Film & tv

Ekteskap, familieliv og smertefulle brudd går igjen i den iranske regissøren Asghar Farhadis filmer. Etter å ha vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med fjorårets Nader og Simin er han klar for norske kinoer med sitt nye drama Fortiden.

Det er langt fra Teheran til Cannes, både geografisk og kulturelt. Langt fra det lukkede og strengt regulerte samfunnet i Iran til røde løpere og filmstjerner i dyre designerklær. Langt mellom filmsensuren i Iran til de frilynte, europeiske filmene i den franske filmbyen. 

41 år gamle Asghar Farhadi har erfaring med begge deler. Manusforfatteren og regissøren er født, oppvokst og bosatt i Iran, men er blitt omfavnet som filmskaper også i Vesten og har en Oscar-statuett, Sølvbjørn og Gullbjørn på merittlisten. Nå sitter han på den innebygde terrassen på toppen av The Marriott, et av de mange fasjonable hotellene langs Croisetten i Cannes. Regnet hamrer på taket utenfor, men Farhadi er avslappet og smiler fornøyd da den svarte kaffen kommer på bordet. Han fisker rutinert opp en sigarett fra pakken, og ber om fyr av sidemannen. Så er han klar. Farhadi tar imot spørsmålene på engelsk og svarer på persisk ved hjelp av en tolk. 

Teater som metode. Farhadi er i Cannes med sin nye film For-tiden, som deltar i konkurransens hovedprogram. Den er hans sjette spillefilm, og den første som er spilt inn utenfor Iran. I likhet i hans foregående film, den kritikerroste og prisbelønte Nader og Simin – et brudd, tar den utgangspunkt i et havarert ekteskap: Franske- Marie har bedt sin iranske ektemann Ahmad om å komme fra Teheran- til Paris for å sluttføre skilsmissen deres. Det er gått fire år siden bruddet, og i løpet av denne tiden har Marie funnet en ny mann, nordafrikanske Samir, som har flyttet inn hos henne sammen med sønnen sin. Marie har i tillegg to barn fra et tid-ligere forhold med en mann som nå bor i Brussel. Også Samir er gift; hans kone ligger i respirator på sykehuset etter et selvmords-forsøk. Med andre ord: Her ligger alt til rette for forviklinger, samrøre og oppvask.

– Jeg starter alltid med en enkel hendelse, og så vrir jeg historien rundt og rundt, helt til man blir litt svimmel, sier Farhadi.

– Det er den metoden jeg bruker i alle mine filmer. 

Fortiden er et flettverk av historier, menneskeskjebner, svik, kjærlighet og savn. Nye lag av konflikter og erkjennelser kommer til syne etter hvert som handlingen skrider frem.

Også  Farhadis første spillefilm, Raghs dar ghobar, som kom i 2003, handlet om en mann som ble tvunget til å skille seg fra sin kone. Farhadi har gjennom hele karrièren tatt utgangspunkt i familien og lager forgreninger ut fra dette i filmene sine. Intense kammerspill, komplekse manus, men alltid med en klar rød tråd. 

– Hva er det som er så fascinerende ved familierelaterte temaer?

– Historiene mine springer ut fra min egen bevissthet, mitt eget univers. Jeg vet også at publikum over hele verden har en erfaring med det å være en del av en familie. Familien kan virke som et snevert tema, men hvis du går til kjernen av det, oppdager du at det er endeløst.

I debutfilmen Raghs dar ghobar fra 2003 møter vi en mann som blir tvunget til å skille seg fra sin kone, samtidig som han setter sitt eget liv i fare for å skaffe penger til ç betale svigerforeldrene sine. Skilsmisse var og er et tabubelagt tema i Iran, og denne tematikken er gjennomgående i samtlige av Farhadis filmer.

Studerte klassikerne. Med dette i bakhodet er det ikke overraskende at en av filmskaperne Farhadi er mest inspirert av, er Ingmar Bergman. Asghar Farhadi har vært interessert i film og teater hele livet, noe som ikke nødvendigvis var et enkelt utgangspunkt for et barn i Teheran.

– Da jeg var liten gutt, var landet vårt i krig, og filmene som ble vist, var stort sett krigspropaganda. Det gjorde meg veldig trist. Men da jeg begynte på universitetet, oppdaget jeg en verden av film som var noe helt annet. Vold var ikke lenger det dominerende. Jeg lærte å kjenne filmene til Kurosawa, og senere Fellini og Bergman.

