Teater

De som satt i salen på Den Norske Opera & Ballett en novemberdag i fjor, var vitne til et rørende øyeblikk. På scenen sto Silas Henriksen, den 27 år gamle norske danseren som tre år tidligere var blitt headhuntet fra Nasjonalballetten til Nederlands Dans Theater, et av verdens mest anerkjente moderne kompanier. Han befant seg ved enden av en lang vei, som begynte som seksåring på den lokale ballettskolen i Arendal, via danselinjen på Fagerborg videregående og Kunsthøgskolen i Oslo, til nettopp denne kvelden, ytterst på scenekanten. 

Koreografene Paul Lightfoot og Sol León hadde gitt Silas en av hans aller største roller. I salen satt hans tidligere lærere og kolleger fra Norge. Han hadde venner der ute i mørket, familie. Det sterkeste lyset skinte på ham mens han gjorde bevegelser med kroppen som syntes både vanskelige og umulige, men desto mer blendende.  

Da forestillingen var slutt og danserne kom ut for å bukke, klappet publikum ivrig. Så kom Silas på scenen. Da løsnet applausen for alvor fra seteradene, folk reiste seg og trampet føttene i gulvet, de ropte bravo og plystret. Hurraropene falt som blomster foran føttene hans, og han tok imot dem, tydelig beveget. Også vi lot oss bevege, ikke bare på grunn av det vi hadde sett, men fordi vi skjønte at veien hit hadde vært lang og at det hadde kostet. Vi, det norske publikum, elsker slike historier, men som regel har helten vi jubler for fotballsko eller ski på beina. Denne gangen var han barbeint, og sporet han gikk i var smalt og trangt. 

(Foto: Ivar Kvaal)

Danseeksport. Silas Henriksen er bare ett eksempel på at mye av det som skjer innen norsk dans i dag, skjer i utlandet. Gjennom en årrekke har det norske dansemiljøet, med BIT Teatergarasjen i spissen, jobbet for å få norsk dansekunst ut i verden, med formidable resultater. Norske koreografer som Jo Strømgren, Ingun Bjørnsgaard, Ina Christel Johannessen og Hooman Sharifi viser forestillingene sine oftere i utlandet enn her hjemme, og det er heller ikke uvanlig at urpremièrene på disse norskfinansierte danseforestillingene finner sted helt andre steder enn i Norge. Mens UD nå satser beinhardt på å få norsk kultur ut i verden, har dansemiljøet her hjemme motsatt problem – de sliter med å bringe dansen ut til hver fjord og dal. Selv om interessen for å danse nærmest har eksplodert de siste ti årene, trolig takket være programmer som Dansefeber og Skal vi danse, er det fortsatt relativt få som kommer for å se dans i Norge. Spesielt samtidsdansen har vanskelig for å nå bredt ut, kanskje fordi den har ord på seg for å være kryptisk og vanskelig tilgjengelig. Ja, mange vet rett og slett ikke hva samtidsdans er. 

– Hvis jeg går på en kafé her i Antwerpen eller snakker med folk på gaten, så kjenner folk til Sidi Larbi og arbeidet vårt. Det opplever jeg veldig sjelden i Norge.  

Det er tidlig formiddag i Antwerpen og norske Guro Nagelhus Schia sitter i en stram sofa i det enorme kulturkomplekset deSingel. Ved siden av seg har hun kjæresten Vebjørn Sundby, som i likhet med henne er tilknyttet kompaniet til den verdenskjente belgisk-marokkanske koreografen Sidi Larbi Cherkaoui, som har base her. Rammen rundt intervjuet vårt er i seg selv illustrerende for forskjellen mellom dansens stilling ute og hjemme. For det første er deSingel, hvor ulike kulturelle aktiviteter foregår i hver krik og krok, på størrelse med en flyplass. For det andre blir vi tatt imot av et velsmurt markedsapparat som har lagt alt til rette for besøket fra norsk presse. Sidi Larbi har selv sittet i intervjuer hver dag siden han kom hit fra Tyskland for noen dager siden, og selv om urpremièren på hans og kompaniet Eastmans nye forestilling 4D er en uke unna, har det allerede vært flere innslag om den på belgisk fjernsyn.

