Teater

Det var på den tiden da Blåfjellnissene kom i 3D og den fjerde Twilight-filmen trakk 135 000 mennesker til kinosalen. Tobarns-moren Maria Mohn ble stemt ut av Idol på direkten, og Super Mario 3D ble lansert i Norge etter å ha skapt en farsott i Japan. Den gamle tegneseriehelten Tintin gjenoppsto på film ved hjelp av motion capture-teknikk og TVNorge sendte episode nr 5940 av den endimensjonale såpeserien Glamour – den aller siste i rekken.

På en eplegård i Lier går en bonde ut for å hugge trær. 

Bak ham går en svartkledd dame, hun titter på trærne og vurderer dem nøye før hun blir enig med bonden om hvilke som skal felles. Etter henne tusler en mann, han er verkstedsjef, og har gjentatte -ganger forsøkt å overbevise henne om at trær er noe de kan lage. Men scenograf Nora Furuholmen har bestemt seg. Trærne skal være ekte. De legges på et lasteplan og kjøres til den andre siden av Oslo, hvor lagersentraler, megastores og bilforretninger velter seg ut mellom rundkjøringer og småveier. Her, på grensen mellom Alnabru og -Brobekk, lempes trærne inn i en bygning som er like tilforlatelig og uskjønn som de andre. Det eneste som skiller den ut, er logoen. 

Velkommen til Nationaltheatret.

HÅNDVERKSKUNST. Da Nationaltheatret ble bygget i 1890-årene, var tanken at det skulle romme alle håndverkerne teateret trengte. Men allerede fire år etter åpningen, i 1903, var det blitt for trangt om plassen og malerne måtte flytte ut av det som fortsatt kalles Malersalen, men hvor det i dag spilles teater. Siden den gang har hånd-verkerne holdt til på forskjellige adresser i Oslo-området, helt til verkstedhallene på Brobekk åpnet i 2003. Dørskiltene i første etasje gir sterkere assosiasjoner til en bygate i det gamle Kristiania enn et moderne teater. Her jobber det en smed, en platearbeider, en dreier, fire snekkere, en møbeltapetserer, fem malere, en patinerer og en verkstedsjef fordelt på tilsammen 7000 kvadratmeter. På malersalen står to damer og trykker naturtro murstein på et tøystykke til forestillingen Entropi, murstein som er lett, håndterlig og kan fraktes uten problemer. Skredderne på systuen har redusert tykkelsen på skumgummikostymene til Twilight Bar fra 15 til 3 cm fordi skuespillerne ganske enkelt ikke klarte å bevege seg i dem. Og på smia står tre karer i blå kjeledresser og studerer en tegning.

– Dette er en ganske vanskelig konstruksjon, sier Geir Frøberg om det som skal bli scenografien til vårens storsatsing på teateret, Anna Karenina. Den ligner på et svart sneglehus, hvor skuespillerne skal kunne gå helt til toppen. Trærne er ikke bare til pynt, de skal også være med på å bære konstruksjonen.

– Er det en god eller dårlig ting at den er vanskelig?

– Det er kjempespennende! Vi lager mye firkantede rammer som skal kles i finer. Dette er noe annet.

Frøberg er utdannet platearbeider og jobbet blant annet som -reparatør for et fergeselskap før han kom til Nationaltheatret for 14 år siden. 

– Innen mitt fag er dette noe av det mest utfordrende du kan jobbe med. Ikke en dag er lik, sier han.

Fordi dørene på teateret er trange, må dekorasjonen lages i flere deler. Denne gangen har verkstedsjefen fått en venn som er teknisk tegner til å lage en detaljert presentasjon på papir. Slik er det ikke alltid.

– Det hender vi får en serviett med noen skriblerier på, ser Geir Frøberg- og smiler.

Ut av disse skribleriene skal det konstrueres elementer store som busser som skal kunne skli inn i hverandre med en centimeters -presisjon. 

– Hva er det vanskeligste dere lager?

– Ingenting er vanskelig. Det tar bare litt lengre tid.

