Film & tv

Da han var tenåring, hadde Oscar Isac en Coen-brødrene-plakat hengende på rommet sitt. Nå spiller han hovedrollen i deres nyeste film. – Det var skjebnen, sier han.

Brødrene Coens unike, mørke og morsomme filmer har gitt oss mangt et definerende karrière-øyeblikk for en skuespiller: Jeff Bridges i The Big Lebowski (1998), George Clooney i O Brother, Where Art Thou? (2000) og Javier Bardem i No Country for Old Men (2007), som han vant en Oscar for. Men da de skulle finne en til å spille hovedrollen i deres siste film, Inside Llewyn Davis, sto de to regissørene i stampe. De trengte noen som både kunne spille folkemusiker i Greenwich Village i 1961, og som faktisk var i stand til å fremføre musikken. En som, ifølge Joel Coen, «virkelig kunne synge».

Heldigvis for dem behøvde de ikke lete lenge. I løpet av de ti siste årene har Oscar Isaac sakte, men sikkert bygget seg opp en imponerende karrière i Hollywood. Han stjal hele filmen i Ridley Scotts Robin Hood (2010) i det Empire Magazine har beskrevet som et «intenst nyansert» portrett av den ondskapsfulle prins Johan. Han markerte seg også som Carey Mulligans sjarmerende ekskriminelle kjæreste i Drive (2011), som utfører et siste ran sammen med Ryan Gosling. Til og med Madonnas W.E. kom han seg helskinnet ut av, og regissøren skal ha blitt småforelsket i ham. 

Skjebnerolle. Likevel kan ingenting av dette forberede oss på hvor mesterlig Isaac bekler rollen som Llewyn Davis i Coen-brødrenes nyeste film. Fra det første nærbildet i åpningsscenen, hvor han hjerteskjærende synger seg gjennom en småsurrealistisk uke full av uhell og dårlige avgjørelser, trollbinder han oss bilde for bilde. I filmen spiller han en noe mislykket folkemusiker i New York som forsøker å stable en solokarrière på bena etter at hans tidligere musikkmakker har tatt sitt eget liv. Når han ikke opptrer på scenen, har Isaac få monologer eller replikker som kan hjelpe ham å uttrykke hvem denne karakteren egentlig er. I stedet løper han fra scenen til sengen med skulende blikk, alltid på jakt etter penger med en martyrs humørløse selvrettferdighet. Han dyrker sine gamle sanger med bitterhet mens resten av verden raser av gårde, og faller for enkle, nusselige låter sunget av smilende, unge trubadurer med englerøst, som hans venn Jim (glimrende spilt av Justin Timberlake).

Davis’ egen bitterhet og skinnhellighet får eldre damer til å gråte og unge damer til å bli forbannet, som i et av filmens høydepunkter: Jims kjæreste, spilt av Carey Mulligan, river Davis i fillebiter da hun tror hun er gravid med hans barn. «Jeg skulle fått deg til å bruke dobbelt kondom … du burde bruke kondom oppå kondom, og så pakke den inn med elektrikertape.» Han tar taust og uforferdet imot denne fornærmelsen, så emosjonelt handikappet at han er ute av stand hverken til å forsvare eller erklære sin kjærlighet til henne.

Men om historien til Llewyn Davis handler om en fyr som forsøkte å lage folkemusikk i årene før Bob Dylan meldte sin ankomst – feil mann til feil tid – så kunne ikke Isaacs egen løpebane vært mer forskjellig. Coen-brødrenes perfekte kandidat til rollen viste seg å være en mann som har tilbrakt minst like mye av livet på å lage musikk som på å være skuespiller. 

– Jeg tror det var skjebnen, sier han om det som er i ferd med å bli hans store gjennombrudd.

– Alt jeg har opparbeidet meg av erfaring, har pekt frem mot denne rollen … alt smeltet sammen.

Da jeg møter 33-åringen i London, ligner han ikke på rollefiguren sin i det hele tatt. Det ville, krøllete håret og skjegget er borte og avdekker i stedet kjernesunn hud og et stort, nærmest fårete smil under et par dukkeaktige øyne. Det eneste som minner litt om Davis – som tilbringer mesteparten av filmen hutrende uten vinterjakke i en nådeløs New York-vinter – er måten Isaac hutrende trekker dongerijakken om seg mens han fikler med kaffekoppen på det kjølige hotellrommet.

ULYKKESFUGL: Det meste går galt for folkesangeren Llewyn Davis, som fryser og sliter seg gjennom en uke i et iskald New York vinteren 1961.

