Litteratur
Morten O. Haugen / tirsdag 8. januar
Sexskildringer i litteraturen er ikke bare forbeholdt voksne. Den er også en del av virkeligheten i flere nye ungdomsromaner.
Det er lenge siden sexen i norske ungdomsbøker kunne beskrives med baseballmetaforene ”fra første base til fjerde base”, og handlet om hvor langt man gikk. I dagens ungdomsbøker tar man alle muligheter for gitt, og det er rom for å problematisere både romantikk og sex fra de fleste synsvinkler.
En av årets mest urovekkende ungdomsbøker er skrevet av Arne Svingen og Helene Uri. Din vakre jævel er både pirrende, ubekvem, livsklok og innom noen klisjeer. Uri og Svingen har skrevet sammen tidligere. Sommeren vi kledde oss nakne (2005) var i større grad en klassisk «gutt møter pike»-historie. Både da og nå skriver de historien fra to synsvinkler, i annethvert kapittel er det hun og han som fører ordet.
Walk on the wild side. Robin (15) har en lavere klassebakgrunn, og er på vei ut på skråplanet. Sammen med to kamerater bedriver han væpnet ran. Et av ofrene er Hedvig (25), kunsthistorikeren med gallerijobb som er forlovet med vinimportøren Gustav. Etter ranet oppsøker Robin Hedvig, og de to innleder et forhold preget av hemmeligheter og frustrasjonen over det umulige i forholdet. Det er en bok som fascinerer, og en dramatisk historie som river leseren med seg gjennom spenningskurver og uvanlig mye sanselighet.
Hedvig er en tvilende snart-voksen-jente som bruker sin «walk on the wild side» med Robin som et påskudd til å bryte med den stødig-kjedelige Gustav og gjenoppdage seg selv. Robin minner om andre av Svingens romanfigurer; den reflekterte, fandenivoldske rebellen som har alt å vinne. Begge ønsker seg et annet liv, og begge bruker hverandre som en kombinasjon av lystobjekt, fluktobjekt, speil og katalysator. Historien ender med et brudd, i en sår kollisjon med virkeligheten. Noen lesere vil reagere på de eksplisitte sexskildringene og konkludere med at dette er en bok ungdommene må finne frem til på egen hånd. Det blir neppe julegaven fra bestemor til 14-åringen. Andre vil kanskje smile litt over ungdomsskoleeleven som på kort tid blir mesterelsker. Selv synes jeg det er mer problematisk å fremstille overfall og stalking som en mulig farbar vei til romantikk og sex.
Pikeromsdrømmer. Femtenåringens forhold til den voksne, kontrollerte overklassedamen som viser seg å være et villdyr i sengen, ligner på en gutteromsfantasi. Når hun utvikler ekte følelser, beveger vi oss fra gutterommet til romanen. Men hva skjer hvis vi snur på kjønnsrollene og trekker fra ett år? I Charlotte Glaser Munchs velskrevne Alt jeg vil er å kysse deg er Sara (14) forelsket i naboen, den nyskilte Adam (29). Fordi hun sitter barnevakt der mens Adam jobber lange ettermiddager, har Sara mange muligheter til å drømme seg inn i redebygging med barnestell og middagslaging. Adam er lenge dum eller ubevisst, og ser ikke hvor det bærer.
Sara er ett år yngre enn Robin, men alderen er nok ikke hele forklaringen på hvorfor dette ender annerledes. Den største forskjellen ligger i kjønnsrollene. I folkelige forestillinger blir ofte tenåringsgutten som klarer å «erobre» voksne damer sett på som en heldig askeladd, mens den omvendte relasjonen lettere oppfattes som et overgrep. Sara er en midlertidig innadvendt pikeromsdrømmer, med færre erfaringer enn Robin. Sara får det kysset hun trodde at hun ønsket seg, men det stopper der. Både Adam og Sara ser at de overskrider grenser, og de besinner seg. Hvis vi lar Sara og Robin utgjøre hele grunnlaget for analyse av ungdoms holdninger til sex, ser det fremdeles ut til at jentene holder igjen, mens guttene gir bånn gass. Munchs roman slutter med at Sara trekker seg tilbake til familie og venninner, og på en realistisk måte tilpasser seg alderens forutsetninger.
