Film & tv

Da Eskil Vogt skulle lage debutfilmen Blind, måtte han finne ut hva det egentlig ville si å miste synet. Han oppdaget at blindhet – og filmen – handler om mye mer enn det å ikke se. – Blindhet blir et bilde på vårt indre liv, vår evne til å dikte, skriver han.

Når jeg skriver en film, begynner jeg alltid med min egen fantasi og forestillingsevne. Selv når filmen skal handle om noe som i utgangspunktet er langt utenfor min erfaringshorisont, nemlig en blind kvinne, som nå i min første spillefilm som regissør. 

Jeg liker at filmens grunnmateriale kommer fra meg selv, at man på et eller annet vis har lagt sin personlighet inn i filmen. Jeg tillater meg selvfølgelig sporadisk internett-research, men først når jeg allerede har mye stoff og en retning på filmen, reiser jeg meg fra skrivebordet, møter folk og lar virkeligheten korrigere og inspirere det jeg har funnet på. 

Research er en av de morsomste og mest inspirerende delene av å lage en film. Man får privilegiet av å møte mennesker som deler av seg selv, og helt uten egeninnsats blir man servert detaljer som får en scene til å leve, replikker som er så spesifikke at man aldri kunne kommet på dem selv, og noen ganger helt uventede perspektiver som åpner opp verden for deg. 

Researcharbeidet til Blind ga meg mange sånne oppdagelser, men også mye mer. Jeg oppdaget en mengde tankevekkende, skremmende og morsomme ting, og det ble raskt klart for meg at filmen aldri kunne romme alt dette. Spesielt fordi den, tittelen til tross, handler om så mye mer enn det å miste synet. 

Da jeg begynte å skrive, hadde jeg en tanke om at blindhet ville være interessant på film, men det var ikke helt klart for meg hvorfor. Blindhet for meg var først og fremst et liv i mørket, og et sort lerret med lyd ville ikke gitt den mest spennende filmen. Men selv de som er født blinde, ville ikke beskrevet livet sitt på den måten, da de ikke har noe begrep om lys og mørke på den måten vi har. Da forfatteren Borges ble blind, klaget han over at det med ett ble vanskeligere å sovne. Det ble rett og slett lysere enn før der han lå med lukkede øyne etter at siste rest av syn var borte. Og dessuten, har man som Borges kunnet se før, så har man evnen til å se ting for seg. Om noen snakker om en stol, vil man se for seg bilder av forskjellige stoler. Sier noen at veggene rundt dem er blå, så kan de forestille seg blå vegger rundt seg. Og sier noen så at veggene nok ikke er helt blå likevel, men mer turkise, vil omgivelsene deres med ett forandre seg. 

Det var dette som ble nøkkelen til hvordan jeg skulle fange blindhet på film: Ikke et mørke, men en strøm av visuelle forestillinger som stadig byttes ut i et forsøk på å danne seg et mentalt bilde av verden rundt. Med ett var blindhet veldig filmatisk. 

Dessuten kan de aller fleste blinde se. Kun en liten prosentandel er totalt uten syn. Alle andre har forskjellig grad av restsyn. Ofte kan de se kontraster, slik at de kanskje kan se hvilken side vinduene er på i rommet. En ung kvinne jeg snakket med, var totalt blind bortsett fra to graders sidesyn, akkurat nok til å kunne føle hvor hun var i forhold til veggen ved siden av henne, men uten å ane hva som var rett foran. 

Ellen Dorrit Petersen i Blind.

En førerhund for blinde trenes faktisk opp til å tro at den er to meter bred og to meter høy. På den måten skal hunden med det oppblåste selvbildet lede eieren trygt rundt lavthengende grener og annet et menneske ville dunket hodet i, men som hunden selv kunne gått under. Ingenting gjør en blind mer selvstendig enn et godt samarbeid med en veltrent førerhund. Men et problem er at de er dyre å trene og at hunder store nok til jobben ikke lever så lenge. En blind person kan fort gå gjennom tre-fire hunder i løpet av livet. Og hver gang hunden dør er det en tragedie; ikke bare mister man sine øyne, men kanskje sin nærmeste venn og livspartner. I USA har det derfor blitt mer og mer vanlig å trene dverghester til samme formål. Så små hester lever gjerne i over 30 år og er forbausende intelligente og lette å dressere. De er ikke like egnet som hunder til urbane forhold, men utstyres med små joggesko og trenes til de mot sin natur kan hoppe inn i en taxi med sin eier. Da jeg så et lite Youtube-klipp av dette, var det ikke fritt for at jeg så for meg en scene der en liten hest med joggesko gikk ombord på t-banen i Oslo, men det fant selvfølgelig aldri sin plass. Jeg kom også over en avissak om en muslimsk tenåringsjente i England som hadde spart opp penger til å kjøpe sin egen førerhest fra USA. En førerhund kunne hun fått gratis av staten, men islam ser av en eller annen grunn på hunder som urene. Ikke engang blinde muslimer kan ha dem som husdyr. 

