Kunst

Med utstillingsåpning i New York, Los Angeles og Oslo denne høsten er Ed Ruscha ingen vanlig 75-åring. «Vanlig» kunstner har han heller aldri vært. Uttrykksformene er fotografi, maleri, tegning og annet, men det er innholdet, og ikke formen, som er viktig. 

 – Det finnes ikke noe annet for meg å gjøre, svarer Ed Ruscha på spørsmål om hvordan han holder kreativiteten og energien i gang. 

– Jeg er på en måte «stuck» med dette. 

Den horisontale byen. Den 3. november åpner utstillingen Ed Ruscha: Los Angeles. Then and Now på Peder Lund i Oslo. Den er bygget opp omkring verket med samme navn, som består av 142 fotografier av Hollywood Boulevard. I 1973 kjørte Ruscha opp og ned denne gaten og knipset den «frame-by-frame». I 2004 gjentok han prosjektet, denne gangen med fargefilm, og satte deretter bildene sammen. Hvert av de 142 fotografiene er én meter langt, og Peder Lund viser dermed tilsammen 142 meter rullerende fotografisk materiale gjennom utstillingsperioden. I tillegg til denne serien får vi se verker fra seriene Vacant Lots, The Sunset Strip, Roof Top Views fra 1961 og Roof Top Views 50 years later. Alt er en del av Ruschas presentasjon av Los Angeles’ horisontale layout, et aspekt ved byen Ruscha har fokusert på i flere av sine fotografier, tegninger og malerier. Han sier han jobber ut fra innfall; han får bilder i hodet og så tar han det derfra. Noen ganger blir det tegning, andre ganger fotografier – det er så enkelt som det, forklarer han. Han mener det er viktig å ikke tenke på sluttresultatet, men heller bygge opp bildene gradvis. 

– Det å få ideer er ikke vanskelig, sier Ruscha. 

– Men det å motivere seg selv til å begynne prosessen med å realisere dem er vanskeligere. Ordet «idé» gir meg assosiasjoner til en lyspære, og jeg har mange lyspærer i boksen. Men jeg mangler motivasjon.  

(Roof Top View #1, 1961/2003) (Roof Top View 50 Years Later #1, 2012)

Maler med ketchup. Med tanke på Ruschas lange karrière- får man ikke inntrykk av at det har skortet på motivasjon heller. Ruscha kom inn i kunsten via tegneserier og populærkulturen. Han var bare 12 år gammel da han forsto- at han ville bli kunstner, inspirert av en nabo som jobbet med å utvikle tegneserier. Ruscha tenkte at det var noe han kunne begynne med. 

– I dag finnes det skarpe, grafiske romaner som virkelig utfordrer intellektet. Jeg leste Skipper’n og lignende, som var enklere. Unntaket var tegneserien Krazy Kat, som er ganske avansert. 

Det var slik han begynte, med tegningen. Siden oppmuntret moren ham til å bli med på et malerkurs. Han sier han har en åpen innstilling til lerretet; han tar det steg for steg, tenker ikke ut et bilde ferdig i hodet. Når han maler, bruker han alle former for materialer, som ketchup, spinat, og til og med krutt. På spørsmål om hva som inspirerer ham, sier han:

– Jeg har endelig innsett at det er nesten alt mulig. Trær, industribygninger, biler, selv kokte grønnsaker.  

Kunstbøker. Ruscha er født i Omaha, vokste opp i Oklahoma og har bodd i Los Angeles siden 1956. I et tidligere intervju har han fortalt at den amerikanske kunstscenen på 50-tallet befant seg i New York, men for gutten fra Midtvesten var California mer fristende. Han hadde lest at Los Angeles vokste med 1000 mennesker hver dag, og det ville han være en del av. Og nettopp fordi de fleste kunstnerne holdt til i New York, var Los Angeles preget av en følelse av at man kunne gjøre hva som helst. Det skapte gode vilkår for unge, fremadstormende Ruscha. 

Han studerte kunst på det som nå heter CalArts, og debuterte som en del av utstillingen New Painting of Common Objects på Pasadena Art Museum i 1962 sammen med blant andre Andy Warhol og Roy Lichtenstein-. Utstillingen var den første museale utforskningen av popkunst-retningen i USA. Ruscha utga også sin debutbok det året, 26 Gasoline Stations, og hadde sin første separatutstilling i Ferus Gallery- året etter. Bøker har vært – og er – en stor lidenskap for Ruscha. Mellom 1962 og 1978 laget han 16 små kunstbøker med titler som Some Los Angeles Apartments, Thirty Four Parking Lots, A Few Palm Trees, og som dokumenterer nøyaktig det titlene indikerer. Ruscha skriver også selv, og i 2002 utkom boken Leave Any Information at the Signal, en samling av tekstene hans. For to år siden utga han -dessuten kunstboken Jack Kerouac: On the Road, hvor Kerouaks tekster er illustrert med Ruschas fotografier og design.