– Og slik er det hele tiden, sier Guro Nagelhus Schia.

– En av de største vekkerne jeg fikk når det gjelder kulturfor-skjeller, var da jeg så en forestilling som Vebjørn danset på Parc de la Villette i Paris, forteller hun.

– Etter forestillingen var det en ettersnakk, og det har jeg vært med på i Norge også, men der er det toppen to i salen som stiller spørsmål. Seansen denne gangen bare varte og varte, folk kom med lange utlegninger som handlet om forestillingen de hadde sett, og hadde et helt annet vokabular for å snakke om dans enn det jeg har opplevd i Norge. I tillegg trakk de paralleller til andre kunstuttrykk. 

Både Guro og Vebjørn har mange år bak seg som dansere i norske Carte Blanche. De traff Sidi Larbi Cherkaoui ved en tilfeldighet da de var på ferie i Frankrike for tre år siden for å feire 60-årsdagen til Guros mor. I den vesle franske landsbyen hvor de hadde leid hus, ble en av Sidi Larbis forestillinger vist. Guro og Vebjørn kjente en av danserne og dro for å se forestillingen. 

– Jeg husker at jeg gråt og syntes det var helt fantastisk, sier Guro.

 Etter forestillingen fikk de hilse på Sidi Larbi, som spontant inviterte dem til en lukket audition i Antwerpen. De kastet om på alle ferieplaner, og etter det de beskriver som en knallhard, men ekstremt inspirerende uke, hadde de begge fått nye jobber. Med Sidi Larbi Cherkaoui og -Eastman er de på farten 200 dager i året, til noen av verdens største teaterscener. Blant annet har de danset på Teatro alla Scala i Milano og Staatsoper i Berlin. 

– Sist vi var i Tokyo, for eksempel, danset vi foran 2000 menne-sker fem kvelder på rad. Det er 10 000 på én uke! Da vi kom ut fra teateret- sent om kvelden, sto det en rekke japanere- der som hadde ventet i tre timer på å få en autograf. Og da vi besøkte New Zealand med Tezuka, hang det store plakater fra forestillingen på bussene i byen. Slike ting opplever du ikke hjemme, sier Guro.

De snakker begge varmt og entusiastisk om å jobbe med Sidi Larbi Cherkaoui, og om å ha funnet seg til rette i ett bestemt danseuttrykk etter å ha jobbet med mange ulike koreografer i Carte Blanche. 

– Kunne dere ha gjort det i Norge også, tror du?

– Vi kunne jo for så vidt det, vært tilknyttet én koreograf og ett kompani, sier Guro.

– Men det blir mye mindre jobbing, fordi det ikke finnes nok midler eller er nok etterspørsel. Du får ikke gjort 100 forestillinger i året med et norsk kompani. Og det er synd, for det er ekstra stas å danse for et norsk publikum.

(Foto: Ivar Kvaal)

Turné med tap. – Jeg møter store utfordringer når det gjelder å få våre forestillinger ut til det norske folk, sier Kirre Arneberg, daglig leder for Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, et av Norges mest markante kompanier for samtidsdans.

– Veldig ofte handler det om økonomi, at teatrene og kulturhusene rett og slett ikke har råd til å sette oss på programmet. Eller så handler det om at de ikke prioriterer det, rent økonomisk. 

Ingun Bjørnsgaard Prosjekts nyeste forestilling Praeambulum hadde première på Dansens Hus i Oslo i januar. I tiden etterpå skulle kompaniet ideelt sett turnert med den i hele Norge, men i stedet går forestillingen videre til Finland. Bare to norske scener får besøk av Ingun Bjørnsgaards dansere i vår: RAS i Sandnes og Lofoten kulturhus. Dette finansierer kompaniet i stor grad selv. Det gjør de også når to av forestillingene deres skal vises på Trøndelag Teater i september.

– Vi får dekket noe gjennom gjestespillstøtteordningen, men stort sett betaler kompaniet alt av reise, honorarer, diett og hotell av egen lomme.

– Det du sier, er at dere går i tap?

– Ja. Så enkelt er det.

– Hvorfor gjør dere det da?