ENSEMBLET. De tre smedene er blant de første som jobber med vårens store forestilling på hovedscenen: Leo Tolstojs Anna Karenina. De er langt fra de siste; frem mot premièren, som har funnet sted for en drøy uke siden når du leser dette, vil minst en tredjedel av teaterets 250 ansatte ha vært involvert i denne forestillingen. Hver gang teppet går opp, er ikke bare hovedscenen, men også sidescenen, -loftet, kjelleren- og korridorene bak scenen fylt av mennesker som arbeider sammen for å fortelle den klassiske kjærlighetshistorien om den gåtefulle Anna Karenina som kaster bort hele sitt liv for et øyeblikks lykke. Og fordi de er mennesker, blir historien aldri helt den samme hver kveld.

En dag i midten av desember har flere av dem samlet seg rundt et bord i teaterets administrasjonsfløy. Vi er i et av husets staseligste rom, hvor fortidens direktører stirrer ned på nå-tidens teatermakere fra brune rammer og legger arven tungt i hodet på dem. Stemningen er likevel ikke preget av høytid, men av letthet. Dette er den første leseprøven, skuespillernes aller første møtet med teksten. Vi snakker ikke om originalromanens flettverk av historier, men om den tyske regissøren Armin Petras’ nedstrippede versjon, hvor 1000 boksider er blitt til 2 1/2 times teater. Helt siden urpremièren på stykket i 2008 er det blitt spilt på en rekke scener over hele Europa. Denne våren står det på programmet hos både Riksteatret og Nationaltheatret.

– Tolstojs roman er en klassiker av uhorvelig format, sier Nationaltheatrets sjef Hanne Tømta, som selv har regien på stykket.

– Det er ikke gitt at den blir bra når man overfører den til scenen. Men Armin Petras’ sceneversjon er veldig, veldig sterk; den tar ikke bare vare på konfliktene i romanen, men er interessant som et moderne stykke dramatikk. Det er halvveis naturalistisk teater, men spillet brytes opp av at karakterene kommenterer sine egne handlinger. Slik er det jo også i det virkelige liv. Vi sier én ting, men 

gjør kanskje noe annet og tenker noe tredje. Stykket lar oss ta del i den indre monologen.

I likhet med Leo Tolstojs andre romaner byr Anna Karenina på et  persongalleri som kunne sysselsatt hele Nationaltheatrets skuespiller-stab. I Armin Petras’ versjon, derimot, er det kun syv skuespillere på scenen. I dag har de sitt første møte med karakterene de skal spille: Ågot Sendstad som Anna Karenina-, Henrik Rafaelsen som Vronskij, mannen hun forelsker seg i, Kai Remlov som Karenin, mannen hun er gift med, Erland Bakker som Stiva, hennes skjørtejeger av en bror, Laila Goody som Dolly, hans forsmådde kone, Pia Tjelta som Dollys lillesøster Kitty og til slutt Bernhard Arnø som Levin, pessimisten og agnostikeren som er ulykkelig forelsket i sistnevnte.  I to timer leser de fra manus. Tørr tekst, omtrent slik man leser høyt i en norsktime-. Stykket er nakent, men i ukene som kommer, skal det kles opp med musikk, kostymer, masker, scenografi, lyd og lys. 

– Sammenlignet med romanen kan Petras’ tekst virke knapp og -distansert, sier Hanne Tømta.

– I vår oppsetning har vi valgt å tilføre den musikk; russisk poprock. Den representerer sinnsstemningene som teksten i sin intellektuelle form ikke ut-trykker. Stykket sier at i bunn og grunn er alle ensomme. Musikken tilfører dette universet energi, lekenhet og humør.

Musikken er også med på å gjøre scenene mer konkrete, sier Hanne Tømta, til tross for at alle skuespillerne synger på russisk. Sceno-grafien er mer abstrakt. I enden av bordet står en miniatyr av dekorasjonen som skal brukes i forestillingen, som Nora Furuholmen nå viser frem. Hovedinntrykket er tidløst, men noen russiske overklasseelementer er beholdt. Når karakterene er på ball, skal det heises lysekroner ned fra taket. Veggene inni sneglehuset skal dekkes av kostbare, håndlagede tapeter. Vi skal bevege oss fra skøytebanen til togstasjonen til familienes stuer nesten uten at vi merker det. 