Nesten voksne. En tredje ny ungdomsroman som problematiserer sex, er Ingunn Aamodts Beistet. Det er et debattinnlegg av en bok, et svar på rap-låten Ølbriller, med et overtydelig budskap om at det å bli dumpet etter en one-night stand med en kjendis som omtaler deg som et overvektig beist kan føre til usikkerhet og store problemer. Inn i den sårede jentas hevnprosjekt har Aamodt flettet en overdådig miks av Fay Weldons En hunndjevels bekjennelser, anoreksi, og popstjernedrømmer. Alt for å ta hevn, synliggjøre sviket og vinne tilbake sin egen ære.
Vennskap skildres gjerne som en kontrast eller kommentar til forelskelsen. Vennen blir redningen fra forelskelsen hos Munch, Hedvig har en viltrere venninne som får høre alt og som gir råd fra sitt ståsted, og hos Aamodt møter vi den klassiske rollen fra tenåringsfilmene; den trygge, lojale vennen som lenge blir oversett av heltinnen, men som viser seg å være kjærestemateriale. Svingens hovedperson Robin er derimot ambivalent til vennene sine, han ser at den nye situasjonen krever en annen form for integritet av ham, at han er involvert i noe som er større og viktigere enn gjengen.
Uri og Svingen inngår i en trend av crossoverbøker som utvisker grensene mellom ungdomslitteraturen og voksenlitteraturen. Mitt inntrykk er at en tredjedel av ungdomsskoleelevene like gjerne leser bøker for voksne. Motsatt kan det noen ganger være vanskelig å se om en oppvekstskildring egentlig er en ungdomsbok eller en voksenbok.
Bråmodne. Ungdomstiden varer lenger enn noen gang tidligere. Samtidig begynner puberteten tidligere enn før, både fysisk og mentalt. Som en motkraft mot den forlengede ungdomstiden ser vi også den motsatte tendensen – både i virkeligheten og i litteraturen; den forkortede ungdomstiden, hvor voksenlivets innsikt og ansvar kommer stadig tidligere. Mens voksne oppfører seg som ungdommer, er det mange ungdommer som bærer en voksenrolle, enten ufrivillig eller som en selvpålagt bråmodenhet. Det er et underliggende mønster både hos Svingens Robin og hos Munchs Sara at de oppfatter seg som tilstrekkelig modne til å være likeverdig med en voksen. Riktignok ikke uten tvil, og denne gryende tvilen til sin egen mestringsevne er noe av det som fører begge fremover i modning. Samtidig som romanene fremstiller ungdommen som voksent kompetente – i alle fall i perioder, blir de voksne fremstilt som delvis usikre og utydelige.
Sex er kommet for å bli. Det er ikke lenger hverken et tema i seg selv eller et tabu i norske ungdomsbøker. Mens Freud sa at alt handler om sex, har andre sagt at sex handler om alt. Slik sett viser både Uri og Svingen, Munch og Amodt at det er godt grunnlag for litteratur i alt det som omgir kjønnslivet. Nervene er i spenn, fallhøyden er stor, verdivalgene er mange og de mulige problemene er utallige når ungdom møter sex som en del av virkeligheten.
Arne Svingen og Helene Uri, Din vakre jævel! Gyldendal, 2012.
Charlotte Glaser Much, Alt jeg vil er å kysse deg. Cappelen Damm, 2012.
Ingunn Aamodt, Beistet. Cappelen Damm, 2012.
Eivind Eidslott / torsdag 11. oktober
I dag starter den tredje Fjellitteraturfestivalen på Finse. Men hva er egentlig fjellitteratur? Vi spurte forfatter og friluftsentusiast Eivind Eidslott.