– Jeg mener at vi har et ansvar for å spille i Norge og å nå ut til hele landet. Og vi har en stor glede av å dele det vi gjør med et norsk publikum. To av våre siste forestillinger er inspirert av verkene til Munch og Ibsen, og det er klart at det er spesielt å dele dette med det norske folk, som har disse kulturelle referansene. Ikke bare gjennom selve forestillingen, men gjennom workshops og andre arrangementer. Den dialogen, den er kjempespennende!

I februar kom Norges aller første strategi for dansekunst, utarbeidet av Kulturdepartementet. Den peker på at mange norskfinansierte danseforestillinger spilles så lite som fire ganger her hjemme, og slår fast at «hovedmålet er å legge til rette for at flere danseforestillinger kan tilbys et bredt og mangfoldig publikum, og at flere steder og publikumsgrupper i Norge kan få tilgang til et profesjonelt tilbud av danseforestillinger.»

– Hva må til for at vi skal få dansen ut til hele folket?

– For det første tror jeg vi må slutte å bygge kulturhus hvis vi ikke også bruker penger på innhold. De som drifter kulturhusene, må våge å programmere smalere og tørre å ikke alltid ha fulle hus. En måte å bedre dette på er å ansette ressurspersoner med kompetanse på dans som kan tenke langsiktig og strategisk. I Sverige har de et tyvetall dansekonsulenter spredt utover hele landet. 

Et annet vellykket prosjekt i Sverige er opprettelsen av en såkalt turnéslynge med spillesteder. I Norge har Dansens Hus fått midler til å kartlegge hvilke scener som eventuelt burde være med i en slik slynge i Norge.

– Hvis dette hadde vært iverksatt nå, ville vi vært ute på turné allerede, sier Arneberg, som likevel synes å være en tålmodig optimist på vegne av dansen i Norge.

– Dansens Hus gjør en kjempejobb, og det samme gjelder steder som RAS i Sandnes og Dansearena nord. Men det er en lang vei å gå, og vi er langtfra i mål. 

Sjeldent talent. Noe av det første jeg får høre da jeg kommer inn i Lucent Danstheater i Haag, er at hele bygningen skal rives. Dette er Nederlands største dansescene, bygget i 1987, med plass til et publikum på rundt 1000. Likevel skal alt jevnes med jorden og et enda større kulturkompleks reises i løpet av de nærmeste årene. 

Det er her Nederlands Dans Theater hører til, kompaniet som den tsjekkiske koreografen Jiri Kylián bygget opp til å bli et av de mest anerkjente i verden. Denne dagen går hans arvtager, britiske Paul Lightfoot, omkring i studio, kledd i noe som ligner en badeshorts og en tettsittende treningstrøye, med svarte sokker oppi danseskoene. Sammen med et knippe av kompaniets dansere er han i ferd med å øve inn en koreografi til en helt ny forestilling. Midt på gulvet står norske Silas Henriksen og småprater med kollegene sine, halvveis i det som for ham er en vanlig arbeidsdag. Han bor i Amsterdam og pendler til Haag hver dag klokken 10 for å rekke timen i klassisk ballett, som begynner klokken 11. Resten av dagen er det prøver, og han er ikke hjemme igjen i Amsterdam før om kvelden. Rundt 100 dager i året er han på reise med kompaniet. Silas har én fridag i uken.

Det var mens han gikk på Kunsthøgskolen i Oslo at han stiftet bekjentskap med Nederlands Dans Theater for første gang, da klassen- hans så en av Kyliáns Black & White-balletter på video. Inntil da hadde ikke Silas helt funnet et danseuttrykk han følte seg hjemme i – det første året på skolen hadde han byttet fra jazzlinjen første året og over på klassisk – men nå klaffet det.

– Jeg tenkte med en gang at dette var et uttrykk som passet for meg, men jeg følte da at det var veldig langt frem til at jeg kunne danse disse koreografiene, fordi de var så teknisk krevende, sier han.

Han ble regnet som et av Norges virkelig store dansetalenter da han forsvant til utlandet i 2010. Med Nederlands Dans Theater har han mulighet til å turnere over hele verden, til noen av verdens største- dansearenaer. Denne måneden danser han den samme rollen som han gjorde i Oslo, i Lincoln Center i New York. 

– Det er i sånne øyeblikk jeg føler at jeg lever drømmen, sier Silas.  

