I DEN FØRSTE EPISODEN av den nye HBO-serien Girls forsøker hovedpersonen Hannah, etter å ha drukket en kopp med opium, å overbevise foreldrene sine om å fortsette å gi henne lommepenger. Hun skal nemlig skrive en bok, og argumenterer med at hun er «the voice of her generation», eller i alle fall «a voice, of a generation”. Like etter besvimer hun på gulvet foran dem. Hannah spilles av 26 år gamle Lena Dunham, som også har utviklet, skrevet og regissert serien. Dersom det var Dunham selv, og ikke karakteren hun spiller, som gikk til foreldrene sine for å lufte dette noe pompøse forslaget, ville hun antageligvis blitt møtt med en større grad av anerkjennelse.
Da Girls hadde première i USA i april, var den allerede blitt snakket om og beskrevet i begeistrede vendinger i mediene. The New Yorkers tv-kritiker Emily Nussbaum har fortalt om da hun fikk se pilot-episoden på et kontor hos HBO og opplevde at ”hjertet hennes slo fortere og hun lo høyt.” Fra første øyeblikk var hun hektet, skriver hun. Girls er serien som får publikum til å gapskratte og nikke anerkjennende, men som også tvinger seerne til og skru av lyden på tv-en mens de vrir seg i intenst ubehag. Den blåser også liv i debatten om kjønn, rase og klasse.
I serien møter vi jentene Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna – en jentegjeng, post-college, som på et sosialt, seksuelt og intellektuelt nivå er på selvrealiseringstokt i New York. De er sentrene i hverandres følelsesliv, men har en lei tendens til å snuble i sine egne ben.
– Hvis du hadde plukket opp fire tilfeldige jenter fra gaten i Brooklyn (her siktes det trolig til de mer gentrifiserte delene, Williamsburg og omegn, red.anm) er sjansen stor for at du kunne endt opp med disse fire personlighetene, sier Allison Williams, som spiller Marnie, til Aftenposten K over telefon.
– Det er fire vanvittig forskjellige jenter, men de er alle et resultat av Lenas fantasi og erfaringer.
Selv om minuttene i tv-ruten er relativt demokratisk fordelt, kan serien sies å spinne rundt Hannah (Lena Dunham), en noe ubesluttsom og vimsete jente som drømmer om et gjennombrudd som forfatter. Hannah er typen som roter til jobbintervjuer med voldtektsvitser og bekymrer seg for kjønnssykdommer som kan forekomme som følge av «all the stuff that gets up around the sides of condoms». Hun er redd for å få AIDS «in a Forrest Gump kind of way», og hun spiser cupcakes sittende i dusjen.
EVIGE INTERNS. Generasjonen Dunham forteller om er den samme som hun selv representerer: En generasjon av unge og ambisiøse jenter og gutter som håper at praktikantstillingen hos forlaget eller kunstgalleriet vil skaffe dem en ordentlig jobb. En generasjon av semiakademiske, semiselvstendige storbyungdommer som sliter med store studielån, høye leiepriser og forholdsvis dyre drikkevaner. En generasjon som har vokst opp med vissheten om at YouTube er den raskeste veien til berømmelse (Allison Williams ble invitert til audition etter at produsent og komedielegende Judd Apatow så videoen hennes Mad Men Theme Song With A Twist på nevnte internettplattform) og som i intervallene mellom hver gang de er på internett planlegger hva de skal skrive på Twitter. Dette høres kanskje ut som et hipsterhelvete, men Girls er mye, mye mer.
Disse ungdommene står på egne bein, men de er likevel langt fra voksne. Kanskje kan man være så freidig å kalle dem interns i sine egne liv – de gjør det meste for erfaringens skyld, både i og utenfor sengen. Her er Hannah i særstilling. Hun jobber med en samling essays som til sammen skal utgjøre en memoarbok, men da det ikke skjer så mye i livet hennes kan det virke som om hun setter seg selv i gitte situasjoner for å få mer å skrive om. Hun har ingen betalt jobb, og selv om erfaringene med sex-partneren Adam (spilt av Adam Sackler) best kan beskrives som kuriøse, er dette et tilsynelatende ubalansert forhold som i liten grad kommer Hannah til gode. Likevel går hun rundt i stadig forventning om at han skal svare på tekstmeldingene hennes, noe han selvfølgelig aldri gjør.
