Noen ganger har man mer flaks enn man fortjener. Dette coveret på er nominert til årets forside under medieprisene i Bergen i mai. Egentlig skulle det sett helt annerledes ut.

Vanligvis planlegger vi forsidene på Aftenposten K i god tid, ofte mange uker, ja kanskje til og med måneder i forveien. Hvis vi skal ta bildet selv, gjelder det å finne ut hvem som skal gjøre det, hvor bildet skal tas, om man skal bruke location eller studio og om vi skal hyre inn en stylist. Andre ganger velger vi kanskje å gi oppdraget til en illustratør. Vel så ofte ender vi opp med å kjøpe et bilde, slik vi har gjort til månedens utgave med Tom Waits, og da gjelder det å finne det riktige bildet. Slik var tilfellet med juni-utgaven av K i fjor, da vi trodde coveret var spikret lenge før deadline. Det viste seg å være feil.

I god tid hadde vi bestemte oss for å ha Lena Dunham på coveret fordi vi hadde en lang sak om fenomenet Girls inni magasinet – en tv-serie som på den tiden allerede var mye omskrevet i USA, og som mange også snakket om i Norge. Det bildet vi ønsket oss, var tatt av Autumn de Wilde for New York Magazine samme år, som selger bildene sine via det amerikanske byrået Contour by Getty Images som igjen formidles gjennom norske All Over Press. Problemet var bare at de Wilde var midt i reforhandlinger med byrået og ennå ikke hadde signert kontrakten. Ukene gikk, og ingenting skjedde, selv om folk på begge sider av Atlanteren forsikret oss om at dette kom til å gå bra.

Fire dager før vi skulle i trykken, var vi over på trygling og skamløs smisking. Bildet var fantastisk! Kunne vi være så snill å få kjøpe det direkte av fotografen?

Dagen etter begynte det å sige inn: Vi kom aldri til å få det bildet. Vi prøvde med flere varianter av Dunham, uten at vi ble fornøyd. Det var på tide å snu bunken og se på andre alternativer. Sannheten var vel at det hadde vi egentlig ikke. Så hva skulle vi gjøre?

(Coverskisser til juni-utgaven av Aftenposten K i fjor)

Så slo det oss plutselig: Hva med Matias Faldbakken? Han var en type som, litt på samme måte som Lena Dunham, mange pratet om, men som likevel var både mystisk og, om man kan bruke et sånt uttrykk, litt macho. Inni magasinet hadde vi en 10 siders portfolio over kunstnerkarrieren hans fulgt av et essay av Kjetil Røed. Så hvorfor ikke smelle opp et bilde av han på coveret?

Ideen var ikke dårlig. Problemet var bare at vi ikke hadde noe bilde.

Vi kastet oss på telefonen til Faldbakkens galleri. Hadde han mulighet til å stille opp på et bilde, så fort som mulig, helst i dag, for ikke å si ?

Det hadde han ikke.

Vi søkte i Aftenpostens bildearkiv. Vi søkte hos Scanpix. Ingenting. Til slutt gjorde vi et siste desperat forsøk: et bildesøk på Google.

Det som da kom til syne, var det nydelige, sort-hvitt fotografiet med den nesten utbrente bakgrunnen som til tross for fraværet av farger har noe sommerlig ved seg på grunn av Faldbakkens fregner og barkede hender. Vi jublet. Her hadde vi bildet!

Men som vi så ofte har erfart før, er gleden over å finne bilder på Google ofte kortvarig. Da vi så hvem som hadde tatt det, sank hjertet bare enda noen alen lenger ned i brystet. Simon Skreddernes hadde i årevis vært en av D2s mest profilerte fotografer. Bildet måtte ha vært tatt for dem, fastslo vi, men bestemte oss for å ringe likevel.

”Nå hadde dere flaks,” lo Skreddernes på telefonen. ”98 % av bildene jeg har tatt, kan ikke Aftenposten bruke. Men dette kan dere få kjøpe av meg.”

En knapp halvtime senere var bildet hos oss, med Faldbakkens og galleriets velsignelse.

Og vips, så var coveret ferdig.

Juni-utgaven av Aftenposten K er nominert i kategorien årets forside under medieprisene i Bergen. Utdelingen skjer 8. Mai. I tillegg er Aftenposten K nominert i kategoriene årets magasin og årets magasinfeature. Den nominerte saken til årets magasinfeature kan du lese her:

 kmag.no/blogg/sorgens-førstedame

 

15 år etter at hun ble oppdaget på gaten i Oslo, har Carmen Hillestad (29) gått fra å være en ettertraktet modell til å bli en fullblods musiker. Hjemme i London har hun skrevet låtene til sin første plate under navnet Carmen Villain.

