Musikk

Musikk I studio med Elvis

Lisa Dillan forelsket seg i Elvis den dagen han døde. Som voksen jazzartist ønsket hun å lage en ny vri på musikken hans, et prosjekt så unikt at Elvis’ gamle band ba om å få bidra. Nå er platen klar. Vi var med på innspillingen i kongens gamle studio i Nashville.

– The vocals sounds like a million damn dollars.

Lydteknikeren Ed hopper opp og ned inne i kontrollrommet, mens han vrir på knotter og drar i spaker. Lisa Dillan har akkurat gjort en sober og annerledes versjon av låten They remind me too much of you, en glemt perle som første gang ble spilt inn av Elvis Presley tidlig på 1960-tallet. Nå har Lisa endelig gjort sin versjon, i Elvis’ gamle studio.

Vi er i Nashville i delstaten Tennessee, og har akkurat kjørt forbi en endeløs rekke med studioer langs det som kalles Music Row. Noen har fortalt meg at det finnes over 1500 musikkstudioer her i «Music City», som byen også blir kalt. Nashville er countrymusikkens vugge. I snart 100 år har byen vært selve episentret for den hvite manns musikk. Byen har fostret og tiltrukket seg utallige countrystjerner, fra pionérer som Jimmie Rodgers og The Carter Familiy på 1920-tallet, via etterkrigstidens Hank Williams og 60- og 70-tallets stjerner som Chet Atkins og Willie Nelson, helt frem til dagens helter som Billy Ray Cyrus og Faith Hill. Vi er på vei til RCA Studio B, hvor flere storheter har spilt inn noen av musikkhistoriens mest kjente plater. Dolly Parton, The Everly Brothers og Roy Orbison er blant dem som har skapt uforglemmelige øyeblikk her.

 Men studioets største stjerne er ingen countrysanger. Han ble kalt «den hvite mannen med den svarte stemmen», og var (og er fortsatt, vil mange hevde) kongen av rock’n roll: Elvis. Det er han som er grunnen til at vi er her nå, sammen med mennene som fulgte ham på konserter og plateinnspillinger de siste årene: Gitarist James Burton, bassist Norbert Putnam, pianist Glen D. Hardin og perkusjonist Charlie McCoy. De var alle en del av den faste musikerstaben rundt legenden de siste årene og har tilsammen, foruten kongen selv, spilt sammen med notabiliteter som Jerry Lee Lewis, Roy Orbison, Johnny Cash, Joan Baez, Emmylou Harris, Ricky Nelson og Bob Dylan. Til tross for at de alle er født rundt krigens dager, er de fortsatt aktive musikere.

 – Da jeg så studioet fylles opp av flere av hans nærmeste bandmedlemmer, gikk det plutselig opp for meg hva vi var en del av, sier Lisa. Idet hun krysset dørterskelen til det berømte studioet, trådte hun inn i det mest spennende kapittelet i sin karrière så langt.

Elvis’ glemte låter. Lisa Dillan er muligens et ukjent navn for mange i Norge, men ikke et ubeskrevet blad av den grunn. Hun har flere musikkutgivelser bak seg, men albumene hennes er trygt plassert i en jazzsjanger av den smale sorten, med improvisasjon og eksperimentell stemmebruk som de viktigste elementene. Det oser ikke populærkultur og kommersialisme av slikt, i motsetning til artisten og merkenavnet Elvis. På Lisas hjertebarn, Quite Quiet Project, er det likevel Elvis som er inspirasjonen, ja hele grunnlaget. Med seg på laget har hun jazzgitaristen Asbjørn Lerheim. Lisa har plukket ut sine favoritter fra Elvis’ mindre kjente repertoar, og har sammen med Lerheim laget sine egne – ja, ganske rolige – tolkninger av det, fjernt fra rockekongens opprinnelige innspillinger.

 – Mange av disse låtene er nok ganske ukjente for de fleste. Utvalget dreier seg primært om balladene Elvis gjorde på 1970-tallet. De er sterke, vakre og kraftfulle, sier Lisa.

 Elvis Presley hadde vært nede i en bølgedal på 60-tallet, spesielt i USA, og artister som The Beatles hadde overtatt rampelyset. Noen av problemene kunne knyttes til den sterke og griske manageren Tom «The Colonel» Parker, som aldri lot Elvis reise på turné utenfor USA. I tillegg hadde Elvis viklet seg inn i en meningsløs 10-årskontrakt som bandt ham til å gjøre en rekke elendige filmer. Utover 70-tallet

var Elvis i større grad en Las Vegas-entertainer enn en sulten artist, noe som kan ses i sammenheng med personlige problemer og et tiltagende inntak av medikamenter. Men gjensynet med Elvis på scenen ble hjertelig, og viste igjen at behovet var umettelig. Det var først og fremst ballader som preget repertoaret, og det er flere av disse låtene som Lisa Dillan har løftet frem i lyset.