Han begynte selv å lage film med et 8 mm-kamera da han var i slutten- av tenårene, men ved universitetet valgte han å studere teater. Etter syv år på Tarbiat Modares-universitetet i Teheran avsluttet han med en master i sceneinstruksjon.

– Det var en veldig viktig periode i livet mitt, for det var der jeg oppdaget store dramatikere som Harold Pinter, Tennessee Williams og Henrik Ibsen, sier Farhadi.

– Uansett hva jeg jobber med, har jeg alltid med meg den teaterbakgrunnen.

Både manuset og oppbygningen av handlingen i Farhadis filmer kan være ganske likt det man finner i et teaterstykke. Også forberedelsene til innspillingene kan minne om oppkjøringen til en teateroppsetning. I forkant av Fortiden samlet regissøren alle skuespillerne til en to måneder lang, intens prøveperiode. 

– Ettersom jeg skriver manusene mine veldig detaljert, kan skuespillerne risikere å føle at de blir veldig bundet og at det er lite rom for kreativitet. Under prøvene ba jeg dem glemme manuset, slik at vi sammen kunne konstruere karakterene, sier Farhadi. 

Det viste seg likevel at karakterene endte opp omtrent som de var beskrevet i manuset, men med det resultat at skuespillerne likevel følte at de hadde vært med på å skape dem. Bérénice Bejo, som spiller hovedrollen som Marie i filmen, og som mange kjenner fra Oscar-vinneren The Artist, forteller at hun har aldri vært med på noe lignende.

– Vanligvis møter man bare opp på settet uten å kjenne hverken regissøren eller de andre skuespillerne. Denne gangen følte jeg at vi hadde skutt filmen tre ganger før selve innspillingen begynte. Det gjorde at vi var veldig avslappet og fornøyd da vi først kom på settet. Vi følte en form for frihet, sier Bejo.

Hun tror likevel ikke alle ville ha funnet seg like godt til rette med perfeksjonisten Asghar Farhadi. Regissøren er kjent for å detaljstyre alt fra replikker til klær, hårfrisyre og sminke. 

– Jeg tror Asghar Farhadi ville hatt problemer med å jobbe i Hollywood med divaer som forlanger sine egne stylister, sier Bejo og ler og titter i retning regissøren selv.

– Hva lærte du av ham?

– Roen han skapte rundt oss, var viktig. Han tok seg god tid til å bli kjent med oss, og det tror jeg synes på lerretet, sier Bejo, som fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes for innsatsen i filmen.

– Vi stolte på ham, og selv om vi kunne være uenige med ham, tok han seg alltid tid til å forklare hvorfor han gjorde som han gjorde. Han er ingen diktator. 

Farhadis internasjonale gjennombrudd kom med Nader og Simin – et brudd, som gikk på norske kinoer i 2011. Nader står i skvis mellom konen Simin, som ønsker at de skal forlate Iran, og lojaliteten til sin pleietrengende far. Konflikten fører til brudd på flere nivåer: med ektefelle, med barn, med foreldre og fødeland. 

Streng sensur.  Asghar Farhadi og filmene hans var lenge en godt bevart hemmelighet før han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med sin forrige film, Nader og Simin – et brudd. Den gjorde ham til Irans første Oscar-vinner gjennom tidene og skaffet ham Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin samme år. Filmens historie om det ressurssterke ekteparet Nader og Simin som slites mellom ønsket om å forlate Iran og hensynet til familien, vakte oppsikt både i Iran og ellers i verden. Likevel får Farhadi stort sett gå i fred her i gatene i Cannes.

– Hvordan har livet ditt endret seg etter at du vant Oscar? 

– Mitt personlige liv har ikke endret seg det spor, svarer han. 

– Men mitt sosiale liv har nok forandret seg. Plutselig følte jeg en umiddelbar nærhet til alle mine medborgere, mine landsmenn i Iran. De støttet- meg 100 prosent og var veldig gode mot meg. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn det, sier Farhadi mens han tenner nok en sigarett.