Forresten er tindebestigningen slet ikke sport. Den er dionysisk livs-bekreftælse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i jordens ansigt. En Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stilhet.»
Fra Barske glæder av Peter Wessel Zapffe
Du går av toget på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, 1222 meter over havet. Fjellufta er skarp. Her oppe kommer høsten raskere, som en ravn i flukt over Hardangerjøkulen. Du er ikke alene. Folk strømmer ut av toget og inn i det ærverdige hotellet like ved jernbanestasjonen. Her er det levende lys på bordet, nybakte rosinboller og et yrende liv i resepsjonsområdet. Kanskje du får øye på Cecilie Skog – hun som blant annet har klatret til topps på de høyeste fjellene på alle de sju kontinentene. Kanskje du ser Erling Kagge, forleggeren og polfareren. Kanskje du kommer i prat med Aleksander Gamme, heltidseventyreren som gjerne klatrer høye fjell, krysser Antarktis og sykler tandem gjennom Sahara. Eller kanskje du ser igjen de samme turentusiastene som du møtte i peisestuen på Glitterheim i sommer? Nå har du nemlig kommet til Fjellitteraturfestivalen – møtestedet for alle som er interessert i bøker om fjell og natur, og for dem som skriver disse bøkene.
Nestoren. Men er fjellitteratur litteratur som kun handler om tur? Eller finnes det en annen standard, en fellesnevner, en definisjon? I bokhandelen er fjellitteraturen gjerne stuet bort i et hjørne for seg selv. Det er her du finner bøker om Jotunheimen, fugler, Himalaya-ekspedisjoner og Lars Monsens mange eventyr.
Selv fikk jeg min første fjellitterære åpenbaring på midten av åttitallet. Min far kom hjem med Stein P. Aasheims bok Trango – triumf og tragedie, beretningen om fire norske fjellklatrere og deres ekspedisjon til Great Trango Tower i Pakistan. Hans Chr. Doseth, Finn Dæhlie, Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim hadde kommet- høyt opp i den vanvittige fjellveggen da de to sistnevnte returnerte for å spare proviant og gi de to førstnevnte bedre forutsetninger for å klatre helt til topps. Doseth og Dæhlie klatret helt opp, men omkom på returen. Stein P. Aasheim skildrer hele turen – triumfen og tragedien – så ærlig, og så nært, og med så mye varme og humor, at boka umiddelbart ble en klassiker i norsk fjellitteratur. Senere har Aasheim gitt ut svært mange fjellbøker og skrevet en lang rekke tekster for aviser og friluftsmagasiner. I dag er han, enten han vil det eller ei, selve nestoren i norsk fjellitteratur. All grunn til å ringe ham og be om hans definisjon på sjangeren.
– Hallo? Du må snakke raskt. Jeg er på vei til Hugelhornet.
– Hugelhornet?
– Ja, Hugelhornet i Nordland. Jeg er på tur sammen med gutta jeg gikk sammen med til Sørpolen i vinter.
– Har Stein P. en definisjon på fjellitteratur?
– Tja. Det er ikke nok at det er litteratur som handler om fjell. Det høres ikke bra ut. Eller jo, kanskje det holder. Fjellitteratur handler om fjell. I alle varianter. Hvis jeg skal forsøke meg på en vid definisjon, så må jeg inkludere både Zapffe, klassiske DNT-årbøker, ibsenske greier som tenderer mot fjell – Peer Gynt ligger i grenselandet, det er kanskje litt søkt å kalle det for fjellitteratur, men Bukke-rittet er jo det , Bukkerittet grenser helt klart opp mot fjellitteratur. Polarlitteraturen er noe annet. Polarlitteratur er polarlitteratur. Lars Monsen skriver i det jeg vil kalle friluftssjangeren. Eller villmarkssjangeren, hvor Helge Ingstad også befinner seg.
– Hva med deg selv? Er ikke du norsk fjellitteraturs mest kjente og mest bejublede forfatter?