Oppvåkningen. Men hvordan kan det ha seg at en eksperimentell jazzmusiker og performancekunstner som gjør politisk motiverte stunts ved å stå på hodet, ønsker å utgi en plate med personlige Elvis-favoritter? Det rimer ikke. For å finne svaret må vi tilbake til 16. august 1977, dagen da Elvis døde.

En sommerdag i 1977 skulle bli starten på et langt og inderlig forhold mellom en åtte år gammel jente fra Bodø og en 42 år gammel sanger fra Tupelo i Mississippi. Lisa husker godt sitt første møte med Elvis.

 – Jeg satt foran pianoet hjemme da jeg fikk øye på avisen som mor leste. Der sto det at Elvis var død. Jeg spurte om hvem Elvis var, og svaret jeg fikk, var at Elvis var en fantastisk sanger og artist. Senere samme kveld sendte fjernsynet Elvis’ siste konsert i opptak, og jeg satt og så på. Selv om dette var siste konserten han gjorde, hadde han fortsatt noe gnistrende ved seg. Fra det øyeblikket av var jeg solgt, og jeg begynte å spare penger for å kunne kjøpe musikken hans.

Hun ser fortsatt tilbake på dette øyeblikket, denne dagen, som avgjørende for den livsveien og den karrièren hun siden valgte.

 – Elvis var grunnen til at jeg begynte å synge og spille gitar. Han har vært med meg lenge før jeg kunne engelsk. Jeg lærte meg tre grep på gitar og lagde mine egne Elvis-sanger da jeg var rundt 10 år. Jeg sang «rockahoola baby» av full hals.

Det skulle imidlertid gå mange år før Lisa igjen – bokstavelig talt – fant tonen med Elvis. Riktignok var hun en svoren Elvis-fan i hele oppveksten og stolt medlem av Flaming Star, den norske offisielle Elvis-fanklubben. Og riktignok utdannet hun seg innen musikk, med hovedfag i vokalimprovisasjon ved Norges musikkhøgskole, hvor hun i dag arbeider som førsteamanuensis. Hun etablerte seg også som jazzsanger og performancekunstner. Likevel var det noe som manglet. Noe hun savnet. En uoppfylt drøm.

I 2003 startet hun arbeidet med å finne tilbake til røttene i sin egen musikalske oppvåkning; Elvis. Hun bestemte seg for å forfølge den drømmen hun hadde båret på så lenge, og startet det møysommelige arbeidet med å finsikte repertoaret til Elvis. En omfattende jobb, ettersom Elvis spilte inn godt over 800 sanger. Arbeidet pågikk i fire år uten nevneverdig resultat. Riktignok fant hun frem til de låtene som lå hjertet hennes nærmest og som hun mente ville kle henne best. Hun plukket ut alle sangene, og hadde en liten anelse om hvordan det skulle låte på et album. Hun prøvde ut materialet med flere ulike band, men det klaffet ikke helt. Men så skjedde det noe.

 – Jeg møtte Asbjørn i 2007. Da skjedde det noe. Han skjønte timingen og oppbyggingen, sier Lisa.

 Lisa Dillan og Asbjørn Lerheim ble raskt en duo under navnet Quite Quite Project og spilte mange konserter med Elvis-repertoaret. Turenegikk til både Moskva, Vadsø og Oslo. Men tiden var kommet til å ta steget fullt ut. Og ganske tilfeldig, som rekende på en fjøl, dukket han opp, mannen som gjorde det hele mulig: trommeslager og produsent Paul Leim.

– Vi hadde en konsert i Norge med TCB Band (Elvis’ gamle backingband, red. anm) for den norske Elvis-fanklubben. Jeg ble introdusert for Lisa av den norske presidenten, Pål Granlund og fikk høre noen av versjonene hennes. Jeg elsket det. Stemmen hennes var rett og slett fortryllende. Dette var helt annerledes tolkninger, og det var viktig for oss, sier Leim.

 Dermed var kontakten etablert. Paul Leim introduserte Lisa for James Burton og Norbert Putnam, og sørget for at de også fikk høre materialet. De får dusinvis av lignende forespørsler hvert år, hvor en artist ønsker å imitere Elvis. Det er ikke interessant.

– Med Lisa var det annerledes, sier Putnam.