Iran er en nasjon med mange filmskapere, men få av dem er særlig - kjent utenfor egne landegrenser. De siste årene har vært en spesielt mørk periode i landets filmhistorie, hvor flere skuespillere og regissører er blitt fengslet av styresmaktene for å ha laget regimekritiske filmer. Regissøren Jafar Panahi ble i 2010 dømt til seks års fengsel og 20 års forbud mot å lage film. Han klarte likevel å gjøre ferdig en ny film i all hemmelighet, som ble smuglet ut og vist i Cannes i 2011. Asghar Farhadi støttet Panahi åpenlyst og sto i fare for å miste til-latelsen til å lage Nader og Simin – et brudd. Regimet lot det likevel passere, og han er ikke så redd for å lide samme skjebne som mange av sine kolleger. 

– Jeg står for en litt annen type film. De kritiserer systemet, mens jeg tar for meg samfunnet. Begge deler er etter min mening bra og nødvendig, og bidrar til endring. Det finnes ingen systemer som forblir upåvirket av slike ting.  

Med årets film, Fortiden, var Farhadi for første gang med i hovedkonkurransen i Cannes. Filmen handler om franske Marie (Bérénice Bejo) som flyr inn eksmannen Ahmad fra Iran for å sluttføre skilsmissen etter bruddet for fire år siden. I mellomtiden har hun innledet et forhold til Samir. 

Farhadis nye film er spilt inn i Paris, og han har dermed sluppet å forholde seg til utfordringene ved å lage film i Iran. Normalt må han sende manus til godkjenning hos sensurmyndighetene og så søke om godkjenning nok en gang etter at innspillingen er ferdig. Farhadi tror sensur kan trigge kreativiteten på kort sikt, men på lang sikt dreper det den.  

– Kommer du til å lage film i Iran igjen?

– Ja, helt sikkert. «Kan ikke» og «vil ikke» er begreper som ikke eksisterer hos meg. Alt er mulig.

– Har ting endret seg i Iran?

– Mener du folket eller systemet?

– Systemet.

– Når man snakker om systemet, er det viktig å huske på at det ikke er en enhetlig masse. Det finnes selvsagt folk som er radikale, og som mener at alt som skjer utenfor Iran, er en konspirasjon mot dem. Men det er også dem som har et mer åpent sinn, men de velger som oftest å være tause. 

Han legger til:

– Av alle mennesker i verden har ikke minst det iranske folk rett til å se filmene mine. Det er dem jeg får ideene mine fra, det er de som har gjort meg til filmskaper. Jeg skylder dem det, og jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for at filmene mine skal vises i Iran.

Fortiden går på kino nå. 

Synes du Grünerløkka i Oslo blomstrer over av krampaktige hipstere? Det er ingenting mot det som foregår i Portlandia, tv-seriebyen skapt av Saturday Night Live-veteran Fred Armisen og Portlands punkedronning Carrie Brownstein.

Et par oppsøker en økologisk kyllingfarm for å se hvordan dagens rett har levd livet før den ankom restauranten de skal spise på. I parken arrangeres det festival for lavmælte band. En sykkel-entusiast med geiteskjegg og digre ringer i ørene hytter med neven til kapitalistiske bedrifter og forbipasserende biler, mens den enorme køen av folk som skal spise søndagsbrunsj på ukens in-sted, må håndteres med ropert. På en bar i nærheten mikses oppfinnsomme drinker- med vitenskapelig presisjon, de ansatte på Douche Hotel skater rundt i lobbyen og snurrer vinylplater i resepsjonen i stedet for å ta seg av gjestene sine, og hos den feministiske bokhandleren Women & Woman First ytes kundene som vanlig elendig service. 

Hva er dette? 

Bare en helt vanlig dag for de pensjonerte hipsterne og resten av den politisk korrekte gjengen som befolker Portlandia – en tv-serie filmet i og basert på byen Portland i delstaten Oregon i USA. Men lignende hendelser utspiller seg hver dag i virkeligheten også, for eksempel i San Franciscos studentstrøk The Mission, Williamsburg i Brooklyn, samt hippe områder i Berlin, London og København, for å nevne noen. Portlandia handler om noe langt mer enn et sted. Den handler om en tidsånd.