De aller fleste som mister synet i løpet av livet, gjør det på grunn av alderdom. Det skumle, derimot, er at selv om risikoen er liten, er det en mengde øyesykdommer der ute og et utall måter synet kan kortslutte på. Noen oppdager at nattsynet blir dårligere og blir deretter langsomt blinde over en periode på flere år. Andre opplever at det går i sort helt uten forvarsel. Øyet er faktisk en del av hjernen, og et slag mot et annet sted av hodet kan føre til synstap. Og øyet i seg selv er utrolig sårbart – det stedet på netthinnen der det som kalles skarpsynet befinner seg, den delen av synet som gjør at vi kan lese skrift eller tyde ansiktsuttrykk, er noe sånt som en kvadratmillimeter stor. Et lite blodkar brister, og det er som om tåke legger seg over verden. 

Hjelpemidlene som finnes, er fascinerende i seg selv. En fargesensor som leser farge på objekter, kan hjelpe en blind å sortere skittentøy eller finne riktig genser. En sånn maskin endte faktisk opp i filmen, men det som ikke fikk plass, var at den til tross for en prislapp på nesten ti tusen kroner viste seg å være notorisk upålitelig og sikkert skyld i mye mismatching i blindes klesstil. Det finnes nå en nesten gratis Iphone-app som gjør jobben nesten like bra (eller dårlig.) Iphone er forresten den mest populære telefonen blant blinde. Man skulle tro en berøringsskjerm uten knapper var umulig å benytte for blinde, men Apple har lagt inn en skjermleser i alle sine produktene som bare er å skru på, og så guider den deg og leser opp alle ikonene man trykker på. Tilsvarende skjermlesere gjør at blinde på kronglete vis kan navigere rundt på nettet og bruke PC. 

Playboy ga i USA en stund ut en versjon av bladet med blindeskrift. Jeg så på nettet at et av Ray Charles’ eksemplarer var utstilt på en Hard Rock Café i Midtvesten eller noe. Men bildene i bladet lot seg ikke oversette til punktskrift, og da ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på hva blinde som vil «se» på porno kan finne på. Noen utgivelser med taktil porno finnes, men de ser mer ut som relieffer fra antikken enn noe potensielt pirrende. Noen biblioteker i USA låner ut lydporno, og det finnes nettsteder der frivillige kan legge inn beskrivelser på lydsporet til pornofilmer. Alt dette slik at de blinde bedre skal kunne se for seg hva som ligger bak all stønningen. 

Blinde bryr seg selvfølgelig om hvordan de ser ut, eller om at klærne ikke matcher på grunn av en upålitelig fargesensor eller andre vurderingsfeil. Går man rundt med en flekk på kjolen? Har man leppestift utenfor munnen? Ser håret okay ut? Og hvordan skal man forsikre seg om at jeansene man prøver virkelig sitter bra som jenta i butikken sier? Jeg syntes det var veldig talende å lese at det første kvinner spør om på rehabilitering etter å ha mistet synet, er hvordan i all verden de nå skal greie å sminke seg. 

En kvinne som var blitt blind i tyveårene, betrodde meg at hun måtte vite hvordan mannen som flørtet med henne på byen, så ut. At han fikk venninnenes godkjentstempel som kjekk eller søt, var en forutsetning for videre kontakt. Den samme kvinnen fortalte også at menn flere ganger hadde tilbudt henne sex. En gang var det en høflig og dannet mann som kom bort til henne på den lokale Rimi-butikken, en annen fotfulgte henne flere kvartaler og kunne ikke godta at hun, som var blind, kunne avvise ham. 

«Husker du hvordan du selv ser ut?» fikk jeg meg til å spørre. Hun gjorde jo det, men det var fra før hun mistet synet, og det begynte å bli mange år siden. Det å miste synet er en enorm omveltning – ikke bare må alt praktisk læres på nytt fra grunnen av, men man mister også sin gamle identitet, man blir først og fremst definert av sin funksjonshemning. Det er derfor folk som mister synet, ofte venter altfor lenge med å søke hjelp; de vil ikke ha hvit stokk eller førerhund. Det er et paradoks at de eneste tingene som kan gjøre dem selvstendige er det som stempler dem i andres øyne. Her kommer den blinde. Du må ikke stirre. 

Eskil Vogt under innspillingen av Blind.