I ukene før jul blir denne miniatyren vist frem og diskutert gjentatte- ganger, av både skuespillere, håndverkere og teknikere. 

Hver gang spør de om det samme.

Er trærne ekte?

BAKTEPPET. Trærne har stått og ventet. De ser ut som om de fryser, lent opp mot en vegg på lageret sammen med jernhesten fra Victoria Meiriks Jeanne D’Arc. Det er like greit at de lærer det først som sist: Det er mye venting på et teater. Når de omsider bæres inn på malersalen, er det for å kles med gull. Teatermaler Inger Melander Molenaar pensler lim på de knudrete trestammene og fester små flak av bladgull på dem. Hun er utdannet teatermaler fra England og hadde praksistiden sin på The National i London.

– Da jeg bestemte meg for å jobbe med teater, så var det med -scenografi, sier hun.

– Det var det som var mest spennende. Men det er klart, vi bruker noen ganger lang tid på å lage noe som synes i ti sekunder. 

Da Nationaltheatret åpnet, var de malte bakteppene det viktigste elementet i scenografien. De kunne fremstille et naturlandskap, et gatebilde eller en stue i et borgerskapshjem. Teatermalerne hadde ofte bakgrunn som kunstnere, og noen ganger var teppene så vakre at publikum gispet da de kom til syne. Scenografi kan fortsatt fremkalle gisp, men i dag er trenden langt mer minimalistisk.  

– Det går mye i tribuner eller trapper i én farge. Gjerne hvitt, sier Molenaar.

– Vi liker scenografi hvor det er mye maling. Reisen til julestjernen, for eksempel, er en forestilling hvor det er mye pynt og detaljer. Det er gøy. Og når vi en sjelden gang får male baktepper, er det veldig moro. Men det skjer kanskje bare hvert tiende år. Da får man nesten litt prestasjonsangst.

På et staffeli står et minne over sist gang malerne fikk en slik oppgave. Til teaterets oppsetning av En midtsommernattsdrøm for tre år siden skulle de kopiere et landskapsmaleri av Lars Hertervig i kjempeformat. I moderne scenografi, derimot, kan en bakvegg like gjerne bestå av projisert film eller en vegg av rennende vann. I Anna Karenina består rundhorisonten av et svart teppe med skiftende baklys. Veggen på selve dekorasjonen skulle egentlig vært kledd med et kostbart tapet, men budsjettet strakk ikke til. I stedet har malerne på Brobekk funnet en annen løsning; billig tapet som de maler over og trykker sjablonger på ved hjelp av en snirklete dørmatte i gummi.  

– Mye av det vi gjør, handler om å skape illusjoner, sier Inger Molenaar.

– Ting skal se ut som betong eller murstein, men de er ikke det. Det skal være lett og håndterlig. Så vi finner ting som illuderer virkeligheten. På en måte kan du si at vi lager virkeligheten på en annen måte.

– Trærne er jo ekte, da.

– Ja. Men vi kunne laget dem like bra. 

BAK FASADEN. Også da Nationaltheatret ble bygget, ble det tvunget frem kreative løsninger som følge av pengemangel. Dyre, importerte materialer ble vektlagt på de områdene som var mest synlige, mens man andre steder tok både en og to snarveier. Og som vi alle vet: I dag er jugend- og rokokkointeriøret så preget av forfall at en lang og dyr oppussing er påkrevd. Men når man vandrer rundt på innsiden her, legger man hverken merke til sprekker, fukt eller råte. I stedet blir man slått av kontrasten mellom publikumsområdenes overdådighet og den verden som befinner seg innenfor vestibylens vakre terrazzogulv og Rokokkosalens marmorsøyler. Her skjuler det seg et labyrintisk univers av trange korridorer hvor mennesker vandrer omkring i de underligste antrekk midt på dagen, svarte i blikket og røde i kinnene, omgitt av arbeidere som ser ut som om de når som helst kan fikse bilen din eller koble om det elektriske anlegget i huset ditt. Det er et samfunn som virker overraskende selvforsynt; man får sydd klær her, klippet og farget hår, det serveres lunsj og middag, møbler settes i stand, barn passes på, hele interiører bygges og vennskap pleies på tvers av bakgrunn, utdanning og interesser. Følelser er en del av kontorlandskapet, og nerver er noe man omtaler slik andre mennesker snakker om været. Kjærlighet oppstår. Konflikter. Uslitelige vennskap. Det fødes barn.  