– Vi valgte Portland ut fra produksjonstekniske hensyn. Byen er liten og ligger utenfor allfarvei. Det ville vært umulig å spille inn Portlandia i for eksempel San Francisco eller LA, forklarer opphavsmann og Saturday Night Live-pensjonist Fred Armisen på telefon. Sammen med venninnen Carrie Brownstein fra punkrockbandene Wild Flag og Sleater-Kinney skriver og spiller han de fleste rollene i den sære komiserien som for lengst har fått kultstatus i hjemlandet. 

Hos den feministiske bokhandelen Women and Women First er det ikke lov å peke, siden dette virker støtende på de svært idelogiske eierne.

Grønn bølge. De siste årene har det gått en bølge av miljøbevissthet gjennom USA, hvor unge mennesker og trendsettere beveger seg tilbake til røttene og vekk fra alt det vi i Norge tenker på som «typisk amerikansk»: Coca-Cola, hamburgere, bilkjøring, barbermaskiner, nylonstrømper, tilsetningsstoffer og fråtsing i billigvarer på kjøpesenteret. For denne gjengen er det sykling, lokalprodusert mat, øko-logisk vinproduksjon, resirkulering og håndverksmessig kvalitet i alle ledd som gjelder. Følgelig er «artisan» det ypperste kvalitetsstempelet et produkt kan få. 

I San Francisco finnes det for eksempel folk som av prinsipp ikke spiser bananer fordi disse blir importert til California. Du kan også havne i konflikt med foreldre på skolen dersom du foreslår å pynte de glutenfrie pepperkakene barna skal spise, med M&Ms istedenfor økologiske rosiner. Og du må venne deg til å bli hånet av arrogante baristaer dersom du spør etter melk i dryppekaffen. 

Med mindre du bor i Bergen, midt på Grünerløkka, eller handler regelmessig i Mathallen i Oslo, har du kanskje ikke hatt førstehånds kontakt med kulturen som settes på spissen i tv-serien til Armisen og Brownstein. Men i tråd med Miljøpartiet De Grønnes oppsving under høstens stortingsvalg er det rimelig å anta at hele Norge vil romme små Portlandia-enklaver i løpet av noen år. Engasjementet for alternativ matkultur eksisterer i hvert fall allerede, noe Andreas Viestads matkultursenter på Geitemyra og økobutikken Oslo Kooperativ er eksempler på.  

Komiker Jason Sudeikis (til høyre) har en gjesterolle som slesk kyllingbonde med flerkoneri som en del av frynsegodene på den gammelmodige økofarmen.

Kjærlig ironi. Første sesong av Portlandia hadde première på den lille kanalen Independent Film Channel (IFC) i 2011. I løpet av tre sesonger har den rukket å bli et fenomen i USA, særlig blant dem som enten er en del av den utstuderte amerikanske hipsterkulturen, eller som betrakter den med skråblikk. For sett utenfra er det unektelig noe komisk over den overdrevent idealistiske alvorsgenerasjonen som i dag sykler rundt i verdens storbyer med snurrebart, gamle horn-briller og økologiske bærenett på snei. 

For den norske komikeren Espen Eckbo var det et kick å oppdage Portlandia.

– Serien er annerledes i formen, og tar for seg mange forfriskende nye stereotyper. Jeg liker godt måten den gjør narr av mennesker som utgir seg for å ha et brennende engasjement for noe, men egentlig bare drives av selvopptatthet og egenprofilering, forteller han. 

Men det er ikke snakk om regelrett utdriting; Armisen og Brownstein har snarere en kjærlig og selvironisk distanse til sin egen generasjon- og sitt eget miljø. 

– Serien handler på en måte om folk som meg eller andre jeg kjenner; menne-sker som prøver å gjøre det riktige, resirkulere, gå på yoga og sånn. Den viser egentlig bare scener fra deres hverdagsliv, har Armisen forklart tidligere.

Selv om Portlandia parodierer alternative punkebryllup og pickles-entusiaster, er det tydelig at menneskene bak serien også har stor sans for den alternative bølgen som skyller innover kystbyene i USA. 

– Jeg elsker alt sammen. Virkelig! Og hvordan kan jeg mislike det? Jeg liker å spise deilig mat, er glad i en god kopp kaffe, setter pris på rene restauranter, digger fisk, kule klær, og blir glad av å finne en bra jakke i butikken. Jeg har sansen for nye, små biler og vinylsjapper – alle disse tingene vi tuller med i serien. Det er jo fantastisk at vi har steder hvor vi kan finne alt dette! 