I min film har den blinde lukket seg inne, i leiligheten sin vet hun hvor alt er og har en følelse av kontroll, som ville forsvunnet med en gang hun beveget seg utenfor ytterdøren. Jeg var lenge redd for at det var et fiffig påfunn, noe som aldri ville ha skjedd i virkeligheten. Det viste seg dessverre at det slett ikke var unormalt. Hos Blindeforbundet sa de at det ofte var pårørende som først tok kontakt. Han går ikke ut. Hva skal vi gjøre?  

En synsterapeut med mange års erfaring med rehabilitering av folk som har mistet synet, gjorde et interessant eksperiment med skuespillerne og meg. Vi satt med bind for øynene og snakket sammen før hun med ett gjorde oss oppmerksom på hvor passive vi var, hvor lite vi sa. Med ett fikk jeg føle på kroppen hvor mye av det sosiale som er avhengig av å kunne se, hvor vanskelig det er å bidra om man ikke vet om folk smiler eller ser alvorlige ut, hvor fort man faller utenfor og lytter istedenfor å delta. 

«Smiler du til meg nå?» spør den blinde kvinnen i filmen mannen sin. Hvor mye spontan kontakt, flørting og blikk blir ikke borte når man ikke kan lese den andres ansikt?

Sosiale settinger med mange mennesker er vanskelig for blinde. De fleste betrodde meg at de unngår dem om de kan. Er det høy musikk, er de enda mer fortapt. Og så er det de små ydmykelsene. Det er en vanlig historie at en blind person ikke får med seg at den de snakker med, beveger seg videre på festen, og først etter en stund innser at de står og snakker til seg selv. En skal ha en rimelig god dag for ikke å føle seg dum da. Eller for å kunne velge å tolke latteren fra et annet sted i rommet som om den dreier seg om noe annet enn en selv. 

Det som også ofte slo meg var det at de jeg snakket med som hadde mistet synet som voksen, ikke alltid så blinde ut. Al Pacino i Scent of a Woman vant Oscar for å stirre tomt og ufokusert ut i luften, men rollefiguren har vært seende og burde vært fullt i stand til å flytte blikket etter lyder eller se mot den som snakket til ham. I filmen min ville jeg nærme meg noe mer realistisk i så måte. Men publikum vet jo ikke at det er forskjell på de som er født blinde og de som er blitt det, og frykten var da at en mer realistisk tilnærming ikke ville virke troverdig. Ellen Dorrit Petersen gjorde den frykten til skamme. Hos henne ligger ikke blindheten bare i øynene, men i hele kroppsspråket, i alle små gester og bevegelser. Det ble så troverdig og ekte at det aldri var noen tvil om at hun var blind. Det bare funket. 

Jeg ser nå også at det finnes mange spor av de synshemmede i det urbane. Alle vet hvorfor det piper ved grønt lys ved fotgjengerfelt, men før jeg begynte å jobbe med Blind ante jeg ikke at det ruglete på kanten av en t-baneperrong eller ved et fotgjengerfelt er for at de blinde skal vite hvor de skal stoppe. Og de lange metallstrekene på gulvet på noen offentlige plasser eller toghaller er ikke kunst, men ledelinjer for synshemmede som gir dem noe å forholde seg til i uoversiktlige rom. 

Homer, forfatteren av Iliaden og Odysseen og dermed historiens aller første historieforteller, var blind. Han er sannsynligvis en konstruksjon og ikke en virkelig historisk skikkelse, men hvis han er et symbol, hvorfor da velge å fremstille ham som blind? Jeg liker å tro at det er en eller annen kobling mellom blindhet og det å dikte opp historier. Blindhet blir et bilde på vårt indre liv, vår evne til å dikte, vår fantasi – og dermed på alt det rare vi alle har inne i oss, uavhengig av hvordan vi fremstår på overflaten. Og det er kanskje det min film egentlig handler om.

Robert DeNiro var Martin Scorseses favoritt i årevis, mens Michael Fassbender har spilt i samtlige filmer av Steve McQueen. Filmhistorien er full av regissører og skuespillere som utvikler langvarige forhold. – Det er som en forelskelse, sier Steve McQueen.

John Wayne og John Ford laget 21 filmer sammen over en periode på 50 år. De to fikk kallenavnet «Pappy and The Duke», og med sine motstridende politiske holdninger utviklet de et vennskap som sannsynligvis bare kunne oppstått i Hollywood. Wayne var først og fremst kjent for sine westerns og krigsfilmer, og det er som westernhelt han har satt dypest spor i filmhistorien. Hans rolle som The Ringo Kid i Fords Stagecoach (1939) skulle bli hans store gjennombrudd. Deres siste film sammen, Donovan’s Reef (1963), ble også Fords siste kommersielle suksess før han døde i 1973.

John Ford og John Wayne på settet til Horse Soldiers i 1959.