Toppmøte i Nashville. RCA Studio B i Nashville er påfallende lite glamorøst. En gammel og grå bygning som fyller hjørnet på en stor parkeringsplass. Tanken på hylende ungjenter og innbitte fans, slik det var på 60- og 70-tallet, virker fjern. Likevel ligger det noe i luften da vi hopper ut av Chevroleten til Paul Leim.

Studioet ble, ifølge Chet Atkins, skisset på en serviett i 1956 og innviet året etter. På 1960-tallet var det sterkt delaktig i å definere begrepet The Nashville Sound, med artister som Jim Reeves og nevnte Atkins. Dolly Parton gjorde sin kanskje aller største hit, Jolene, i dette studioet i 1973. I dag er det blitt et slags museum (som alt annet i USA) og turistattraksjon i regi av Country Music Hall of Fame. Det brukes bare som innspillingsstudio ved spesielle anledninger. Som denne.

På parkeringsplassen blir vi møtt av fire tilsynelatende normale amerikanere på rundt 70 år. Norbert Putnam, James Burton, Glen D. Hardin og Charlie McCoy hilser alle hjertelig mens de henter ut instrumentene fra sine store amerikanske biler. De har alle en fortid med Elvis, og er stolte av det. Og de er fortsatt glade i å snakke om ham.

 – Her pleide Elvis å stå, sier Norbert Putnam, Elvis’ gamle bassist, da vi er inne i studioet. Han peker mot et sted bak en liten skillevegg med vindu.

– I hvert fall i de øyeblikkene han ikke var opptatt med å gå rundt og fortelle vitser, sier han og ler.

 Putnam har rigget studioet på nøyaktig samme måte som da Elvis forlot denne bygningen for siste gang i 1977. Trommer, piano og bass er plassert langs den ene veggen, gitarer og perkusjon langs den andre, og Lisa i midten, som Elvis. Én forskjell er det riktignok.

– Elvis likte å hoppe og danse i studio her med en lang ledning til mikrofonen. Det var ikke lett å få ham til å stå stille, ler Putnam.

 Putnam spilte bass på en rekke innspillinger med Elvis, fra slutten av 60-tallet frem til midten av 70-tallet. Han har tatt med seg den samme bassgitaren som han brukte på godt over 100 av låtene til Elvis.

Putnam er fortsatt aktiv musiker, men bruker nå mest tid på åprodusere plater. På dette prosjektet gjør han begge deler. Putnam er en raus mann, også når det gjelder historiene om Elvis.

– Jeg lærte ham alt han kunne, spøker han.

Improvisasjonskunst. Én ting har jazzduoen fra Norge og rockekongen Elvis Presley til felles: Kunsten å improvisere. Som jazzmusikere er både Lisa og Asbjørn godt vant med improvisasjon, både på scene og i studio. Innspillingene i RCA studio B gjøres på gamlemåten, det vil si at alle musikerne er i samme rom samtidig, uten hodetelefoner. Det stiller store krav til musikerne.

 – Innspillingen her ligner mer en live-situasjon, der man kun hører summen av selve lydbildet, ikke hver enkelt musiker. I tillegg er det såpass mye overhøring fra lyden av de andre instrumentene inn i ens egen mikrofon at man må avpasse volumet underveis. Man må rett og slett forholde seg til selve klangen i rommet, sier Asbjørn Lerheim.

Det man får ut av øyeblikket, er det som til slutt blir festetpå tape. Alle låtene som blir spilt inn i RCA denne dagen, blir gjort på to, maksimum tre opptak. Det var også den formen Elvis foretrakk.

– Det var ofte bare én tagning, så var han ferdig. Hvis det var mer enn to tagninger, ville han gå videre til neste sang, sier Charlie McCoy, som jobbet med Elvis første gang i 1966 og fortsatte med det utover på 70-tallet.

For Elvis var kunsten å improvisere – å gripe øyeblikket – helt essensiell. Han gjorde aldri noen lydsjekk før konsertene og brydde seg ikke om det gikk litt for fort eller litt for sakte. Pianist Glen D. Hardin ble med i Elvis’ faste band fra 1970, og husker godt hvordan konsertene med Elvis forløp.

– Vi i bandet pleide å dukke opp noen minutter før, og gikk på scenen og ventet på Elvis. Han ville etter hvert ankomme i limousin, gjøre sin entré på scenen, og si: Hei karer, la oss spille! Om lyden var litt dårlig, hadde det ikke så mye å si, ettersom alle begynte å skrike med en gang Elvis viste seg, minnes Hardin.

– Han ville ikke svikte fansen, men brydde seg ikke om at det gikk litt for fort eller litt for sakte. Han pleide bare å si: Det spiller ingen rolle, vi har allerede fått pengene deres, sier Norbert Putnam.