Kristen punker. Han ble født i Guatemala, morens hjemland, som Oscar Hernández, den midterste av tre barn. Faren var fra Cuba, en musikkelskende lege som jobbet på ulike steder i USA før familien slo seg ned i Miami da Isaac var barn. 

– Faren min var en litt frustrert hobbymusiker, så vi vokste opp lyttende til Bob Dylan og Jimi Hendrix, alle singer-songwriterne. 

På videregående spilte han i punkband og laget egenproduserte filmer inspirert av Quentin Tarantino, «action-filmer med massevis av blod og biler». På rommet hans hang en plakat for Coen-filmen Miller’s Crossing ved siden av en plakat for bandet Nine Inch Nails.

Familien var sterkt troende. – Vi var evangelister, så i vår kirke snakket de i tunger. Djevelen var helt reell, det samme var demonbesettelse. 

Da han spilte i band, sluttet Isaac seg derfor til straight-edge-kulturen som vokste frem i punkmiljøet i Washington DC tidlig på 1980-tallet, som skilte seg fra -hedonismen i tradisjonell rockekultur gjennom å ta avstand fra både alkohol og narkotika. 

– Jeg var en slags einstøing, sier han.

– Noen ganger ser jeg tilbake og tenker at jeg kanskje gikk glipp av noe, men jeg var bare ikke interessert i de tingene.

Etter at han gjorde seg ferdig med videregående i 1998, begynte Isaac å prøve seg som teaterskuespiller, og droppet etternavnet for å unngå å bli typecastet som latino-gangster.

– Å hete Oscar Hernández i Miami er litt som å hete John Smith i England, det er 15 sider av oss i telefonkatalogen.

For å tjene penger jobbet han som pleiemedhjelper på sykehuset hvor faren hans arbeidet. Isaac ble også frontmann i skap-punk-gruppen The Blinking Underdogs. 

– Men jeg var aldri særlig god til å synge. Jeg var forferdelig dårlig, innrømmer han.

– Det er så flaut, fordi jeg prøvde å høres ut som alle andre. Jeg hadde en ganske intens The Cure-periode, så jeg forsøkte å få til en sånn dramatisk stemme.

The Blinking Underdogs gjorde det faktisk ikke dårlig, og varmet blant annet opp for Green Day et par ganger, men Isaac merket at motivasjonen ikke var der lenger.

– Musikkscenen forandret seg, og folk begynte å miste interessen for sjangeren, i likhet med meg selv.

(Foto: David Burton)

Et lykketreff. Han var med i et teaterstykke i New York i 2000 da han en dag gikk forbi den prestisjefylte drama, dans- og musikkskolen Juilliard. Han bestemte seg for å undersøke muligheten for å søke på skuespillerutdanningen. 

– Dette var en mandag, og de sa at fristen hadde gått ut på fredag. Men jeg ba om å få et skjema likevel, og så kom jeg tilbake dagen etter og tagg og ba helt til de tok imot det. 

Det at han var litt eldre enn klassekameratene (han var 21 på dette tidspunktet), gjorde ham bedre rustet til å tåle det sterkt konkurransepregede miljøet på skolen, mener Isaac. 

– Opplevelsen min med straight-edge-miljøet i Washington gjorde at jeg følte at jeg kunne være en del av dette miljøet og likevel fortsette å være meg selv. 

Selv om han hadde lagt rockeambisjonene på hyllen da han sluttet i The Blinking Underdogs, vekket skuespillerstudiene lysten til å jobbe med stemmen igjen. 

– Sangtimene på skolen lærte meg hvordan jeg skulle bruke mellomgulvet. Jeg forsto  hvordan jeg skulle synge og hvordan jeg faktisk hørtes ut når jeg sang. 

Like etter at han gikk ut fra skolen fikk han rollen som Proteus i Public Theaters produksjon av To herrer fra Verona i Central Park. Deretter spilte han en småkriminell fyr i en HBO-film. Han har jobbet med film mer eller mindre sammenhengende siden den gang. 

– I begynnelsen trodde jeg at jeg bare trengte én sjanse til å vise meg frem, men så innså jeg at den eneste måten å lære noe om skuespill på var gjennom å jobbe som skuespiller. 

Likevel fortsatte han med musikken, og opptrådte på små klubber i og omkring New York.

Da Isaac fikk høre at Coen-brødrene lette etter skuespillere til en ny film om folkemusikkscenen i New York på 1960-tallet, ble han nærmest besatt. 