Men det er også en bedrift som alle andre bedrifter. En arbeidsplass hvor de ansatte møter på jobb når de skal og skjøtter sine oppgaver som best de kan. Nationaltheatret har mye til felles med en fabrikk, forskjellen er bare at det de lager her, er øyeblikksbilder. De er forskjellige hver gang, og ingen vet helt hvordan de blir seende ut til slutt eller hvor lenge de vil vare. 

– En teaterforestilling er levende historiefortelling, sier scenograf Nora Furuholmen. 

– På film får du servert ferdige bilder. Her lager vi dem mens du ser på.

I HØYDEN. Det er en tidlig morgen i januar. Dekorasjonen har reist ned fra Brobekk og inn den altfor trange bakdøren til hovedscenen. Nå er flere av husets teknikere i gang med å montere den. De går omkring på scenen, prøver seg frem, diskuterer. De har headset på hodet og verktøy i baklommene. Av Nationaltheatrets 250 ansatte er rundt 100 teknikere. De er de som jobber med scenografi, lys, lyd og rekvisitter og sørger for at de riktige tingene skjer til riktig tid under en forestilling. 

Det kan være voldsomt, sier Thomas Østvang, som er en av fire loftsmestre på teateret. Arbeidsplassen hans ligger 18 meter over hovedscenen, hvor et nettverk av små broganger gjør det mulig å komme til de ulike trekkene hvor kulisser og rekvisitter fires ned.

– Dersom noe har gått galt kvelden før, sitter man ofte med -hjertet i halsen under neste forestilling. Man kan ikke fri seg fra å tenke: Går det bra nå?

Østvang forteller om en gang for mange år siden da teateret fikk nytt digitalloft. Det var sesongpremière på Reisen til julestjernen, og alt gikk fint frem til pausen. Da teppet skulle gå opp, lyste plutselig lampene- rødt. Det viste seg at en strømforsyningsenhet hadde røket. I salen satt tre representanter for leverandøren av loftet, som kunne fortelle at sjansen for at dette skulle inntreffe, var én til én million. Enheten som var røket fantes ikke i Oslo, leverandøren kastet seg derfor på telefonen og sørget for å få den kjørt opp i drosje fra Horten. Kapell-mester Per Christian Revholt holdt det gående med en hel katalog av julesanger, og til slutt fikk publikum servert pølser og brus i restauranten. Pausen varte i halvannen time.

– Men publikum var ikke sure, tvert imot, sier Thomas Østvang.

– Jeg tror de syntes det var litt morsomt. 

Han sier at denne opplevelsen hører til unntakene og at den mest utfordrende delen ved en forestilling kommer i forkant; justering, programmering, prøving og feiling. Etter premièren er det stort sett plankekjøring. Selv liker han best å jobbe på de små scenene, på Amfi eller Malersalen. 

– Der er det mer teater, sier han.

– Hovedscenen er i større grad en fabrikk.

PRØVETID. Sorte kvelder kaller de dagene uten forestilling. Slike er det få av på Nationaltheatret. Fordi dette er et klassisk repertoarteater, kommer premièrene på løpende bånd fordelt på fire scener inkludert Torshovteatret. Noen, som Reisen til julestjernen, har stått på programmet i årevis, og har gjentatte ganger vært med på å redde økonomien. Det gjør også at man kan ta seg større friheter med å eksperimentere, prøve og feile.

– Dagens samtidsdramatikk er morgendagens klassikere, sier Hanne Tømta. 

– Husk at Ibsens dramaer slo ned som bomber i sin samtid, og at kritikerne har hatet de samme stykkene som teatersjefer og publikum omfavner i dag.

Nationaltheatret har cirka 20 premièrer i året, og med gjestespill kan de ha opptil 40 titler på repertoaret. Langtfra alt blir en suksess.