Settliste hadde de riktignok, men til liten nytte.

– Ja, vi hadde settliste, men du kunne være sikker på at det ikke var de låtene Elvis ville spille, ler Putnam.

 Elvis pleide å sitte på en stol i studio og høre igjennom et utvalg låter som var ment for ham. Måten han plukket dem ut på, var at han sa ja eller nei etter første gjennomhøring. Det kan minne om datidens Idol for låtskrivere.

– Men Elvis skrev aldri noen sanger selv? spør vi Lisa.

– Nei, men han hadde en fantastisk evne til å velge ut sanger som passet ham. Det finnes mange bra sangere, og Elvis var jo også det, men det var ikke det viktigste. Det var tilstedeværelsen hans. Den var helt unik, sier Lisa.

– Mange tror faktisk at Elvis skrev sangene selv, ettersom han gjorde dem så til de grader til sine egne. Han gjorde dem personlige, sier Asbjørn.

Høytidsstund. Det er etter innspillingen av den første låten, They remind me too much of you, at million dollar-kommentaren fra lydteknikeren faller. I kontrollrommet står hele bandet og hører igjennom opptaket mens de nikker anerkjennende i takt. Når Asbjørn Lerheim siden skal se tilbake på innspillingen, er det dette øyeblikket han setter høyest.

– Stemningen blant alle musikerne i kontrollrommet kommer jeg aldri til å glemme. Summen av hele lydbildet, hvordan Lisa sang (siden jeg ikke hørte henne da vi spilte), selve sounden av alle instrumentene, og ikke minst klangen i rommet, som gjorde det veldig spesielt.

 I tillegg til They remind me too much of you spilles det inn ytterligere tre låter denne formiddagen i RCA Studio B. Det er Love Me Tender, Stuck on You og Heartbreak Hotel, som Lisa synger med Elvis’ faste, gamle mikrofon.

Det er en stor dag, ikke bare for Lisa, men også for Norbert, Charlie, Glen og James, som ikke har vært samlet siden Elvis regjerte her. Studioet er fortsatt slik det var da de forlot det på slutten av 70-tallet, med hardt linoleumsgulv, samt vegger og tak med studioplater av den gamle sorten, som gir en spesiell akustikk i rommet. Det er summen av alt dette som gir den berømte RCA-sounden.

– For meg låter det veldig varmt, levende og velkjent. Jeg forstår bedre sounden fra disse tidligere innspillingene nå, og hvorfor det låter så bra, sier Lisa.

 Også for James Burton er det spesielt å være tilbake i dette studioet, hvor han var Elvis’ faste gitarist på nesten alle innspillingene mellom 1969 og 1977. Burton ble i sin tid snappet opp av Elvis, i en periode hvor han spilte sammen med Frank Sinatra. I tillegg til alle studioinnspillingene gjorde de over 1000 konserter sammen.

– Elvis ringte meg først i 1968, men da var jeg opptatt med Sinatra. Han ringte meg igjen i 1969, og ville ha meg med på den store comeback-konserten i Las Vegas. Da sa jeg ja. Jeg fikk i oppdrag å sette sammen et band for ham, og det gjorde jeg. Etter det var jeg sammen med ham på alt han gjorde frem til han døde i 1977, sier James Burton.

Den vonde dagen. Praten glir lett mellom de gamle heltene og Asbjørn og Lisa. Historiene om Elvis er mange – og hjertelige. Elvis var et stort forbilde også for dem, og ingen har noe negativt å si om ham, hverken nå eller tidligere. Det er først da jeg kommer inn på den skjebnesvangre dagen i august 1977, da en overvektig Elvis ble funnet død i sitt eget hjem på Graceland, at stemningen blir mindre jovial. Charlie McCoy må ta av seg brillene og Glen D. Hardin svelger tungt. Norbert Putnam tyr til tårene da vi kommer inn på tapet av vennen og kollegaen. James Burton minnes at han satt på flyet på vei til Portland for å spille konsert da de fikk beskjed om å snu og komme hjem igjen.

– Vi landet i Las Vegas, og en av gutta i bandet gikk for å ta noen telefoner for å prøve å finne ut av hva som foregikk. Han kom tilbake med tårer i øynene, la armen rundt meg og sa: Elvis er død. Jeg kunne ikke tro det.

 Alle hadde notert seg den stadig mer usunne livsstilen til Elvis, som eskalerte etter bruddet med kona Priscilla i oktober 1973, med mye medikamenter i kombinasjon med store mengder med mat. Frokoster med 12 egg, mengder med bacon og 15 bananasplit var ikke uvanlig. Likevel var de like sjokkerte som resten av verden da nyheten nådde dem.