Carmen Hillestad sitter i en brun skinnstol hjemme i London i et rom hun har innredet som sitt eget provisoriske studio. Hun prøver å forklare hvordan hun jobber med musikk, og hvordan prosessen frem mot plateslippet har fortont seg. Men hunden hennes vil heller leke, og gjør alt den kan for å bringe henne ut av fatning. Det lykkes den til dels med.

– Muttley! Jeeeesus! Come on!

– Hvor var vi? 

– Ja, oppsettet, ja!

Hun er akkurat ferdig med innspillingen av debutplaten under artistnavnet Carmen Villain, og på vår oppfordring er hun nå i ferd med å rigge opp utstyret – gitar, bass, mikrofon, pedaler og keyboards – for å demonstrere hvordan hun har tilbrakt mye av tiden sin de siste to årene Hun setter seg på en kasse med gitaren i fanget, drar bort en stol som hun setter Mac’en på, før hun skrur på gitarforsterkeren og setter på seg hodetelefonene. Hunden Muttley spretter nærmest i taket da Carmens fingre treffer strengene, og mørke støykaskader strømmer ut av høyttalerne. 

– Her kan jeg sitte i timevis i min egen verden, og pirke på det samme lille strekket av en låt. Om og om igjen, helt til noen avbryter meg, sier Carmen mens hun henter hunden ned fra bokhyllen.

(Foto: Birgit Solhaug)

En ny start. Historien om Carmen Marie Hillestad begynner imidlertid lenge før dette plateslippet og ønsket om at det er musikken som nå skal gi henne en ny plass i offentligheten. Det er en velkjent historie som hun egentlig ikke ønsker å snakke så mye om: 14 år gammel blir hun stoppet- på gaten og spurt om hun er interessert i å prøve seg som modell. Hun sier etter hvert ja, og drøye to år senere slutter hun på videregående og flytter til New York. Carmen jobber som modell for store designere og motehus som Chanel, Dior og Gucci, og pryder forsidene på magasiner som Vogue, Marie Claire og Elle. Hun er bare 17 år, men blir raskt voksen, jobber døgnet rundt og flyr verden over. Hun blir på kort tid en av tidenes norske supermodeller, og er en stund regnet som en av verdens mest etterspurte modeller. I 2004, 21 år gammel, flytter hun til kjæresten i London. Hun blir mor i en alder av 22, men lærer å kombinere livet som småbarnsmor med livet som toppmodell.

– Selv om det i utgangspunktet er lettjente penger, så er man jo hele tiden under et stort press både fysisk og psykisk. Det er absolutt ikke sunt, sier Carmen i dag.

Så, i 2011, sier hun stopp. Hun melder fra til agentene sine om at hun ikke lenger ønsker flere oppdrag. Hun tar et valg. Hun velger å satse på musikken og forsvinner fra offentligheten.

– Som modell må man være tilgjengelig hele tiden. Ofte får man beskjed om en jobb dagen i forveien, og det betyr i praksis at det er vanskelig å planlegge noe som helst i livet sitt, sier Carmen. 

Det var dette som ble tungen på vektskålen for Carmen. Etter en rastløs og hvileløs tilværelse med adskillige reisedøgn i året føler hun sterkt for å gjøre noe annet. Hun er også lei av å være et produkt av andres skaperverk, og trenger tid og rom for å få utløp for sin egen kreative energi og skape noe eget. Hun bestemmer seg for å bruke artistnavnet Carmen Villain, dels fordi hun synes det er et navn som klinger godt, og dels fordi hun ikke ønsker å blande sammen musikeren og modellen, som tross alt er samme person. Hvis du tar et raskt Google-søk på navnet Carmen Hillestad, skjønner du poenget.

– Har du noen gang angret på at du sluttet som modell?

– Jeg angrer ikke, nei. Etter ganske mange år i bransje klikket det litt for meg. Det trakk meg litt ned, sier Carmen.

Men så legger hun til i neste setning:

– Likevel, det er et godt betalt yrke. Hvis det plutselig dukker opp noe som er veldig bra betalt, kan det hende at jeg slår til. Mest fordi jeg ikke har råd til å si nei.

Men så til slutt: 

– Det var ikke nok å bryne hjernen på.