– Jeg? Nei, det har jeg ikke noe ønske om å kommentere. Det kan jeg ikke gå rundt og gruble på. Det ville ikke komme noe fornuftig ut av det. I hvert fall ikke for min egen del.
– Men har du noen egne forbilder? Noen du vil trekke fram?
– Zapffe står i en særstilling. Han skrev så bra at vi nesten må holde ham utenfor. Han skapte en helt egen kvalitet. Han turnerte språket så elegant og humoristisk, og har i tillegg et budskap. Det er det ikke så mange som får til. Har du forresten lest Snow Leopard av Peter Matthiessen-?
– Nei.
– Den er god. Kjøp den. Han skriver om en tur til Nepal, han reiste sammen med en biolog for å lete etter snøleoparden. Men boka -handler om alt mulig annet – den er nok både fjellitteratur og livs-filosofi. Det gjelder å kombinere disse to tingene. Da har du kommet langt.
– Flere anbefalinger?
– Carl Wilhelm Rubensons klassiske formuleringer i bøkene Fjeldsport før og nu og Med telt og husbaat i Kashmir. Peder W. Cappelens bøker – for eksempel Alene med vidda. Nansen er også veldig god. Han har nesten fått for lite oppmerksomhet rundt naturskildringene sine. Ta for eksempel innledningen til Nord i Tåkeheimen; dette språket er uten svada, uten klisjeer, det gir noe som gjør at du kjenner deg igjen. Det er med fjellitteraturen som med andre typer litteratur – det er lett å falle over i det pompøse og selvsagte. Nansens På ski over -Hardangervidda var i hvert fall fjellitteratur.
– Hva med din egen klassiker Trango – triumf og tragedie. Hvorfor kommer ikke den i nye opplag?
– Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg har fått tilbud fra alle de store forlagene om å trykke den opp på nytt . Men dette er en spesiell historie – med en tragisk slutt – som til de grader griper inn i livet mitt. Jeg tenker sånn: Jeg har skrevet den historien én gang. Jeg har gitt den ut én gang. Det holder. Hvorfor skulle jeg trykke den opp på nytt? Jo, for å tjene penger. Det er ikke en grunn god nok, synes jeg. Men nå må jeg gå før de andre går fra meg. Hugelhornet venter!
(illustrasjoner: Max Estes)
Birken tar over. Noen timer senere tikker det inn en SMS fra Stein P. «Messner har noen gode refleksjoner iblant.» Han sikter til legenden Reinhold Messner fra Tyrol, den første mannen som besteg alle de 14 fjellene i verden over 8000 meter, en eventyrer som har flyttet- grensene for hva som er mulig å få til innen fjellsport – og fjellitteratur. Og det bringer oss naturlig over til den utenlandske fjell-litteraturen, som selvsagt må få en rolle i denne saken.
– Jeg har lest den boka om den engelske klatreren som holdt på å dø på et eller annet fjell i Sør-Amerika, sier Bjørn Gabrielsen, forfatter av bøkene Lutefisk på prærien, Vinterkrigen og Veien ut, samt ansvarlig for spalten På nattbordet i Dagens Næringsliv. Hver dag ringer han en person og gjør et intervju om hva vedkommende leser eller har lest. Jeg utsetter Gabrielsen for samme konsept i sjangeren fjellitteratur.
– Mener du Touching the Void av Joe Simpson?
– Ja, ja, ja. Få med at jeg leste boka før filmen kom. Det er viktig. Og så likte jeg godt Bill Brysons A Walk in the Woods. I et intervju fortalte Bryson at det som skilte denne boka fra de andre bøkene han hadde skrevet, var at han fikk bruk for absolutt alt han hadde opplevd og alt han hadde researchet. Han syntes det var utfordrende med et bokprosjekt hvor alt han kunne skrive etter at han hadde gått i to uker, var «and then I walked for two more weeks.»
– Er det mange som leser fjellitteratur i spalten din i Dagens Næringsliv?