– Er det ikke én eneste trend du finner ekstremt irriterende? Dryppe-kaffe? Joggesko med tær?

– Nei, egentlig ikke, for de kommer også til nytte. Jeg kjøper jo ting som irriterer meg, så da kan jeg ikke påstå at jeg hater det. Sånne tåsko for eksempel, bruker jeg hjemme i New York når jeg skal ned i kjelleren og vaske klær. Og vi har faktisk prøvd å lage flere sketsjer om dryppe-kaffe, men ingen har funka, fordi selve dryppeprosessen går for sakte og dermed ødelegger rytmen i serien. 

"Put a bird on it" er det mest kjente sitatet fra Portlandia. Det stammer fra menneskene som har utviklet en egen forretningsidé: Å pynte absolutt alt med søte, små fuglesymboler.

Hipsterfordommer. Andre kjennetegn ved gruppen som parodieres i Portlandia, er helskjegg, bukseseler, bartendere med skinn-forkle og ishakke, damer med skjegg, bowlerhatter og busseruller. I dag er det ikke så veldig langt mellom levekårene på 1890-tallet og idealet til de mest ekstreme aktivistene du møter her. Eller, som det synges i sesong 2, «The dream of the 1890’s is alive in Portland». Denne parallellen ble for-øvrig gjort et poeng av på Jon Stewarts The Daily Show, der gjestene ble bedt om å skille bilder av tradisjonelle Williams-burg-jøder fra Brooklyn-hipstere, og fikk store problemer med å gjette riktig.  

Trygdekontorets programleder Thomas Seltzer forklarer suksessen slik:

– Nøkkelen ligger i at hipsterne som blir karikert, elsker serien fordi den er morsom, samtidig som de popkulturelle referansene er sylskarpe. Mens folk flest kan le av hipsterne og deres krampaktige hverdag og få alle hipsterfordommene sine bekreftet til gagns.

Men selv om Fred Armisen har bygget sin karrière på å tulle med alt hipsterne driver med, er han ikke spesielt komfortabel med begrepet.  

– Det er et rart ord som kan brukes om mange forskjellige typer mennesker. Dessuten er begrepet i konstant forandring. På 1920-tallet ble det brukt om flapper-jentene, på 1950-tallet handlet det om beatniks, og på 1960-tallet gjaldt det hippiene. Nå brukes betegnelsen både om kunstnere, musikere og helt vanlige folk med en høyst normal jobb som bare ser kule ut. Ta for eksempel en bilmekaniker: Hvor bra ser ikke han ut i et hipsterperspektiv?

– Er ordet negativt eller positivt for deg? 

– Det kommer helt an på. «Hipster» har ikke negative konnotasjoner i seg selv. Hvis det brukes som skjellsord, peker det én vei, mens det virker positivt når det for eksempel brukes for å karakterisere et nabolag. 

– Er du en hipster selv?

– Nei, jeg definerer ikke meg selv som en hipster. Jeg definerer ikke meg selv som noe spesielt, egentlig. Det blir så snevert. 

Slow humor. Referansene til Monty Python’s Flying Circus er åpenbare, men i norsk målestokk minner innholdet i Portlandia kanskje mest om gamlisungdommen som ble portrettert av Bård Tufte Johansen- og Harald Eia i Lille lørdag. Formmessig ligner serien også litt på Tufte Johansen og Eias Tre brødre som ikke er brødre – for ikke å snakke om seriene som svenske Robert Gustafsson og Henrik Schyfferts- Killinggänget laget på 1990-tallet. Kjernen er sketsjer som flettes sammen via forskjellige repeterende karakterer, uten at de nødvendigvis avsluttes med punchlines. Mye blir bare hengende i løse luften, litt som prosjektene til alle de sære typene som befolker serien. Thomas Seltzer kaller det «slow-humor». 

– De våger å ta sketsjene laaaaaangt og dyrker nettopp det å tøye ting til man som seer blir grønn i trynet av irritasjon, før man til slutt gir opp og bare lar seg drive nedover slow-humor-elva, forklarer Seltzer. 