– Dere har fått kritikk for ikke å være nyskapende nok?

– Kritikere er alltid opptatt av forholdet mellom kommersielle og smale forestillinger. Men repertoarplanlegging er ikke først og fremst en balansegang mellom kunst og kasse, men mellom drøm og virkelighet. For å realisere et spennende repertoar skal du ha de rette folkene til å sette opp de rette tingene, de skal kunne komme når teateret har anledning til å ta imot dem, og de skal ønske å gjøre det vi har tro på når det gjelder vår kunstneriske utvikling og vårt publikum. Denne kabalen er ofte vanskelig å få til å gå opp, sier Hanne Tømta. 

I hele teaterets historie, fra Bjørn Bjørnson i den ene enden til Eirik Stubø i den andre, har det vært vanlig at teatersjefen selv regisserer. Det er ikke noe enkelt stykke Hanne Tømta har valgt, og det er heller ingen opplagt kassasuksess

– Armin Petras’ tekst tar på alvor at skuespillere og publikum er sammen på teateret.  Dette grepet er utfordrende både for dem på scenen og dem i salen. Men det er også en versjon som tar teateret fremover – vi insisterer ikke lenger så hardt på illusjonen. Så hvorfor ikke bryte med den og trekke publikum inn i situasjonen? sier hun.

EN KAMP. – Den overgangen er så vanskelig. Jeg er så jævlig alene! utbryter Pia Tjelta.

Hun står midt på gulvet i Rokokkosalen i teaterets annen etasje. Det er her du og jeg som publikum tar oss en kopp kaffe eller et glass vin i pausen. På dagtid har skuespillerne prøver her. De har strevd og kavet i et par uker nå. Slik skal det også være. 

– Mange tror at prøvetiden først og fremst handler om å lære tekst, men det vi egentlig gjør, er å lage avtaler, sier Laila Goody.

– Vi blir enige om hvor vi tar pauser, hvordan vi beveger oss i forhold til hverandre, hvor vi fester blikket.

 Teksten spilles med konstante avbrudd for å diskutere nettopp dette. Hver replikk legger ut på sin reise, kledd opp i alt fra subtil komikk til hudløs fortvilelse.  

– Et teaterstykke er koagulert liv som man må få til å puste, sier Henrik Rafaelsen. 

– Det er et svært rom å gå inn i. Du må være på plass, medspillerne dine må være på plass. Ennå har vi ikke kommet dit vi skal.

– Men dere kommer dit til slutt?   

Han smiler.

– Vi gjør jo ikke alltid det heller. 

For dette er teaterets harde realitet: Når prøvetiden er over, går teppet- opp, uansett om ensemblet er klare for det eller ikke. Da må skuespillerne stå der og gjøre jobben sin, uavhengig om de tror på det de sier eller ikke. Blir stykket møtt med dårlige kritikker og publikum svikter, spiller man kanskje for halvfull sal en stund før det tas av plakaten. Da er det bare å begynne på nytt. 

– De fleste stykkene inneholder et stort potensial, og hvis vi skal finne frem til noe som er essensielt, må vi slåss, sier Kai Remlov.

– Vi må bryne oss på figurene og hverandre. Hvis prøvetiden blir for koselig, får vi det ofte ikke til. Ennå kjenner vi ikke svarene på den andre siden. Vi må kjempe oss dit.

EN EGEN VERDEN.  I dag er salen nesten tom. Kanskje kommer noen av teaterets egne ansatte innom for å titte, men i halvmørket her er det ingenting som ligner et publikum. I gatene utenfor teateret går mennesker forbi, trikker og busser passerer. Det merker man ikke her. Nationaltheatret er en bygning med lite innsyn, man kan gå omkring en hel dag uten å se solen utenfor. Det er mørkest på bunnen, i de mørke, blekgrønne korridorene i kjelleren hvor teknikernes -pauserom ligger, men heller ikke i kantinen i øverste etasje finnes det et eneste vindu. 