– Det er ikke mange, altså. Og det forbauser meg – med tanke på den voldsomme populariteten til for eksempel Lars Monsen. Men Birken har tatt over alt. Næringslivsfolket har redusert turlivet til noe målbart.
– Kjøper folk heller Best i Birken?
– Målgruppen for Best i Birken og spalten min er den samme, men av en eller annen mystisk grunn hører jeg sjelden om den. Noen få sier at de har lest litt ekspedisjons- eller polarlitteratur. Og én gang var det en mann som oppga Sykkelmekkeboka av Rasmus Leiro.
Høy terskel. Hvert år under Fjellitteraturfestivalen på Finse tar Raymond Haase med seg en mengde fjellbøker på toget og åpner en egen filial av reisebokhandelen Nomaden i Oslo. Den holder til på hotellet Finse 1222.
– Hvor mange titler har Nomaden innen sjangeren fjellitteratur? spør jeg ham.
– Det kommer jo an på hvordan man definerer denne sjangeren, sier Haase.
– Jeg har selv en vid definisjon: Fjellitteratur er alt som handler om fjell i trykt form. Eller sagt på en annen måte: Fjellitteratur er all litteratur som går i oppoverbakke. Vi har vel mellom 600-800 slike bøker inne, tenker jeg.
– Det var mange.
– Ja, men da regner vi selvsagt med alt fra spanske klatre-guide-bøker til skjønnlitterære bøker om fjell.
– Hvordan er etterspørselen?
– Jeg vil si den er veldig stor. Nordmenn er tydeligvis glad i fjell.
– Noen bøker som selger mer enn andre?
– Å ja, det er klassikerne, det: Tinder og banditter av Alf B. Bryn og Jon Krakauers Into thin Air og Eiger Dreams. Det er ikke ofte det kommer ny fjellitteratur. Jeg håper det kommer noe snart. Det hadde vært hyggelig, for å si det sånn.
Sandra Lappegard er redaktør i Ute, Norges sprekeste friluftsblad, og en av arrangørene av Fjellitteraturfestivalen på Finse. Hun savner også flere stemmer innen norsk fjellitteratur.
– Det er mange av de samme folkene som gir ut fjellbøker år etter år, sier hun.
– Egentlig er det litt rart, for det finnes mange entusiastiske friluftslivss-kribenter der ute. Se bare på de mange bloggene som handler om fjell og turer.
– Hvorfor er det ikke flere som skriver fjellbøker?
– Terskelen for å prøve seg er vel rett og slett for høy. En annen grunn er at de store forlagene satser mest på de samme, gamle navnene.
Tåkelagt. Under fjorårets Fjellitteraturfestival ble det arrangert en egen frokostsamtale om hva fjellitteratur egentlig er. Diskusjonen var god, men det oppsto ingen umiddelbar enighet. Anders Waage Nilsen – skribent og tidligere redaktør i skimagasinet Fri Flyt – satt i panelet. Hvordan vil han selv definere sjangeren?
– Fjellitteratur er litteratur der naturen, og helst fjellet, spiller en hovedrolle i fortellinger innen sakprosa og skjønnlitteratur. En håpløst vag definisjon, selvsagt. Men trenger egentlig alt å defineres presist?
Anders lar sitt eget spørsmål henge litt i lufta før han fortsetter:
– Begrepet fjellitteratur er som et fjell omgitt av tåke. Vi ser det aldri helt klart, men vi aner konturene av at det er noe der, som ruver.
Eivind Eidslott er frilansjournalist og forfatter. Han har blant annet gitt ut bøkene Skiguide til Norge, Besseggen og Fjellbarna. Eidslott har ledet et skrivekurs for deltakerne- på Fjellitteraturfestivalen.
NORSK FJELLITTERATURS KANON
Denne listen ble utarbeidet og offentliggjort under Norsk fjellfestivalen i Romsdal i 2008.