– Samtidig tenkte jeg at vi ikke gjorde nok for å redde ham. Hvorfor dro vi ikke til Graceland og skrek til ham, sier Putnam.

– Elvis gjorde som han ville uansett hva folk sa til ham. Jeg kunne ikke kritisere ham for noe, han var alltid snill mot meg, sier Burton, som kanskje var den mest lojale av dem alle.

Det er Paul Leim, produsent og primus motor for alt som skjer i Nashville, som må bryte opp samtalen i RCA Studio B. Klokken har passert 14, og studiotiden er brukt opp. Konene pakker kaffetrakteren og småkakene inn i bilen, og James Burton og Glen D. Hardin må haste videre.

– Vi skal i studio med Emmylou Harris, hyggelig å hilse på dere, roper Burton fra bilvinduet idet han svinger ut fra parkeringsplassen.

Stort prosjekt. Selv om Quite Quiet Project er et nedstrippet prosjekt rent lydmessig, er det langtfra lite. Tilsammen er 25 personer involvert i innspillingen, som inkluderer Lisa og Asbjørn, ni musikere basert i Nashville, studiopersonale og en filmfotograf som har fotfulgt dem under hele oppholdet. På toppen av dette kommer ti musikere fra Kringkastingsorkestret som skal legge strykearrangement på noen av låtene hjemme i Norge. Bortsett fra noen stipend fra diverse etater, samt distribusjon fra Kirkelig Kulturverksted, er det aller meste finansiert fra egen lomme.

– Dette dreier seg ikke om penger for oss, annet enn at vi håper atfolk kjøper plater og således støtter oss litt med investeringen. Hvis ikke er store produksjoner som dette snart en saga blott i disse streamingtider. Men mest av alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse, og vi håper jo at den også kan bli til glede for andre, sier Lisa henvendt til Asbjørn.

Med unntak av fire låter er platen spilt inn i Starstruck Studios, et høyteknologisk fyrtårn som ligger bare et lite steinkast fra RCA Studio B. Her har man fått en mer moderne sound og noen klare fordeler med tanke på lydkvalitet. Det er likevel seansen i det gamle studioet som har gjort sterkest inntrykk på begge to.

– Asbjørn hørte til tider ingenting av det jeg sang, og jeg hørte bare skygger av hans spill. Likevel ble det et veldig bra opptak, skranglete og emosjonelt friskt, sier Lisa.

Elvis lever! 8. januar ville Elvis fylt 77 år dersom han hadde levd. Han ble bare 42. Like gammel som Lisa er nå. Da han døde i 1977, hadde Elvis solgt over 500 millioner plater. I dag, snart 35 år etter, er salget på vei mot svimlende 2 milliarder! Tall som vitner om den populariteten og anerkjennelsen han fortsatt nyter.

Etter drøye to uker med plateinnspilling i Nashville avsluttes eventyret i Memphis, på Graceland, hvor Elvis bodde fra 1958 og frem til sin død. Huset ligner nå mer på et sirkus enn et hjem, og er blitt big business. Årlig valfarter flere hundre tusen mennesker for å få et glimt av hvordan Elvis bodde og levde. Etter å ha parkert på en enorm parkeringsplass blir vi loset gjennom souvenirbutikker, køer og til slutt inn på en buss som frakter oss over veien til selve eiendommen.

 Til tross for den glorete belysningen og følelsen av sirkus er det spesielt å bivåne eiendommen og huset fra innsiden. Lisa og Asbjørn får en egen guidet tur av Norbert. Han forteller om hvordan de satte opp et slags innspillingsstudio her, da Elvis på midten av 70-tallet ikke lenger orket å forlate Graceland for å spille inn plater. Elvis bodde her i nesten 20 år, og også faren hans Vernon, Priscilla og datteren Lisa Marie bodde her, sammen med alle hestene og bilene hans. Det var et sted han var veldig knyttet til.

 For Lisa føles det riktig å avslutte oppholdet – eventyret – ved graven til Elvis. Her hviler også moren, faren, bestemoren og hans dødfødte tvillingbror, Jesse. Gravstedet er fredelig, symboltungt og rørende. Norbert legger armen rundt Lisa, og sammen står de og betrakter hvilestedet til en gammel venn og følgesvenn. Etter en stund er det Paul Leim som bryter tausheten.

– Elvis har forlatt bygningen. Men han har fortsatt en fantastisk evne til å bringe folk sammen.

FOTO: BIRGIT SOLHAUG