– Der ute i «den virkelige verden», pleier vi å si, sier Connie F. Knapstad- smilende. Hun er herreskredder og har jobbet på teateret i 25 år. I motsetning til de fleste andre stedene på Nationaltheatret, er hennes avdeling godt forsynt med naturlig lys. Helt på toppen av steintrappen på sørsiden holder de til, syerne, i et åpent og luftig rom med avrundede vinduer som slipper inn dagen utenfor. Stemningen er lett.

– Og så har vi et yrke hvor vi kan prate mens vi jobber, sier Maren Sælensminde, som er utdannet kostymesyer ved Den Norske Opera & Ballett. 

De sitter ved hver sin maskin og jobber med det som skal bli Kittys gule buksedress, Dollys svarte bukser. Bortsett fra enkelte haute couture-atelierer i Paris er teatrene noen av de få stedene i verden hvor det fortsatt lages ett eneste eksemplar av hvert plagg.

– Du merker så utrolig godt når noe er skreddersydd. Det er så godt å ha på seg, sier Ågot Sendstad. 

Hun står i prøverommet mens en syerske og en tilskjærer hjelper henne på med en grønn kjole. Damene drar litt i kjolen, setter nåler og merker med kritt. Et par brune hansker dras på, for så å bli forkastet.

– Andre ganger er det fint om kostymene byr på motstand, man blir tvunget til å finne nye bevegelser. Det synes jeg kan være befriende. Man blir jo litt fanget i seg selv, og det kan være bra å oppdage noe annet. Å spille teater er på en måte i tråd med barnet som kler seg ut. Det skal være litt moro.

Å sy et kostyme er likevel ikke helt som vanlig skredderkunst. De som jobber her, kaller det å sy «reprisevennlig.» Plaggene skal kunne brukes av andre personer senere, derfor klipper de ikke bort alt overflødig stoff, men sørger for å ha mulighet til å legge plaggene opp og ned, ta dem inn og ut.

– Noen ganger får du på deg et plagg med en merkelapp hvor det står navnet til en skuespillerkollega og forestillingen vedkommende spilte i sist gang plagget var i bruk, sier Ågot Sendstad.

– Det er fint. Da bærer du på en måte det mennesket med deg.

PÅ KONTRAKT. Etter å ha tilbrakt noen uker på Nationaltheatret, får man gradvis en forståelse av hvilken sammenstilling av ørsmå detaljer en forestilling er. I maskeavdelingen, som ligger like ved kostymeavdelingen, står en maskør og grer en parykk hun har brukt 40 timer på å lage. Ennå vet hun ikke om den vil bli tatt i bruk. Kanskje føles den ikke riktig når skuespilleren har fått den på eller man har sett den på scenen. Da må man forsøke noe annet. Avdelingen minner litt om en frisørsalong slik frisørsalonger så ut i gamle dager, bortsett 

fra at resultatet kan gå mer i retning av dyrehoder eller hele kropper som skal spraymales. Dette er ofte det siste stedet skuespillerne er innom før de skal på scenen. Før en forestilling som er blitt spilt 80-90 ganger, er stemningen gjerne livlig og humørfylt. Før en première er den mer dempet, spent. 

– Jeg kler jo ikke dette, sier Pia Tjelta med et sukk og drar fingrene gjennom panneluggen hun har klippet spesielt til Anna Karenina. Pia, som er 34, skal spille en karakter som er 19. Derfor luggen.

– Jeg hadde lugg da jeg var liten, så for meg føles det riktig at Kittys hår skal være sånn. Og jeg ser at det får meg til å se yngre ut. 

– Men du kommer til å la den vokse ut med en gang du er ferdig?

– Å ja. Men jeg skal spille ganske lenge, da.

Akkurat hvor lenge er det ingen som riktig vet. Dette er noe særlig frilanserne på teateret må forholde seg til, de som jobber på kortere kontrakter, som regel ett år av gangen. Erland Bakker, som spiller Stiva i stykket, er en av dem.

 – Jeg vet jo ikke om så mye annet, for jeg har vært på midlertidig kontrakt på ulike teatre i 16 år. Den lengste jeg har hatt, var på to år. På Nationaltheatret har jeg vært av og på siden 2005. Jeg er en av de heldige frilanserne som får jobbe mye. Men det er klart, når man blir eldre, oppleves uforutsigbarheten som mer stressende. Jeg liker meg godt her og er egentlig veldig godt integrert, men som frilanser føler man seg alltid litt på utsiden.