EN VEGG AV STØY. Dokumentarfilmen PressPausePlay (2011), regissert av David Dworsky og Victor Köhler, tar for seg den stadige demokratiseringen av kunstuttrykkene vi er vitne til i vår samtid: Tilgjengelig utstyr og lettvint distribusjon resulterer i at nærmest alle kan lage en film eller en låt og skaffe seg et publikum. Fordelen med dette er at dersom man brenner nok for et prosjekt, kan man som regel sette ideen til livs. Ulempen er vel noe av det samme – at alle kan produsere et kreativt produkt, noe som resulterer i en tykk vegg av støy man må bryte igjennom for å hevde seg som utøvende kunstner.
I filmen forteller Dunham om det skiftende landskapet for filmproduksjon i dag: «Tidligere var det vanlig å sende manuskriptet sitt fra studio til studio i et forsøk på å finne noen som kunne tenke seg å lage filmen», forteller hun. I vår tid er det annerledes. «Om jeg skulle ventet på tillatelse til å gjennomføre et prosjekt ville jeg aldri vært filmskaper i dag.» Heldigvis gjorde hun ikke det. Alt Dunham laget før Girls er gjennomført etter gjør-det-selv-prinsippet, og HBO-serien er beviset på at hun mestret å bryte gjennom denne «tykke veggen av støy».
Dunhams første møte med den profesjonelle filmindustrien var i 2009, da hun som 22-åring fikk sin første fullengder Creative Nonfiction med som en del av hovedprogrammet på musikk- og filmkonferansen SXSW i Texas. Her forteller hun historien om Ella, som studerer skrivekunst, men som er mye mer interessert i romkameraten sin enn i å gjøre ferdig den obligatoriske manusoppgaven. Gjennom den korte og intense karrieren til Dunham har det alltid vært likhetstrekk mellom historiene hun forteller og hennes eget liv og erfaringer. Creative Nonfiction ble laget mens Dunham fremdeles gikk på college, og i likhet med Ella (spilt av – gjett én gang! – Lena Dunham) studerte også hun skrivekunst. Lyden på filmen er dårlig, kameraet er håndholdt og den visuelle estetikken er ikke-eksisterende. Men Dunhams komiske kløkt, hennes formidlingsevne og teft for gode historier gjør at håndverket havner i skyggen.
INTERNASJONAL OPPMERKSOMHET. Det var likevel ikke før i 2010 at publikum virkelig ble tvunget til å sperre opp øynene. Nok en gang er vi i Texas, Dunham er 23 år gammel og hennes andre spillefilm Tiny Furniture skal vises frem. Det nære er fremdeles i fokus og hun spiller nok en gang hovedrollen, denne gangen som Aura, en forvirret jente som nettopp er ferdig på college og har flyttet hjem igjen til sin mors minimalistisk innredete Tribeca-leilighet. Aura har en grad i filmvitenskap, men mangler ellers livsretning. Lillesøsteren (spilt av Dunhams virkelige søster, Grace Dunham) synes å være favorisert av moren (spilt av billedkunstner og Dunhams virkelige mor, Laurie Simmons) og møtet med to eldre og selvsentrerte gutter gjør ikke saken noe særlig bedre. Produksjonskvaliteten i Tiny Furniture er langt høyere enn forgjengeren. Bildene (fanget av den eminente fotografen Jody Lee Lipes, som også har cinematografien på Girls og indiefilmsuksessen Martha Marcy May Marlene) er enkle, dog estetisk ganske vakre, og resten av de filmatiske faktorene oppleves som relativt profesjonelle. Dette til tross for at Dunham tok hånd om unormalt mange arbeidsoppgaver på settet og selv om filmen er realisert på et minimalt budsjett. Tiny Furniture vant pris for beste film på SXSW, noe som naturligvis førte til stor internasjonal oppmerksomhet.