Saturday Night Live-sjef Lorne Michaels står som produsent for serien, mens Tim & Eric-regissør Jonathan Krisel er medforfatter og har regi. Ved siden av de to hovedrolleinnehaverne møter vi gjesteskuespillere som Tim Robbins, Kristen Wiig, Steve Buscemi, Chloë Sevigny, Jason Sudeikis, Jeff Goldblum, Andy Samberg, Jack White og postmannen fra Cheers. Kyle MacLachlan fra Twin Peaks spiller Portlands borgermester. 

I september var Portlandia Emmy-nominert for andre år på rad for beste manus og regi i kategorien varietéserier, sammen med blant andre The Colbert Report og The Daily Show. Mange stusser over hvordan den havnet akkurat i det selskapet.

– Selvfølgelig er jeg begeistret for at vi ble nominert, det i seg selv er helt jo helt utrolig. Og jeg ville blitt glad om vi var nominert i dokumentar-kategorien også. Men jeg aner virkelig ikke hvordan vi havnet i den sjangeren. Kanskje det er fordi vi bruker sketsjer? Eller spiller forskjellige karakterer? 

Før Armisen fikk jobb i Saturday Night Live som 35-åring, hadde han en skral karrière som trommeslager i punkebandet Trenchmouth. Komikerstien ble tråkket opp da han dro rundt på festivaler og laget innslag med håpløse liksomfolk fra musikkbransjen. Nåværende humormakker Carrie Brownstein traff han på sitt eget nachspiel etter at bandet hennes hadde spilt konsert i New York. De fant tonen med en gang, men bare vennskapelig. Fred har vært gift to ganger, sist i knappe 8 måneder med Elisabeth Moss, bedre kjent som Peggy Olson fra Mad Men

Portlandias spede begynnelse var nettprosjektet ThunderAnt, som Armisen syslet med ved siden av sine ukentlige opptredener på Saturday Night Live. Da han forlot SNL-scenen for godt i mai, hadde den sympatiske komikeren jobbet i 11 år i sketsjfabrikken, noe som er nest lengst i det legendariske humorprogrammets historie. Å ikke være selvsentrert er noe av det viktigste han lærte av å jobbe der.  

– Du kan synes du har en genial idé og tenke at denne sketsjen blir så jævla bra, men hvis ikke publikum er enig, funker det ikke uansett. Da må du glemme egoet ditt, ikke bli såret, komme deg videre, skrive en ny sketsj og finne på noe bedre til neste gang. Det er litt som på en date: Du prøver å velge de riktige klærne, vise deg fra din beste side, snakke om de riktige tingene, men det den andre personen liker ved deg, er det naturlige, det som kommer innenfra. Det er når du er deg selv, slapper av og gir deg hen at daten funker. Slik er det med komedie også, sier Armisen og fortsetter: 

– Å jobbe i SNL er en fantastisk utdanning. Du lærer så mye, blant annet å gjøre ting kjapt. Du må koke sammen en sketsj i løpet av et par dager. Det er det største og beste som noensinne har hendt meg. 

– Jeg regner med at det var litt vemodig å slutte etter 11 år?

– Nja, jeg elsker programmet så mye at det var best å komme seg videre. Man må slippe til nye, unge folk, slik at showet holder seg i live. Og nå sitter jeg her i Portland og er i ferd med å spille inn en ny sesong av Portlandia, som jeg er utrolig fornøyd med. Dette er drømme-jobben for meg nå. Jeg snakker med en journalist fra Norge om en serie jeg har vært med på å skape selv. Det er slik livet skal være. Jeg elsket å jobbe i SNL, men jeg elsker å ikke jobbe i SNL også. Det er bare tv. Det er ikke OL. Det er underholdning. Du kommer inn, gjøre greiene dine, og så slutter du. Det er litt som å gå på skolen. 

– Kan dere være smalere når dere skriver for Portlandia enn for et show som Saturday Night Live

– Nei. Og særlig ikke nå som publikum har tilgang på alt mulig via internett, for da er vi i konkurranse med ALLE, helt uavhengig av kanal og land. Så selv om vi lager en finurlig serie, tenker vi definitivt på publikum. Vi ønsker at den skal være positiv og morsom for alle som ser på. The Clash var et punkband, men de hadde likevel hits. Det er idealet når vi skriver også.

Portlandia sesong 1-3 kan kjøpes på Platekompaniet eller i iTunes. Sesong fire sendes i USA i januar. 

Sider