Korps og piano. Carmen vokste opp på Snarøya i Bærum med mexicansk mor, norsk far, en bror og en søster. Hjemme snakket de spansk og norsk om hverandre. Spansken er forøvrig noe hun har beholdt, og hun snakker i dag like mye engelsk og spansk som norsk.

Carmen lærte seg å spille piano i åtteårsalderen, men var allerede den gangen en rastløs person. På grunn av sin aversjon mot musikkteori lærte hun seg sangene fort – og spilte dem dobbelt så fort – for å slippe å lære seg noter. Deretter plukket hun opp klarinetten og begynte i korpset ved Snarøya barneskole, hvor hun lærte seg å marsjere i takt. Hele barndommen var på mange måter fylt med musikk. 

– Mamma og pappa har alltid spilt gitar og flere andre instrumenter, og har alltid oppfordret meg til å drive med musikk, sier Carmen.

Også søsteren og broren driver med musikk; søsteren spiller kassegitar og er mer i singer/songwriter-kategorien, mens broren spiller i et ganske hardcore black metal-band hvor de smører seg inn med dyreblod i ansiktet, etter Carmens eget utsagn.

– De har jo vanlige jobber og spiller mer på hobbybasis. Det er bare jeg som utelukkende driver med musikk, sier hun, mens det ser ut som om tanken gir henne et lite grøss. 

– Har du tenkt på å skaffe deg en vanlig jobb?

– Ja, jeg har jo tenkt på det, og har ting på gang, sier hun hemmelighetsfullt. 

– Men jeg har lyst til å jobbe med musikk i en eller annen form. Men først er det plateslipp. En to år lang prosess går mot slutten. 

(Foto: Birgit Solhaug)

Patti Smith møter Kim Gordon. Vårt første møte med Carmen finner sted et par uker før jul, i en mørk kjeller i Oslo. Hun er på en snarvisitt i Norge for å legge siste hånd på albumet, og for å øve med bandet. For til tross for at dette er et prosjekt som er styrt fullt og helt av Carmen selv, har hun et band som skal medvirke på konsertene. Flere konserter står for tur i vår, og til sommeren skal hun spille på Øyafestivalen. Denne lørdagen skal hun øve inn noen låter med trommis Ottar Moe, bassist Milton von Krogh og gitarist Pål Espen Kapelrud, som alle er aktive i andre Oslo-band. 

– Dette er jo et soloprosjekt, men jeg låner disse gutta på konserter og føler at de er en del av det, de også. Jeg bruker heller ikke sessionmusikere, jeg synes det blir for oppusset og rent, sier Carmen.

Sittende på gulvet med bena i kors og gitaren i fanget kan hun minne om en ung Patti Smith. Eller Kim Gordon. Eller Nico, for den saks skyld. Selvstendig og målbevisst, og med det samme rufsete utrykket både når det kommer til musikk og fremtoning. Hun både skriver og komponerer låtene selv. Musikken er skjev og psykedelisk, og ligner mer på mørk undergrunnsmusikk fra New York på 80-tallet enn noe av den mer moderne indiemusikken man hører i dag. Den er dessuten stappfull av referanser; Swans, Sun City Girls, Sonic Youth, Syd Barrett og Royal Trux er bare noen av bandene som har vært viktige inspirasjonskilder for henne.

Carmen begynte å skrive egne låter for fire-fem år siden, men det tok litt tid før hun fikk dem til å sitte ordentlig. De eldste låtene på platen er omtrent tre år gamle, mens en av låtene ble skrevet bare et par måneder før innspillingen var ferdig.

– Men den aller første låten jeg skrev, er faktisk med på platen, sier hun, og mener det av og til kan være en fordel å være ganske fersk som låtskriver.

– Da sitter man ikke og overanalyserer hver eneste vending, man kaster seg bare uti det.

Det var imidlertid en demo, innspilt hjemme i London, som fikk musikkarrièren på glid. Hun mente hun hadde noe bra, men var ikke helt sikker og spilte den for en venn av seg. Han tente på det med en gang, og fikk i stand et møte med produsent og musiker Emil Nikolaisen, kjent fra støyrockbandet Serena Maneesh.

– Vi sendte ham låtene, og han likte det. På tampen av 2010 møttes vi i London, og vi begynte å jobbe sammen i januar 2011, sier Carmen.

Superprodusent. Emil Nikolaisen står som produsent på fem av låtene, mens de resterende syv er Carmens verk. Han er full av lovord om debutanten, og mener hennes vei inn i musikken har vært ekstra hard. Med det sikter han til fortiden som modell, og mener Carmen kanskje må overbevise oss enda mer enn andre på grunn av dette.