I Tiny Furniture møter vi flere skuespillere vi skal få et gjensyn med i Girls. Jemima Kirke og Dunham ble kjent med hverandre på Saint Ann’s School i Brooklyn, mens de ennå bare var tenåringer. Med sin britiske aksent og bestemte (dog likegyldige) holdning til verden gjør Kirke en sterk karakter både i filmen og i serien. I Girls spiller Kirke rollen som Jessa, en selvsikker, men kanskje i overkant spontan bohem som i følge Marnie aldri oppholder seg lenge nok i en by til å erfare hva det vil si å ha en bestevenn.
Marnie er samboeren til Hannah. Hun er smart og vakker, og er sammen med en tilsynelatende perfekt kjæreste som hun likevel stadig irriterer seg over. Kanskje er hun tidvis for uptight for sitt eget beste. Sammen med Shoshanna (spilt av Zosia Mamet), den eneste jomfruen i gjengen, vil de aller ivrigste gå så langt som til å kalle denne kvartetten for 2012s svar på Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda fra HBO-serien Sex og singelliv. Men da er det andre som vil rynke på nesen – Dunham inkludert.
«Jeg tror bestemt at vi er vitne til en annen tid i en kvinnes liv og et hakket mindre glamorøst New York» var Dunhams kommentar til det amerikanske ukebladet People på sammenlikningen med Darren Stars populære serie. Samtidig legger hun takknemlig til at Girls ikke ville eksistert om det ikke hadde vært for for Sex og singelliv og det serien gjorde for kvinner på tv – det ville heller ikke karakterene hennes. «Disse jentene har vokst opp med den serien, akkurat slik som jeg gjorde.»
CHUBBY ATTITUDE. I realiteten fremstår byen, sexen og jentene som de eneste åpenbare fellesnevnerne mellom de to seriene. Shoppingscener og dyre cocktails er mangelvare i Girls, og når det kommer til sex og kropp kan Dunham by på en kleinere variant av begge deler. Ubekvemme sexstillinger i skitne senger og sofaer gir en mindre pornografisk tilnærming til samleiet enn det man er vant til å se på tv. Det virker også som om Dunham aktivt har gått inn for å filme seg selv fra sine minst flatterende vinkler og i de verst tenkelige situasjoner.
I Tiny Furniture kan man observere en tilnærmet pæreformet Dunham som daffer rundt på rommet sitt i truse og t-skjorte. I et intervju gitt til The New Yorker forteller hun om sin bekymring knyttet til at hun gikk ned i vekt før de tok fatt på innspillingen av Girls. Var hun bare morsom fordi hun var tykk? Et kriterium da de gjennomførte prøvespilling for de andre rollene var, i følge en noe spøkefull Dunham, at jentene måtte være såpass tynne at det ville se morsomt ut om man plasserte dem ved siden av Hannah. Etter hvert innså hun likevel at det ikke var vekten, men holdningen, som definerte karakterene hennes. «Jeg vil alltid ha en chubby attitude,» konkluderte hun.
Den lave kvoten av strømlinjeformede jentekropper og gutter med vaskebrett, samt karakterenes minimale seksuelle og karrieremessig suksess, er faktorer som er med på å danne en deilig grunnmur av sosialrealisme i serien. Til tross for at de fiktive scenarioene i komediens ånd selvsagt er noe overdrevet, får man gjennomgående en følelse av gjenkjennelse.
– Jeg føler jeg har vært i de samme leilighetene, hatt de samme samtalene og truffet de samme karakterene, kommenterer skuespiller Allison Williams.
– Særlig dialogen opplever jeg som veldig virkelighetsnær, noe som også var en av grunnene til at jeg ble så glad i manuset.