1. Peter Wessel Zapffe:
Barske glder (1969)
Fjellklatreren og filosofen Zapffe skrev en rekke essays om friluftsliv i norske tidsskrifter og aviser. De ble siden samlet i denne utgivelsen, som er den boken alle fjellitteraturforfattere i Norge strekker seg etter. Den er illustrert av forfatteren selv, og er full av humor, ettertanke og imponerende språkbeherskelse.
2. Peder W. Cappelen:
Alene med vidda (1964)
Dramatikeren og forleggeren Peder W. Cappelen vokste opp ved Vestmarka i Brum og fikk fra barndommen av en helt spesiell evne til å lytte til naturen rundt seg. Den kommer til sin fulle rett i denne fortellingen fra en steinbu langt inne på vidda, hvor overgangene mellom sesongene skildres levende og vakkert. Boken er illustrert av Gøsta Hammarlund.
3. Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)
Bukeritt, Dovregubbens hall og hytte på fjellet er innslag som har sikret Ibsens hovedverk en plass på listen. Norgeshistoriens mest kjente dikt forteller oss en hel masse om norsk natur – i dobbel forstand.
4. Arne Garborg: Haugtussa (1895)
Jærnaturen skildres poetisk og romantisk i Garborgs kjente diktsyklus, som er sterkt inspirert av norsk folkediktning. Syklusens røde tråd er hovedpersonen Veslemøy, som kalles Haugtussa fordi hun har synske evner. Hvert tredje år spilles stykket som spel ved dikterens skrivestue Knudaheio i Time på Jæren.
5. Svale Solheim:
Norsk stertradisjon (1952)
Dette er den eneste fagboken på listen, og Solheims hovedverk. Boken var en del av et større prosjekt om norsk seterkultur ved Institutt for sammenlignende kulturgransking, hvor Solheim ledet den folkloristiske forskningen i flere år. Han satte mennesket og menneskelige behov i sentrum.
6. Nils-Aslak Valkeapåå:
Vindens veier (1990)
Nils-Aslak Valkeapåå var født inn i en reinsdyrdriftfamilie, men klarte ikke å ta liv av dyr. I stedet valgte han å studere, og uttrykte seg siden gjennom både musikk, kunst og litteratur. Boken, som opprinnelig ble utgitt i tre separate deler, utmerker seg gjennom en skribent som lever i ett med vidda og har gjort det hele livet. Valkeapåå skriver ikke om naturen, men i naturen.
7. Arne Nss: Opp stupet (1964)
Næss ledet den norske ekspedisjonen som i 1950 foretok den første bestigningen av Tirich Mir i Pakistan. I 1964 ledet han nok en ekspedisjon, denne gangen til ßsttoppen. Næss skrev bøker fra begge turene, og det er altså den siste som er blitt stçende som hans fineste bidrag til norsk fjellitteratur.
8. Olav Aukrust: Himmelvarden (1916)
Denne diktsyklusen på 300 tett sider er tematisk i slekt med middelalderens visjonsdikt, som Voluspå, Draumkvedet og Dantes Divina Commedia. Den sjelelige kampen, legemliggjort gjennom Mikael og dragen, finner sin symbolikk i den mektige norske fjellnaturen. Både tindebestigninger og fall er eksistensielle i Aukrusts tekst, med et sterkt religiøst alvor i bunnen.
9. Andreas Backer: Til fjells (1944)
Backer ledet Den norske Turistforening i 40 år og hadde bakgrunn som journalist, blant annet fra Aftenposten. Han bidro sterkt til å vekke interesse for fjell og friluftsliv i Norge, blant annet med denne boken.
10. Finn Alns: Naturkatedral (1976)
Finn Alns er kanskje mest kjent for den sensasjonelle debuten Koloss fra 1963. På 1970-tallet flyttet forfatteren fra Oslo til et nedlagt og forfallent småbruk i Vågå-traktene. Hans engasjement for naturen kom blant annet til uttrykk i denne prosalyriske teksten, som også kan leses som et manifest om natur og miljßvern.
Sider