– Mange kommer nok til å ha dette i bakhodet når platen kommer, men de som faktisk setter seg ned og lytter til musikken, vil neppe tenke lenge på Kate Moss eller annen gloss, sier Nikolaisen. 

Han mener samarbeidet til tider har vært «litt nevrotisk-euforisk og tålmodighetskrevende», men at det stort sett har vært en periode fylt med renspikket entusiasme.

– Platen er laget med ideer fulle av kjærlighet til musikken, og inneholder slett ingen hule, glamorøse forestillinger eller vikarierende motiver, fremholder han.

Carmen selv er ikke redd for at hennes tidligere karrière skal ødelegge for henne som musiker. Hun ser både fordeler og ulemper ved å være tidligere modell.

– Ulempene er for det meste basert på folks fordommer. Jeg ville tenkt akkurat det samme selv. Men hvis folk tar seg tid til å høre på musikken, tror jeg nok at de kan forandre mening, sier Carmen.

Musikken er både organisk og teknologisk, selv om lydbildet er langt unna det man vanligvis forbinder med teknologisk musikk. Likevel har hun brukt mye teknologi i innspillingen, blant annet trommemaskiner. Carmen har også fått DJ og produsent Prins Thomas til å sequence platen, som i praksis vil si å «bygge bro» mellom låtene og finpusse på rekkefølgen, slik at det skal flyte bedre. Han har også co-produsert en av låtene sammen med Carmen.

Det er litt som å lage fiskesuppe fra bunnen. Man har først med masse ingredienser, og til slutt ender man opp de med rette elementene, sier Prins Thomas, som er i ferd med å legge siste hånd på verket sammen med Carmen da vi treffer ham i Oslo en etter-middag før jul.

Carmen og Prins Thomas sitter klistret til dataskjermen, og studerer lyder og tonenyanser. Kontoret, eller arbeidsrommet, er fylt opp med diverse platespillere, miksepulter, et utall instrumenter og tusenvis av vinylplater. Adskillige timer er brukt på denne måten, men dette er siste gangen de møtes før albumet slippes. Vanligvis sitter de i forskjellige byer, i forskjellige land.

– Thomas og jeg har faktisk mange like referansepunkter i musikken, selv om jeg nesten aldri hører på dansemusikk. Men akkurat som han liker jeg rare lyder og dronefeeder, sier Carmen.

(Foto: Birgit Solhaug)

Internasjonalt snitt. Hun har bodd i utlandet snart halve livet, hvorav de siste åtte årene i den engelske hovedstaden. Da vi møter henne for siste gang, er det januar, og London er rammet av snøvær. Ja, jeg sier rammet, ettersom de færreste engelskmenn vet hvordan man skor seg – eller bilen – etter forholdene. Skoler og flyplasser stenger omtrent så fort de første snøfnuggene treffer bakken. Carmen har bodd her lenge nok til at hun kjører rundt med sommerdekk på speilglatte veier. Til hunden sin snakker- hun engelsk. 

Vi har akkurat ringt på døren hennes hjemme i Monson Road i bydelen Brent, da vi blir skyflet ut igjen. Carmen trenger å gjøre noen innkjøp i lokalbutikken, og dessuten -trenger hunden en luftetur. Etter en rask handletur – bananer- og kaffe – går turen hjem igjen til huset hvor hun har bodd de siste fem årene. Det er typisk engelsk hus i rekke, med brune mursteinsvegger og hvite dører og vinduer, og med en liten hageflekk på baksiden. Området heter Kensal Rise og ligger i det nordvestlige London, en 20 minutters tubetur fra sentrum. Strøket kan minne om Ullevål Hageby i Oslo, og er for det meste bebodd av middelklassebriter med kreative yrker: Musikere, for-fattere, mediefolk. Det er blitt færre unge i nabolaget, og Carmen er blant de yngste. Årsaken til det er at boligprisene har steget til værs de seneste årene. Nå er Carmen selv på flyttefot, om enn til bare noen kvartaler lenger nede.

Selv om hun har høye ambisjoner når det gjelder musikken, har hun likevel en realistisk tilnærming til det hele. Spare-pengene hun hadde lagt seg opp etter mange år i modellbransjen, begynner å renne vekk, spesielt etter at hun har finansiert dette plateprosjektet selv.

– Jeg føler jeg fortjener å gjøre det bra, men jeg vet at verden er kynisk og at ting ofte ender opp på en annen måte enn det du håper på. Så jeg feirer ikke noe før det er i boks, sier Carmen, som snakker av erfaring. 