(Then & Now #5, 2012).

Ordenes skjønnhet. Ruscha begynte med fotografi i det tiåret hvor mediet fikk innpass i kunstverdenen. Dette var mye takket være kuratoren og lederen av fotografiavdelingen på The Museum of Modern Art i New York, John Szarkowski. I 1967 åpnet Szarkowski utstillingen New Documents med Diane Arbus, Lee Friedlander og Garry Winogrand, som er blitt stående som den utstillingen som anerkjente fotografi som kunstart. 

– Jeg husker det ikke som en New York-skole og en Los Angeles-skole, sier Ruscha. 

– De fleste gode fotografene var jo globetrottere, som Robert Frank, for eksempel. Han skildret USA på et ekstremt vakkert vis, til og med fra et sveitsisk ståsted. 

Ruscha har også arbeidet som designer, både med sitt eget magasin Orb og for magasinet Art forum under dekknavnet Eddie Russia. Han har til og med utviklet sin egen font: Boy Scout Utility Modern. 

– Da jeg startet, fantes det kanskje 200 basisfonter. I dag er tallet muligens en million, om ikke mer, forteller han. 

– Jeg gjorde layout i flere år, altså på den gamle måten med prøvetrykk og originalfotografier. Jeg ville nok ikke orket å gjøre det i dag, hvor alt er digitalisert og foregår på en skjerm. Jeg synes det er overraskende at det fortsatt blir produsert magasiner på papir.  

Ruscha er kanskje aller mest kjent for sine ordmalerier. Han er glad i ord og ser på dem som kunst. Da han så filmer som ung, var han like glad i å se på selve logoen til 20th Century Fox som filmen. På nettstedet YouTube kan man se en kort kjøretur med Ed Ruscha og Anthony Kiedis fra bandet Red Hot Chili Peppers, hvor de blant annet forteller om sin kjærlighet til byen, og om Ruschas forkjærlighet for ordet «So». Ruscha plukker opp ord ganske tilfeldig, spesielt fra bilradioen når han kjører. Han har tidligere sagt at ord kommer til ham i drømmene. 

Han lar seg inspirere av bøker, og jobbet i en periode med typografi hos en boktrykker. Det var her han begynte å se hvor vakre bokstaver er. Ruscha sier han liker bokstaver som uttrykk for en slags folkekunst og føler at han, ved å male dem, glorifiserer dem og plasserer dem på en scene. Et av bildene hans, I Think I’ll …, henger på veggen på Barack Obamas kontor i Det hvite hus. Han har malt verker med ord som Adios, Glass, Engineer, Spam, og malerier med setninger som Some pretty eyes and some electric bills, eller The End og Hollywood is a verb – passende titler for en kunstner som bor i filmens hovedstad. 

Parallelle utstillinger. I Don’t Want No Retro Spective er et kjent Ed Ruscha-verk fra 1979. Om det var et reelt ønske, vet vi ikke. Det er uansett ikke blitt oppfylt. I høst er han mer aktuell enn noensinne; i tillegg til utstillingen på Peder Lund i Oslo stiller galleriet hans i New York ut en rekke verker fra sommerens utstilling i Kunsthaus Bregenz. I hans egen hjemby viser LACMA (Los Angeles County Museum of Art) for tiden utstillingen Standard, som fokuserer på Ruschas gaver til museet i årenes løp. Utstillingen sammenfalt forøvrig med LACMAs årlige kunst- og filmgalla, som i år hedret Stanley Kubrick og Ruscha selv. Men Ruscha vil helst ikke utdype betydningen av den ærefulle feiringen.  

– Museet viser en større del av arbeidene mine i en særdeles sjenerøs setting som gjør at verkene tar seg enda bedre ut, er hans beskjedne svar.  

«Art has to be something that makes you scratch your head» er et kjent Ruscha-sitat. Han sammenligner god kunst med en flott motorvei.  

– Med det mener jeg at verket rommer både frustrasjoner og lyspunkter, men for en utsikt! Jeg tror selv racerbilsjåfører vil være enig med meg i det. 

(Ed Ruscha i et stillbilde fra filmen Frontier av Doug Atkien.) 

Alle verker er gjengitt med tillatelse av kunstneren, Peder Lund og Gagosian Gallery.