– Jeg måtte være med. Jeg har sett alle filmene deres to eller tre ganger, noen av dem enda mer enn det. Hele tonen i arbeidet deres er innpodet i hodet mitt.  

Mens han jobbet på en indie-film, fikk han vite at brødrene ønsket å kalle ham inn til audition. 

– Vi gjorde audition i en bar, og mellom to tagninger plukket en av statistene opp en gitar og begynte å spille det mest utrolige fingerspillet jeg noen gang har vært vitne til. Jeg kom i prat med ham, og han fortalte meg at han hadde vært musiker i New York siden 1960-tallet.

Mannen viste seg å være Erik Frandsen, som var en samtidig kollega av folkemusikk-pioneren Dave Van Ronk (kjent som «borgermesteren i MacDougal Street») og Bob Dylan, som fremdeles levde i MacDougal Street på den tiden, selve episenteret for folkemusikk. 

– Lykken min over denne oppdagelsen var helt vill, sier Isaac.

UNGT STJERNELAG: Justin Timberlake og Carey Mulligan spiller musikerparet Jim og Jean, som er venner av Davis.

Innadvendt. Dave Van Ronk var den unge Bob Dylans idol og hans mentor, og Coen-brødrene har løselig basert historien om Llewyn Davis på Van Ronks memoarer. Isaac visste at han ikke matchet den høye irsk-amerikaneren med whisky-røsten hverken fysisk eller vokalt, men ble forsikret om at Coen-brødrene jaktet på en skuespiller som kunne gjenskape Van Ronks personlighet snarere enn en dobbeltgjenger. 

– De sa at denne fyren var en arbeidshest, en kroppsarbeider. Jeg visste akkurat hva de mente.

Han viet seg fullt og helt til musikken, og overtalte Frandsen til å gi ham gitartimer for å lære seg den kompliserte fingerspill-stilen som Van Ronk var berømt for. Etter hvert fikk Isaac til og med varme opp for Frandsen på konsertene hans. Han samarbeidet også med Coen-brødrenes faste musikkprodusent, T Bone Burnett.

– Han sa at jeg bare skulle spille låtene slik jeg normalt ville spilt dem, sier Isaac.

– Det er ikke som en musikal der sangen skal uttrykke hvem karakteren er, den er et vindu inn til deg, sa han. Og Llewyn er en veldig innadvendt type. Det var det vanskeligste å få frem. Han er som en øy, fullstendig avsondret fra alle andre. 

Isaac, som selv har en langt varmere personlighet, sier at han lånte fysiske innfallsvinkler til karakteren fra Coen-brødrene selv.

– Selv om de er to sjarmerende mennesker, er de ikke ute etter å tilfredsstille andre. Og det er ganske enestående, når man tenker på hvor mye bullshit man får servert i denne bransjen. Så jeg prøvde å gå på fest uten å smile og spøke, men bare snakke med folk. Det er en ganske skummel følelse til å begynne med, fordi du ikke har alle disse tilgjorte høflighets-greiene å gjemme deg bak. Jeg fikk ganske ekstreme reaksjoner. Enten syntes folk jeg var en idiot, eller så åpnet de seg umiddelbart.

De samme reaksjonene får han i filmen, enten fra Carey Mulligan eller John Goodman i rollen som gammel jazz-musiker som fnyser av den nye folkemusikkens enkelhet. En annen skuespiller kunne fått Davis’ umedgjørlighet til å fremstå som dypt usympatisk, men Isaac klarer å gjøre denne rufsete antihelten verdig og varm – komisk snarere enn patetisk. 

Inside Llewyn Davis har satt Isaacs karrière i femte gir. Snart kan du blant annet se ham i Alex Garlands futuristiske Ex Machina, som er spilt inn på location i Norge, for ikke å glemme Hossein Aminis The Two Faces of January, hvor han spiller mot Kirsten Dunst. Nylig ble det også kjent at han skal erstatte Javier Bardem i J.C. Chandors A Most Violent Year som en oljemagnat i trøbbel i New York i 1981. Motspilleren her er en annen Juilliard-elev, nemlig Jessica Chastain. 

Oscar Isaac har både talent, ydmykhet og tilstedeværelse nok til å få en lang og allsidig karrière. Men når han ser tilbake på denne milepælen i livet, er det med den type vemod som vanligvis er forbeholdt den første kjærligheten. Man kan spørre seg om han noen gang vil føle en slik nærhet til en karakter igjen. 