Men i motsetning til mange norske kompanier turnerer også -Nederlands Dans Theater mye i eget land – av de rundt 150 forestillingene de gjør i året, er halvparten hjemme. I tillegg har de en avtale med kinokjeden Pathé, som streamer forestillingene i sine saler. Til tross for alt dette skulle Silas ønske at oppmerksomheten rundt kompaniet var enda større.

– I New York ser du svære plakater med bilder av dansere på undergrunnen. Det gjør du ikke her. Og jeg har følelsen av at publikum i Nederland nesten er litt mettet når NDT kommer, mens inter-nasjonalt går de mann av huse. 

Særlig markedsføringen av dans kan bli bedre, mener han, og for-teller om en gang kompaniet var i Melbourne og han traff noen unge mennesker i en butikk som han spontant delte ut to fribilletter til. 

– Vi må bli flinkere til å gjøre slike ting, å være ambassadører for dansen, sier han. 

– Mange synes dans er vanskelig å forholde seg til, spesielt samtidsdans. Hvorfor det, tror du?

– Som kunstuttrykk er dansen veldig åpen, det er kanskje det som er frustrerende for mange. Det er ikke som å se et stykke på Nationaltheatret. Men mange synes dansen er mer ekte, og at måten man formidler ting på gjennom dans er mye sterkere enn når man sier noe med ord. 

(Foto: Ivar Kvaal)

Tilgjengeliggjøre. Det er lørdag kveld på Black Box Teater i Oslo. På scenen er remser med gråpapir strukket ut over gulvet og tapet sammen i kantene. På bakveggen projiseres det illustrasjoner som sammen med en minaret-lignende kulisse får oss til å forstå at vi er i Midtøsten. Fire dansere står på hver side av scenegulvet. Alle fire er kledd i svart. Etter hvert kommer de inn, en etter en, og danser på gråpapiret. Føttene deres river opp papiret, de slår om seg, sparker og hopper. Det er noe intenst og insisterende i måten de beveger seg på. Jeg tenker at hvis vi ikke hadde hatt språk, ville vi alle sett slik ut. 

Da forestillingen er over, har danserne spyttet blod, kastet stein, blitt skutt på og limt skjold på sine egne kropper. Videoprojeksjoner på bakveggen viser illustrasjoner av drap og voldtekt. Gråpapiret ligger igjen som en opprevet slagmark, sammen med steiner, blod og bladgull. 

Forestillingen som blir vist på Black Box denne kvelden, er Impure Company og Hooman Sharifis Then Love was found and set the world on fire. Den hadde ikke première i Norge, men i Frankrike, noe som slett ikke er uvanlig for norske koreografer. Hooman Sharifi setter seg ned på gulvet foran meg, dekket av bringebærsaft som er «blodet» de andre har spyttet på ham, og forklarer hvorfor det er slik.   

– Jeg kan ikke leve av bare å vise dans i Norge. Denne forestillingen ble produsert under en av verdens største dansefestivaler, i Montpellier i Frankrike. Da betaler festivalen reise og opphold for meg og alle danserne i fem uker, og stiller en prøvesal til disposisjon for oss i disse ukene. I tillegg får kompaniet 160 000 til prosjektet. Når jeg får lage en forestilling på de vilkårene, og mediene her hjemme uansett ikke er så interessert i det jeg gjør, er det egentlig bedre å ha première der nede. 

Ikke bare det økonomiske, men også mottagelsen blant publikum og presse er med på å trekke Sharifi til utlandet. 

– I Frankrike blir jeg møtt som et menneske som har en funksjon i et samfunn. Her hjemme er det ingen journalister som spør meg hva forestillingene mine handler om.

Hooman Sharifi kom til Norge alene da han var 15 år gammel. Under krigen i Iran ble det for farlig for ham å være i hjemlandet, og moren hans hadde lest om Skandinavia og det skandinaviske systemet-. Hun betalte menneskesmuglere for å frakte ham til Norge. Først tre år senere klarte moren å komme etter. 

I Norge danset han til å begynne med på gaten og på fritids-klubber, og fikk mye oppmerksomhet fordi han var god til nettopp det. Etter hvert som han ble eldre, kom han gratis inn på de fleste diskotekene i byen. Dørvaktene kjente ham og likte ham fordi han ikke drakk, men alltid dro i gang stemningen på dansegulvet. 