– Er det noen likhetstrekk mellom modellbransjen og musikk--bransjen?

Hun trekker på det, og tenker seg godt om før hun svarer:

– Det er nok endel kynisme også i musikkbransjen, men ikke i det å være musiker eller det å skrive og lage musikk. I hvert fall ikke for meg. Det er for real

De fleste av låtene på platen er blitt til hjemme hos Carmen -Hillestad i London. Et par av dem er faktisk spilt inn i sin helhet i det hjemme-snekrede studioet, hvor et stort amerikansk flagg har fått hedersplassen på veggen mellom to gitarer. Her har hun skrevet og komponert, og lært ekstremt mye på kort tid. Hun har programmert trommemaskiner, komponert lag på lag med psykedeliske rytmer, støyete gitarer og fengende bass. Ideene kommer gradvis og ganske konstant, noen etter hard og systematisk jobbing, andre mens hun sitter og klimprer på gitaren. Noen detter ned i hodet på henne mens hun er i ferd med å sovne.

– Da må jeg ta frem telefonen og nynne, eller så glemmer jeg den. Av og til skriver jeg ned noen rare noter som bare jeg forstår. Og noen ganger må jeg bare stå opp og spille inn låten umiddelbart, sier hun.

God respons. Joakim Haugland, sjefen for plateselskapet Smalltown Supersound, som gir ut Carmens debutalbum Sleeper, mener han sjelden har fått så god respons internasjonalt på en debutartist allerede før albumet var ute. Spesielt da singelen Lifeissin ble lansert eksklusivt på det anerkjente, amerikanske nettstedet Pitchfork rett etter nyttår, spredte lovordene seg i rekordfart til andre blogger og nettsteder. Det innflytelsesrike musikknettstedet Spin Magazine hadde henne på en liste over de fem beste nye artistene i februar, og omtalte henne som «den londonbaserte newyorkeren Carmen Villain». 

– Vi både håper og tror at musikken hennes skal nå et musikk-interessert publikum over hele verden. Et publikum som kanskje er litt over gjennomsnittlig interessert i musikk, sier Haugland.
   
Plateselskapssjefen mener Carmen bærer på mange gode album også for fremtiden, og trekker frem stemmen og en distinkt sound som gjør at hun skiller seg ut. 

– Vi er et plateselskap som har fokus på album mer enn på enkeltlåter. Carmens sound har i seg mye av det som vår historie er bygget på, nemlig arven etter band som for eksempel Sonic Youth og This Heat, sier han.

Vinyl og park. Carmen drar sjelden ned til sentrum av London. Hun holder seg for det meste i sitt eget nærområde, Kensal Green, og steder som Willesden og Harlesden, hvor man finner en stor befolknings-gruppe av afro-karibisk opphav, samt områdene Hackney og Dalston. Det er her hun handler, spiser og går på konserter. Det er her hun får energi og inspirasjon.

En kort kjøretur unna huset hennes i Kensal Rise finner vi Notting Hill, med bruktmarkeder, vintagebutikker og platesjapper. Her frekventerer hun gjerne platebutikkene Honest Jon’s Record Shop og Rough Trade, og finner stadig gamle (eller nye) perler på vinyl. Denne dagen oppdager hun en gammel skatt, nemlig det første albumet til punkbandet Bad Brains på vinyl. 

– Denne har jeg lett etter lenge, sier hun gledestrålende.

Utflukten vår denne dagen ender i ærverdige Regent’s Park. Carmen vil vise oss hvor hun finner inspirasjon til arbeidet, og hvilke steder som betyr noe for henne. 

– Hit drar jeg så ofte jeg kan. Jeg liker roen og alle de grønne plantene. Det gir meg påfyll og energi, sier Carmen. 

Den grønne oasen inviterer til sinnsro og stillhet, som saktens kan behøves i en storby som London. En tur i parken kan virke som ren meditasjon for rastløse Carmen, og som en motpol både til musikken hennes og livet ellers. Hun liker musikk som er rufsete og skjev, ikke ren og pen, som hun sier. Mens vi sitter i bilen, zapper hun stadig vekk mellom radiokanalene.

– Denne hater jeg! Nei, det er bare dritt på radioen. Men denne er fin, den liker jeg, sier hun om en gammel Stevie Wonder-låt. 

– Det er perfekt pop, sier hun. 

Så zapper hun likevel videre og legger til:

– For perfekt.

Albumet Sleeper er ute nå.

Sider