utvikler imidlertid Dodd og Quell et symbiotisk forhold. Dodd trenger sin tilbeder, Quell sin leder. De gir næring til hverandres behov, og blir gjensidig avhengige av hverandre. ”Hvis du klarer å leve livet ditt uten å adlyde meg, eller en annen form for mester, får du komme tilbake med en rapport, for i tilfelle er du verdenshistoriens første”, sier Lancaster Dodd til Freddie Quell mot slutten av filmen, når sistnevnte er moden for å bryte ut.

– Det er nesten ingen som fester seg ved den replikken, og jeg blir så glad når du trekker den frem, for den er helt essensiell. Og ganske tydelig, spør du meg. Jeg er blitt beskyldt for å være utydelig når det gjelder hva filmene mine handler om, men jeg er ikke enig. Jeg syns vi har lagt inn en replikk som nærmest definerer filmens tema, sier Anderson.

Han sier han var fascinert av historien om sjømennene som kom hjem etter annen verdenskrig uten å finne seg til rette. Ikke bare fordi de hadde gjennomlevd store traumer og bedt om å omstille seg helt på egen hånd, men fordi de savnet strukturen i militæret, det å ha en kommandør eller sersjant som kunne fortelle dem hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. En mester.

– De hjemvendte soldatene lette etter en lederskikkelse, en slags sterk og tydelig oppdrager utenfor foreldrestrukturen, for de klarte ikke ta vare på seg selv. Og jeg synes fortsatt jeg leser om dette i avisen hver dag: Alltid er det noen som vender hjem fra en krig og får problemer med å tilpasse seg hverdagslivet.

Tyranner og melankolikere. The Master er for det meste skutt på 65 mm film, noe som ikke er blitt gjort siden Kenneth Branaghs Hamlet fra 1996. Dette er gammeldags filmteknikk, benyttet av Hitchcock i filmer som Vertigo og North By North West. Tradisjonelt ble teknikken anvendt for å skape storslåtte scener i åpent landskap, men i The Master bruker Anderson den for å iscenesette et kammerspill. Foruten en scene i et ørkenlandskap og et gjentagende oversiktsbilde fra toppen av masten på en seilbåt, er det ikke mange storslåtte billedutsnitt her. Nærbilder er det derimot mange av, noe som gjør at vi kommer tettere på både Dodd og Quell enn det vi kanskje er komfortabel med. Men Anderson liker å plage sitt publikum.

De fleste av Andersons filmer kjennetegnes av dysfunksjonelle familier, tyranniske menn og melankolske kvinner. Stilistisk bruker han ofte tilknappet dialog, kontrastfull belysning og lange kamerakjøringer. Tematisk handler det gjerne om ensomhet, fortapelse og menneskets aller mest stusslige sider. Og dramaturgien er helt spesiell; han bruker lang tid på å bygge opp et filmatisk klimaks, og når dette først kommer, tværes det gjerne ut i en langsom og dvelende bevegelse, som om karakterene sitter fast i fortellingen og ikke kommer seg videre.

– Så vidt jeg forstår har denne filmen vært et langvarig prosjekt?

– Jaaa … Jeg har vel arbeidet med den i 9–10 år. Men egentlig er det sånn jeg jobber. Jeg skriver alltid på mange forskjellige historier samtidig. De vet selv når de er klare til å settes ut i verden. Likevel er det ikke sånn at jeg har sittet og skriblet på manuset til The Master i 10 år. Det har ligget og hvilt seg i lange perioder.

– Ensomme mennesker og tyranniske farsfigurer. Er dette noe som bør psykoanalyseres?

– Haha! Hvis faren min fremdeles var i live, tror jeg han ville sett på meg med et undrende blikk og spurt: ”Hva i helvete er det du driver med? Hvorfor lager du alle disse gale farsfigurene?” For dette gjenspeiler overhodet ikke forholdet til faren min.

Anderson, som vokste opp som den yngste i en vill søskenflokk i San Fernando Valley utenfor L.A, var nært knyttet til nettopp faren, som var skuespiller og gikk under det skumle navnet Ghoulardi når han presenterte skrekkfilmer på lokal-tv hver lørdag. Det var han som oppfordret sønnen til å prøve seg som manusforfatter og regissør. Også i dag lever Anderson en relativt normal tilværelse, fortsatt i San Fernando Valley, sammen med skuespillerkona Maya Rudolph deres tre felles barn.

– Du var ikke en ensom stakkar som liten heller?

– Nei! Jeg vet ikke hvor alt dette kommer fra. Filmene mine blir så mørke og deprimerende, men personlig er jeg ikke sånn i det hele tatt. Jeg er mye morsommere og mye mindre ensom, sukker han.

– Jeg skjønner ærlig talt ikke hva som er galt med meg. 

The Master har kinopremiere 22. februar.

(PORTRETTFOTO: Nicolas Guerin/Contour by Getty Images/All Over Press)