– Men jeg gjorde det egentlig bare for å dra damer, sier han og ler.

– Å bruke dans for å uttrykke et politisk budskap, det kom da damene ble borte.

Da han var i begynnelsen av tyveårene, jobbet han som danse-lærer på Lambertseter fritidsklubb, og klassene var så populære at han hadde opptil 100 elever. Men det var ikke nok. «Du gjør så mye rare greier, du, Hooman», sa de til ham. Til slutt ringte han til Anne Grete Eriksen, professor i koreografi ved Statens balletthøgskole. «Jeg vet ikke hva en koreograf er,» sa Hooman Sharifi. «Jeg vet bare at jeg har lyst til å bli det.»

Han gikk ut fra Statens balletthøgskole i 2000 og ble straks bedt av Sven Åge Birkeland i BIT Teatergarasjen om å lage en forestilling til Oktoberdans samme år. 

– Det er Sven Åge og BIT som har mye av æren for at norske kompanier turnerer så mye i utlandet, sier Hooman.

– Han har bygget opp et helt vanvittig nettverk over tid, og etter at forestillingen min ble vist på BIT, hadde jeg plutselig invitasjon til å vise den i 12 land. Det var helt utrolig. Det etablerer deg på en måte i utlandet som er helt vilt. 

Sven Åge Birkeland har også lykkes med noe annet som Hooman Sharifi mener er svært viktig: Å utdanne sitt publikum. Norsk samtidsdans kan være krevende å se på, milevis unna den klassiske ballettens arketypiske historier og fokus på teknisk briljans.  

– Når vi viser en forestilling på BIT Teatergarasjen, vet jeg at det sitter 200 mennesker i salen som har sett masse scenekunst. De bruker rommet som en forlengelse av sitt liv og sin argumentasjon. Og jeg tror de fleste publikummere i Norge er oppegående mennesker, de har lest mye, de kan mye. I Norge snakker vi mye om tilgjengeliggjøring. Jeg mener at det ordet er brukt på feil måte. Vi snakker om tilgjengeliggjøring av innhold, men jeg ville aldri undervurdert -publikumet mitt på den måten. Tilgjengeliggjøring bør bety å få dansen ut til folk i hele landet.

Stjernedyrking. På scenen i deSingel står Guro Nagelhus Schia på scenen i en hvit kjole og gråter. I det øyeblikket er det bare ansiktet hennes som beveger seg. Like etterpå går hun bort til kanten av scenen, hvor hun finner en pensel som hun dypper i svart blekk. Med langsomme, nesten motvillige bevegelser begynner hun å male sin egen kropp. 

Like etter kommer Vebjørn Sundby på scenen. Han bærer på et lommetørkle og forsøker å tørke blekket av den dansende kvinnen, men får det ikke riktig til. Forsøkene på å trøste og berge synes fruktløse. 

Da 4D har première en uke senere, er det foran et publikum på nesten 1000. Den medieoppmerksomheten som blir forestillingen til del, ser man ikke i Norge. Likevel har Guro Nagelhus Schia klart noe som er de færreste norske dansere forunt, nemlig å trenge igjennom den allmennorske bevisstheten. Det henger sammen med storfilmen Anna Karenina, hvor Guro har en liten rolle, og hvor hun også har jobbet med koreografien i filmen sammen med Sidi Larbi Cherkaoui. Etter åtte år som danser i Carte Blanche og tre år i Belgia var det vinden fra Hollywood som fikk Guro på Lindmo, Dagsrevyen, i Dagbladets torsdagsmagasin og i flere andre magasiner og nettsteder. 

– Du har jobbet knallhardt i så mange år. Så deler du lerret med Keira Knightley og vips, så er du overalt. Hva tenker du selv om det?

– Jeg synes jo det er litt rart, og jeg møter mange kolleger som også synes det er rart. Samtidig var det nettopp dansen som jeg har jobbet blodhardt med i mange, mange år, som førte meg til denne filmen. Derfor føler jeg at oppmerksomheten som er blitt meg til del, også er på grunn av arbeidet mitt som danser.

– Har du gjort deg noen tanker om hvorfor dansen får så lite oppmerksomhet i Norge? 