– Det er den vakreste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Et slikt vennskap som jeg har fått med Coen-brødrene, får man ikke så ofte i det sirkuset som filmbransjen er, sier han.

– De inviterte meg virkelig inn i sin verden. 

© Telegraphe Magazine  

Les Kjetil Lismoens anmeldelse av filmen og se trailer her:


Da Eskil Vogt skulle lage debutfilmen Blind, måtte han finne ut hva det egentlig ville si å miste synet. Han oppdaget at blindhet – og filmen – handler om mye mer enn det å ikke se. – Blindhet blir et bilde på vårt indre liv, vår evne til å dikte, skriver han.

Når jeg skriver en film, begynner jeg alltid med min egen fantasi og forestillingsevne. Selv når filmen skal handle om noe som i utgangspunktet er langt utenfor min erfaringshorisont, nemlig en blind kvinne, som nå i min første spillefilm som regissør. 

Jeg liker at filmens grunnmateriale kommer fra meg selv, at man på et eller annet vis har lagt sin personlighet inn i filmen. Jeg tillater meg selvfølgelig sporadisk internett-research, men først når jeg allerede har mye stoff og en retning på filmen, reiser jeg meg fra skrivebordet, møter folk og lar virkeligheten korrigere og inspirere det jeg har funnet på. 

Research er en av de morsomste og mest inspirerende delene av å lage en film. Man får privilegiet av å møte mennesker som deler av seg selv, og helt uten egeninnsats blir man servert detaljer som får en scene til å leve, replikker som er så spesifikke at man aldri kunne kommet på dem selv, og noen ganger helt uventede perspektiver som åpner opp verden for deg. 

Researcharbeidet til Blind ga meg mange sånne oppdagelser, men også mye mer. Jeg oppdaget en mengde tankevekkende, skremmende og morsomme ting, og det ble raskt klart for meg at filmen aldri kunne romme alt dette. Spesielt fordi den, tittelen til tross, handler om så mye mer enn det å miste synet. 

Da jeg begynte å skrive, hadde jeg en tanke om at blindhet ville være interessant på film, men det var ikke helt klart for meg hvorfor. Blindhet for meg var først og fremst et liv i mørket, og et sort lerret med lyd ville ikke gitt den mest spennende filmen. Men selv de som er født blinde, ville ikke beskrevet livet sitt på den måten, da de ikke har noe begrep om lys og mørke på den måten vi har. Da forfatteren Borges ble blind, klaget han over at det med ett ble vanskeligere å sovne. Det ble rett og slett lysere enn før der han lå med lukkede øyne etter at siste rest av syn var borte. Og dessuten, har man som Borges kunnet se før, så har man evnen til å se ting for seg. Om noen snakker om en stol, vil man se for seg bilder av forskjellige stoler. Sier noen at veggene rundt dem er blå, så kan de forestille seg blå vegger rundt seg. Og sier noen så at veggene nok ikke er helt blå likevel, men mer turkise, vil omgivelsene deres med ett forandre seg. 

Det var dette som ble nøkkelen til hvordan jeg skulle fange blindhet på film: Ikke et mørke, men en strøm av visuelle forestillinger som stadig byttes ut i et forsøk på å danne seg et mentalt bilde av verden rundt. Med ett var blindhet veldig filmatisk. 

Dessuten kan de aller fleste blinde se. Kun en liten prosentandel er totalt uten syn. Alle andre har forskjellig grad av restsyn. Ofte kan de se kontraster, slik at de kanskje kan se hvilken side vinduene er på i rommet. En ung kvinne jeg snakket med, var totalt blind bortsett fra to graders sidesyn, akkurat nok til å kunne føle hvor hun var i forhold til veggen ved siden av henne, men uten å ane hva som var rett foran. 

Ellen Dorrit Petersen i Blind.