Foreløpig har Erland Bakker kontrakt frem til sommeren. Dersom Anna Karenina skulle bli en eventyrlig suksess og settes opp igjen til høsten, har han en utfordring. Skuespillerne får ofte korte kontrakter i påvente av publikums respons. Blir det suksess, blir spilletiden utvidet, men da har kanskje frilanseren et annet engasjement som venter.

– Den situasjonen havner man i hele tiden. Da er det dealing frem og tilbake for å få kabalen til å gå opp. I verste fall blir man erstattet av en annen. Men jeg tror ikke det blir så lett å erstatte noen i denne forestillingen. Det er en ordentlig fin gjeng.

I FEBERRUS. – Jeg er ikke sjalu!

Stemmen kommer fra dypt nede i orkestergraven. Det er den bedratte ektemannen som skriker.

– Vi heiser deg ikke opp igjen før på lørdag, Kai, sier Hanne Tømta 

 Hele ensemblet begynner å le.

Lørdag, det er première. Det er nerver i luften nå, man kan føle dem, omtrent som et skybrudd som kommer, eller et første snøfall. Skuespillerne er fjernere i blikket, mer fokusert på jobben. Livet utenfor får stadig mindre plass. 

– For min del er det ganske ille og nervøst før en première, sier Erland Bakker.

– Men når vi først er inne i spilletiden, er jeg ofte litt for avslappet. Da handler det gjerne om det motsatte, nemlig å få opp energien. De nervene man har før premièredagen, hadde det vært fint å porsjonere litt utover.

 Det er fem dager igjen. Fortsatt glemmes det replikker. Fortsatt klarer de ikke å bestemme seg for hvor de skal stå. Fortsatt går ikke dreieskiven på tiden, og inspisient Claudio Aiello, som er den som sørger for at tidsplanen overholdes og alles behov møtes, spaserer tidvis en halv centimeter over bakken. Det er syke barn, vann-lekkasjer og forkjølelser. Samtidig tar de vare på hverandre. På scenekanten har dramaturg og sufflør Wenche Blix Rudi lagt seks forskjellige varianter- av halstabletter som skuespillerne kan forsyne seg av. 

På scenen sitter Bernhard Arnø og snakker til en tom stol. Laila Goody, som skulle sittet ved siden av ham, er blitt syk og har meldt forfall. Henrik Rafaelsen har bare såvidt fått tilbake førligheten i tommelen- han brakk da han falt på sykkel for et par uker siden. Scene-mester Steinar Jacobsen har ramlet hjemme og fått hjernerystelse, mens produsent Kirsti Holm-Glad er sykmeldt med hoftebrudd etter å ha seilt ned en av teaterets marmortrapper. Midt i alt dette har Erland Bakker hoppet rundt på krykker etter en kneoperasjon. 

– Heldigvis blir vi forbausende sjelden syke, sier Kai Remlov.

– Det er ofte når ferien kommer, at man ramler sammen. Da slipper man det løs.

Det finnes ikke egentlig noen plass for sykdom på teateret. At en skuespiller melder forfall til en forestilling, skjer nesten aldri. Feber, kvalme, mageproblemer eller barn som har holdt en våken hele natten – når teppet går opp, skal man helst stå der likevel. 

– Det verste er omgangssyke, sier Bernhard Arnø. 

– Da løper vi ut på sidescenen og spyr i en bøtte, for så å løpe ut igjen. Vi opplevde det for ikke så lenge siden på Rockeulven. 

Det er bare noen dager siden, forteller han, at Eselet i samme forestilling hadde feber.

– Han lå på gulvet på sidescenen, strak ut i ren utmattelse. Men hver gang han kom på igjen, var det fullt trøkk som vanlig.

Skuespillere er ikke bare sjelden syke, de synes å beholde vitaliteten- lenger enn de fleste av oss. Ofte lever de lenge, og friskt.

– Bare se på Toralv Maurstad og den energien han har, sier Kai Remlov-.