– Ja, jeg har tenkt veldig mye på akkurat det. En forklaring er vel at vi er relativt få mennesker, men jeg tror også det handler om at Norge er en sportsnasjon. Under VM på ski slo det meg hvor stor skisporten er i Norge, og hvor mye plass den får i aviser, på nett, på tv. Da tenkte jeg: Tenk om det én – bare én – dag hadde vært like mye dans i mediene! Det hadde vært fantastisk! 

– Hvorfor bør det norske publikumet se mer samtidsdans?

– Teateret er snart det eneste stedet hvor vi ikke har tilgang til e-post, Internett og telefoner. Gjennom dans kan publikum få oppleve ekte mennesker og ekte følelser. Fordi det er så vanskelig å lyve med kroppspråket, opplever jeg dans som noe veldig ærlig. Dansen har en unik evne til å berøre. 

(Foto: Ivar Kvaal)

Teatermagi. – Silas, you’re a star! Can I touch you?

Kommentaren kommer skrått ut fra en av garderobene i Lucent Danstheater. Silas Henriksen går gjennom korridorene med det norske pressebesøket på slep og leter etter passende steder å ta bilder. Etter å ha tilbrakt en dag i studioene her, i kantinen og bak scenen, får man inntrykk av at det i grunnen er ganske mange stjerner i Nederlands Dans Theater. Men i dansens verden får de stadig mindre plass, for i stedet er det ofte koreografene som får størst oppmerksomhet. Mange dansere vil heller ikke lenger være rene instrumenter for en koreograf, men ønsker selv å være med på å skape det du ser. 

– Det er mange sterke personligheter i dette kompaniet, fra mange land. Vi løftes frem og holdes nede på samme tid, alt etter hvilke roller vi får, sier Silas.

Han forteller meg at en av de viktigste tilbakemeldingene han har fått som danser, kom fra Sol León, som man får inntrykk av at ikke bare han, men alle i kompaniet inkludert hennes tidligere samboer Paul Lightfoot, forguder. En gang Silas skulle danse en rolle, sa León til ham: «Du trenger ikke følgespot, Silas. Jeg kan se deg i mørket.»

– Men sånne tilbakemeldinger er det ikke mange av, sier han.

– Jeg ønsker å ha en sterk tilstedeværelse. I perioder er det mye frustrasjon over at dette livet er så hardt og intenst, men grunnen til at jeg danser, er at jeg elsker å opptre. Jeg elsker ikke å danse hver dag. Det er teatermagien jeg er ute etter, sier Silas. 

Han forteller at det også var det som trakk ham inn i dansen som seksåring i Arendal, hvor det allerede var et stort dansemiljø. 

– Noe av det jeg husker best fra da jeg var liten, var å komme inn i Grimstad kulturhus for første gang – vi hadde ikke kulturhus i Arendal- den gangen – og føle på teaterstemningen der inne. Det var enormt! Og det beste med ballettskolen var at vi fikk opptre mye og være en del av det.

Så la oss gå tilbake til øyeblikket i Operaen i november i fjor, da Silas Henriksen sto på hovedscenen og tok imot publikums overstrømmende takk. Det var et øyeblikk som oppsummerte mye av det som går godt når det gjelder dans i Norge. Gjennom en årrekke har Operaen bygget et forhold mellom koreografene Lightfoot og León og sitt eget publikum. Derfor kommer også publikum tilbake for å se dem, igjen og igjen. Det er dette arbeidet også BIT Teatergarasjen i en årrekke har lykkes med, og som Norges nye dansearenaer, fra Dansens Hus i Oslo til Dansearena nord i Hammerfest, nå er i gang med:
Å utdanne sitt publikum. 

For publikum, det må man ha, det er Silas Henriksen klar på. Og selv om han snakker varmt om å danse på landsbygda i Colombia og i operahuset i Sydney, skinner det godt igjennom hvem han aller helst danser for. 

– Slike øyeblikk som i Oslo i fjor, det opplever du bare noen få ganger i en karrière, sier han. 

– Etter hvert skal jeg tilbake til Norge. Jeg savner hjemlandet mitt. Det jeg helst vil, er å komme hjem og danse for et norsk publikum.