Men er Girls universelt gyldig? Hva slags demografi er det Dunham har valgt å portrettere? Fire hvite, relativt privilegerte, heterofile middelklassejenter. Egentlig streit nok. Fortell om ting du kan noe om, og så videre. Men Dunham har vokst opp i New York, en by hvor under halvparten av innbyggerne er hvite og hvor det generelt eksisterer et over middels rikt etnisk og sosialt mangfold. Burde ikke Dunham, som ung opponent, kunne gjøre noe med det faktum at de fleste amerikanske serier velger å fortelle historier om hvite karakterer?
Til en viss grad tar Dunham selvkritikk når det kommer til dette aspektet. «Vår generasjon er ikke bare hvite jenter. Det er gutter. Fargede jenter. Homofile.» Likevel mener hun det er en absurd idé at hun skal kunne snakke for alle, og at det beste hun kan håpe på er at folk vil kjenne seg igjen i historiene hun forteller. Williams støtter henne:
– Alle gode tv-serier inneholder elementer av noe som er større enn seg selv, og jeg tror det er mange aspekter ved Girls som er universelt gjenkjennelige. Jeg mener, de fleste har opplevd å forelske seg, å ikke få forelskelsen gjengjeldt, å bli dumpet av kjæresten, å være vitne til at et vennskap blomstrer eller forvitrer eller at det ikke går så bra på jobben.
UMANIPULERT VIRKELIGHET. Dunham har på imponerende vis klart å unngå mange av fellene hennes forgjengere har tråkket i. Kanskje bidrar dette til at forventningspresset øker og at den etniske og sosiale homogeniteten i serien for mange føles som en irriterende glipp. The New York Times’ etter hvert så profilerte medie- og kulturspaltist David Carr er blant dem som i lang tid har fulgt med på, og vært begeistret for, Dunhams arbeid. Vi tok kontakt med ham etter et entusiastisk twitterutbrudd om serien i midten av mai:
– Girls fremstår som en godt produsert tv-serie om en bestemt type privilegerte jenter i Brooklyn, men etter hvert blir det klart at seriens mål og ambisjoner er mye større enn som så. Ja, serien er morsom, og ja, serien er åpenhjertig, men det viser seg at Dunham skriver om en generell menneskelig tilstand, ikke bare om noe som er snevert og spesifikt for Brooklyn, sier Carr.
– Uavhengig av regissørens alder synes jeg dette er bemerkelsesverdig for en tv-serie.
De fleste synes å være enige i at Girls skiller seg fra det meste annet på tv. Likevel er det vanskelig å skulle sette ord på hva som utgjør den store forskjellen.
– Når noen sammenlikner Girls med en annen serie tenker jeg alltid: Hvordan kan de oppleves som like? Lena har jo ikke hatt noe med den andre serien å gjøre!» kommenterer Williams.
Og kanskje er hun inne på noe. Dunhams perspektiv på hvordan det er å være ung i dag oppleves som en langt mer rettferdig tilnærming enn vi er vant til å se i den jevne komedie. På en uredd måte bretter hun ut livet sitt og plasserer seg selv foran kameraet. Hun forteller om sine opplevelser fra tjueårene på en umanipulert måte og med en objektivitet som lar det være opp til publikum å dømme det de ser på skjermen.
Hvordan er det å arbeide med Lena, spør vi Allison Williams avslutningsvis.
– Det er helt fantastisk! Hun er så avslappet, men likevel har hun stålkontroll på alt som skjer på settet. I det ene øyeblikket instruerer hun meg i hvordan jeg skal gjøre en scene, i det neste øyeblikket gjør hun et tv-intervju, så er hun foran kamera som Hannah, videre i telefonen med kostymeansvarlig, før hun har møte med skrivegruppen. Det som også er bra med henne er at hun ikke er overbeskyttende når det gjelder sitt eget manus. Hun har selvsagt en veldig bestemt visjon, men hun er villig til å stryke en linje hun selv er veldig fornøyd med dersom andre argumenterer for at det er til seriens beste. Hun er ydmyk og elskverdig.
Girls går på Canal + nå. Se traileren her:
http://www.youtube.com/watch?v=Q_L52eExAHU