– Jeg tror det henger sammen med at dette er et yrke hvor vi bruker hele kroppen, hele hodet og alle sansene. Det er ikke riktig plass til å bli gammel.

– Det er også et yrke hvor man er i fysisk aktivitet hele tiden og hvor man også må være mentalt skjerpet, sier Bernhard Arnø.

– De færreste går omkring på en scene fem-seks timer hver dag, slik vi gjør når vi har prøver. Hele arbeidsdagen vår er fysisk og mentalt- krevende.

For Bernhard Arnø er denne perioden spesielt travel. Flere dager i uken har han bare et par timers pauser etter prøvene før han skal inn i sminken, hvor han blir forvandlet til papegøyen i Rockeulven. Så er det hjem, sove, følge barn i skole og i barnehage, for så å møte til prøver igjen mellom ni og elleve. 

– Særlig det å ha prøver på lørdager er pyton, sånn rent familiemessig, sier Bernhard Arnø. 

– Da hender det at vi må ta med barna våre for å få logistikken til å gå opp. Det er hektisk nå, men vi har også roligere perioder hvor vi bare står på scenen tre ganger i uken. Det er mange gamle myter omkring skuespilleryrket, at vi er bohemer og drikker og fester. Men konkurransen i dag er mye sterkere enn den var før, vi er avhengig av å kunne levere. Og jeg synes vi må forholde oss til yrket vårt på en måte som gjør at vi er i stand til å kommunisere med det samfunnet vi lever i.

Kai Remlov fremhever nettopp allsidigheten i skuespilleryrket som noe av det mest givende.

– En dag gjør du en musikal, dagen etter har du prøver på en gresk tragedie, sier han.

– Så er det radioteater, film eller kanskje en lydbok. Det er litt som jordbruk – man ser verdien av vekselbruk. Kål den ene dagen, poteter den neste. Det er kunstnerisk- og mentalt forfriskende.

TEPPET GÅR OPP. Bare noen dager før teppet går opp for Anna Karenina, spiller Rockeulven sin siste forestilling. De tegneserielignende trærne, bølgene, vuggene og snøkrystallene som i månedsvis har opptatt nesten alle trekkene på loftet, ligger nå stablet opp som et sankthansbål på sidescenen. Brent blir de ikke. Tvert i mot. Med Rockeulven har Nationaltheatret skapt en ny publikumssuksess som kan trygge grunnen for mer formmessig eksperimentelt teater, som Anna Karenina. Som papegøye, kylling og jerv har Bernhard Arnø, Pia Tjelta og Henrik Rafaelsen hatt store parykker- og et tykt lag sminke på. I Anna Karenina kommer de i større grad på scenen som seg selv. Når de står på scenekanten og leverer sine monologer, finnes det ikke noe filter mellom dem og oss.

– Teater skjer der og da, sier Henrik Rafalsen.

– Det er mye som kan gå galt, og dersom det gjør det, har vi ikke noe å gjemme oss bak.

Jeg titter på trærne til Nora Furuholmen. De av dem som er kledd i gull, står og skinner på scenen nå. De er skjeve og rare, og jeg tenker at håndverkerne på Brobekk ikke ville laget dem slik. Kanskje måtte de komme fra et sted. Ikke se ut som trær, men være trær.

Når du leser dette, har teppet gått opp for Anna Karenina. Hver gang forestillingen spilles er det 50 mennesker i sving foran og bak scenen. De skal få publikum på plass til riktig tid, trykke på de riktige knappene, sette rekvisitter på riktig sted, heise ned lysekroner, glatte ut hår, være der med et skjørt eller et par sko. De forteller historien sammen, og de lykkes ikke hver gang. For mange av oss som ser på ligger magien også her.

– På teateret kan jeg fremstå som et menneske som gjør feil, sier Ågot Sendstad. 

– Det er ingen sammenfatning av optimale øyeblikk som på film. Du ser at jeg står der og strever og kjemper foran deg, og jeg tenker at vi egentlig burde være enda flinkere til å vise det. Se på meg. Jeg står her og prøver å få til noe. Og jeg har ikke annet å by på enn meg selv

Alle foto: Marte Garmann