En førerhund for blinde trenes faktisk opp til å tro at den er to meter bred og to meter høy. På den måten skal hunden med det oppblåste selvbildet lede eieren trygt rundt lavthengende grener og annet et menneske ville dunket hodet i, men som hunden selv kunne gått under. Ingenting gjør en blind mer selvstendig enn et godt samarbeid med en veltrent førerhund. Men et problem er at de er dyre å trene og at hunder store nok til jobben ikke lever så lenge. En blind person kan fort gå gjennom tre-fire hunder i løpet av livet. Og hver gang hunden dør er det en tragedie; ikke bare mister man sine øyne, men kanskje sin nærmeste venn og livspartner. I USA har det derfor blitt mer og mer vanlig å trene dverghester til samme formål. Så små hester lever gjerne i over 30 år og er forbausende intelligente og lette å dressere. De er ikke like egnet som hunder til urbane forhold, men utstyres med små joggesko og trenes til de mot sin natur kan hoppe inn i en taxi med sin eier. Da jeg så et lite Youtube-klipp av dette, var det ikke fritt for at jeg så for meg en scene der en liten hest med joggesko gikk ombord på t-banen i Oslo, men det fant selvfølgelig aldri sin plass. Jeg kom også over en avissak om en muslimsk tenåringsjente i England som hadde spart opp penger til å kjøpe sin egen førerhest fra USA. En førerhund kunne hun fått gratis av staten, men islam ser av en eller annen grunn på hunder som urene. Ikke engang blinde muslimer kan ha dem som husdyr. 

De aller fleste som mister synet i løpet av livet, gjør det på grunn av alderdom. Det skumle, derimot, er at selv om risikoen er liten, er det en mengde øyesykdommer der ute og et utall måter synet kan kortslutte på. Noen oppdager at nattsynet blir dårligere og blir deretter langsomt blinde over en periode på flere år. Andre opplever at det går i sort helt uten forvarsel. Øyet er faktisk en del av hjernen, og et slag mot et annet sted av hodet kan føre til synstap. Og øyet i seg selv er utrolig sårbart – det stedet på netthinnen der det som kalles skarpsynet befinner seg, den delen av synet som gjør at vi kan lese skrift eller tyde ansiktsuttrykk, er noe sånt som en kvadratmillimeter stor. Et lite blodkar brister, og det er som om tåke legger seg over verden. 

Hjelpemidlene som finnes, er fascinerende i seg selv. En fargesensor som leser farge på objekter, kan hjelpe en blind å sortere skittentøy eller finne riktig genser. En sånn maskin endte faktisk opp i filmen, men det som ikke fikk plass, var at den til tross for en prislapp på nesten ti tusen kroner viste seg å være notorisk upålitelig og sikkert skyld i mye mismatching i blindes klesstil. Det finnes nå en nesten gratis Iphone-app som gjør jobben nesten like bra (eller dårlig.) Iphone er forresten den mest populære telefonen blant blinde. Man skulle tro en berøringsskjerm uten knapper var umulig å benytte for blinde, men Apple har lagt inn en skjermleser i alle sine produktene som bare er å skru på, og så guider den deg og leser opp alle ikonene man trykker på. Tilsvarende skjermlesere gjør at blinde på kronglete vis kan navigere rundt på nettet og bruke PC. 

Playboy ga i USA en stund ut en versjon av bladet med blindeskrift. Jeg så på nettet at et av Ray Charles’ eksemplarer var utstilt på en Hard Rock Café i Midtvesten eller noe. Men bildene i bladet lot seg ikke oversette til punktskrift, og da ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på hva blinde som vil «se» på porno kan finne på. Noen utgivelser med taktil porno finnes, men de ser mer ut som relieffer fra antikken enn noe potensielt pirrende. Noen biblioteker i USA låner ut lydporno, og det finnes nettsteder der frivillige kan legge inn beskrivelser på lydsporet til pornofilmer. Alt dette slik at de blinde bedre skal kunne se for seg hva som ligger bak all stønningen. 

Blinde bryr seg selvfølgelig om hvordan de ser ut, eller om at klærne ikke matcher på grunn av en upålitelig fargesensor eller andre vurderingsfeil. Går man rundt med en flekk på kjolen? Har man leppestift utenfor munnen? Ser håret okay ut? Og hvordan skal man forsikre seg om at jeansene man prøver virkelig sitter bra som jenta i butikken sier? Jeg syntes det var veldig talende å lese at det første kvinner spør om på rehabilitering etter å ha mistet synet, er hvordan i all verden de nå skal greie å sminke seg. 

En kvinne som var blitt blind i tyveårene, betrodde meg at hun måtte vite hvordan mannen som flørtet med henne på byen, så ut. At han fikk venninnenes godkjentstempel som kjekk eller søt, var en forutsetning for videre kontakt. Den samme kvinnen fortalte også at menn flere ganger hadde tilbudt henne sex. En gang var det en høflig og dannet mann som kom bort til henne på den lokale Rimi-butikken, en annen fotfulgte henne flere kvartaler og kunne ikke godta at hun, som var blind, kunne avvise ham. 

«Husker du hvordan du selv ser ut?» fikk jeg meg til å spørre. Hun gjorde jo det, men det var fra før hun mistet synet, og det begynte å bli mange år siden. Det å miste synet er en enorm omveltning – ikke bare må alt praktisk læres på nytt fra grunnen av, men man mister også sin gamle identitet, man blir først og fremst definert av sin funksjonshemning. Det er derfor folk som mister synet, ofte venter altfor lenge med å søke hjelp; de vil ikke ha hvit stokk eller førerhund. Det er et paradoks at de eneste tingene som kan gjøre dem selvstendige er det som stempler dem i andres øyne. Her kommer den blinde. Du må ikke stirre. 

Eskil Vogt under innspillingen av Blind.

I min film har den blinde lukket seg inne, i leiligheten sin vet hun hvor alt er og har en følelse av kontroll, som ville forsvunnet med en gang hun beveget seg utenfor ytterdøren. Jeg var lenge redd for at det var et fiffig påfunn, noe som aldri ville ha skjedd i virkeligheten. Det viste seg dessverre at det slett ikke var unormalt. Hos Blindeforbundet sa de at det ofte var pårørende som først tok kontakt. Han går ikke ut. Hva skal vi gjøre?  

En synsterapeut med mange års erfaring med rehabilitering av folk som har mistet synet, gjorde et interessant eksperiment med skuespillerne og meg. Vi satt med bind for øynene og snakket sammen før hun med ett gjorde oss oppmerksom på hvor passive vi var, hvor lite vi sa. Med ett fikk jeg føle på kroppen hvor mye av det sosiale som er avhengig av å kunne se, hvor vanskelig det er å bidra om man ikke vet om folk smiler eller ser alvorlige ut, hvor fort man faller utenfor og lytter istedenfor å delta. 

«Smiler du til meg nå?» spør den blinde kvinnen i filmen mannen sin. Hvor mye spontan kontakt, flørting og blikk blir ikke borte når man ikke kan lese den andres ansikt?

Sosiale settinger med mange mennesker er vanskelig for blinde. De fleste betrodde meg at de unngår dem om de kan. Er det høy musikk, er de enda mer fortapt. Og så er det de små ydmykelsene. Det er en vanlig historie at en blind person ikke får med seg at den de snakker med, beveger seg videre på festen, og først etter en stund innser at de står og snakker til seg selv. En skal ha en rimelig god dag for ikke å føle seg dum da. Eller for å kunne velge å tolke latteren fra et annet sted i rommet som om den dreier seg om noe annet enn en selv. 

Det som også ofte slo meg var det at de jeg snakket med som hadde mistet synet som voksen, ikke alltid så blinde ut. Al Pacino i Scent of a Woman vant Oscar for å stirre tomt og ufokusert ut i luften, men rollefiguren har vært seende og burde vært fullt i stand til å flytte blikket etter lyder eller se mot den som snakket til ham. I filmen min ville jeg nærme meg noe mer realistisk i så måte. Men publikum vet jo ikke at det er forskjell på de som er født blinde og de som er blitt det, og frykten var da at en mer realistisk tilnærming ikke ville virke troverdig. Ellen Dorrit Petersen gjorde den frykten til skamme. Hos henne ligger ikke blindheten bare i øynene, men i hele kroppsspråket, i alle små gester og bevegelser. Det ble så troverdig og ekte at det aldri var noen tvil om at hun var blind. Det bare funket. 

Jeg ser nå også at det finnes mange spor av de synshemmede i det urbane. Alle vet hvorfor det piper ved grønt lys ved fotgjengerfelt, men før jeg begynte å jobbe med Blind ante jeg ikke at det ruglete på kanten av en t-baneperrong eller ved et fotgjengerfelt er for at de blinde skal vite hvor de skal stoppe. Og de lange metallstrekene på gulvet på noen offentlige plasser eller toghaller er ikke kunst, men ledelinjer for synshemmede som gir dem noe å forholde seg til i uoversiktlige rom. 

Homer, forfatteren av Iliaden og Odysseen og dermed historiens aller første historieforteller, var blind. Han er sannsynligvis en konstruksjon og ikke en virkelig historisk skikkelse, men hvis han er et symbol, hvorfor da velge å fremstille ham som blind? Jeg liker å tro at det er en eller annen kobling mellom blindhet og det å dikte opp historier. Blindhet blir et bilde på vårt indre liv, vår evne til å dikte, vår fantasi – og dermed på alt det rare vi alle har inne i oss, uavhengig av hvordan vi fremstår på overflaten. Og det er kanskje det min film egentlig handler om.

Sider