Men man trenger ikke å være venner privat for å lage dynamitt på lerretet, noe samarbeidet mellom Alec Guinness og regissør David Lean gjentatte ganger har bevist. Paret laget seks filmer sammen, men var likevel alltid i tottene på hveran- dre. Ofte kranglet de lenge etter at produksjonen var over, men filmene deres gjorde likevel rent bord på Oscar-utdelingene. Det ble hele syv statuetter for Lawrence of Arabia (1962) og fem for Doctor Zhivago (1965). I sin nylig publiserte dagbok beskriver Guinness regissøren som «en slavedriver, som omringet seg med psykopater og var blottet for humor». De to ble så irriterte på hverandre under innspillingen av Broen over Kwai (1957) at de nektet å snakke sammen på 48 timer. Filmen vant syv Oscar.

David Lean i fredelig samtale med Alec Guinness på settet til Great Expetations i 1946. Vel så ofte kranglet de.

Som en forelskelse. Beveger vi oss inn i nyere filmhistorie, er tendensene med gjentatt samarbeid fremdeles like påfallende. Årets store Oscar-favoritt, Steve Mcqueens 12 Years a Slave, skiller seg fra regissørens to foregående filmer, men én ting er som før: Hovedrolleinnehaveren fra de to første, Michael Fassbender, er med også denne gangen.

– Noen ganger behøver vi ikke engang snakke sammen, sier McQueen da jeg møter ham under filmfestivalen i Toronto.

– Dere har en egen dynamikk?

– Jeg håper det. Etter tre filmer håper jeg det. De to møttes første gang under Fassbenders audition til McQueens første film, Hunger. Michael Fassbender hadde den gang hovedsakelig gjort småroller i tv-serier, mens Steve McQueen var kjent som billedkunstner. McQueen likte ikke iren ved første øyekast fordi han syntes han var litt for mye «kjekkas». Det var den gang. I dag beskriver han forholdet til Fassbender i kjærlige vendinger. – Det er som når man forelsker seg i noen. Man vil holde fast på dem. Og det er så sjelden at det skjer. Jeg tror det er den beste måten å beskrive vårt forhold på. Jeg er veldig glad for at det skjedde, sier McQueen.

I Steve McQueens filmer har Fassbender fått litt av hvert å bryne seg på; først som den irske motstandsmannen Bobby Sands som sulter seg i fengsel i Hunger (2008), deretter som sexavhengig reklamemann i New York i Shame (2011). I 12 Years a Slave spiller han filmens mest usympatiske karakter, den lett maniske, oppfarende, og likevel dypt ulykkelige slaveeieren Edwin Epps.

– Hvorfor gir du ham alltid så mørke roller?

– Jeg vet ikke om de er mørke, jeg vil heller si at de er menneskelige. De har store lyter, men de er også vakre, og de prøver så hardt de kan, akkurat som vi alle gjør. Disse karak- terene er egentlig som deg og meg.

– Hadde du Fassbender i tankene helt fra begynnelsen av også på denne filmen?

– Absolutt. Han var den eneste jeg visste om som kunne takle en slik karakter. Michael har evnen til å gå inn i det grunnleggende menneskelige og uttrykke det på lerretet, fordi han selv er et vakkert menneske. Jeg har stor sympati for Epps. Han er forelsket i en slave, men han forstår det ikke, og han forsøker å ødelegge det ved å ødelegge henne. Dette er en veldig dyp og kompleks karakter.

Michael Fassbender selv beskriver Steve McQueen som original, inspirerende, krevende og omsorgsfull på en gang.

– Steve er en ekte leder på et filmsett. Han er selvsikker, men han lar alle følge sine egne instinkter og stole på dem. På den måten skaper han et miljø hvor folk tør å prøve og feile. Og da prøver man enda hardere. Det er skremmende, spennende og givende på en gang. Fassbender sier han liker å spille karakterer som er komplekse, men at han også blir litt smådeprimert av rollefigurene McQueen gir ham.

– Heldigvis har innspillingstiden vært ganske kort på alle filmene. Vi brukte 25 dager på Shame og 35 på denne. Og jeg prøver å holde stemningen lett og glad mellom opptakene, for ikke å bli sugd inn i det depressive.

Som slaveeier både pisker han og tvinger seg seksuelt på de menneskene han har i sitt eie, samtidig som han bedriver en vel så urovekkende psykisk terror ved å få dem til å stå opp midt på natten for å danse til hans gode humør. Med slike emosjonelle svingninger på et filmsett er tillit og godt samarbeid ekstra viktig, sier Fassbender.

– Jeg kunne i hvert fall ikke drive metodeskuespill på denne filmen, sier han og ler.

– Det er umulig med en farget regissør. Han er sjefen!

Michael Fassbender og Steve McQueen under innspillingen av 12 Years a Slave, deres tredje film sammen.

Flytter inn i hodet. Steve McQueen og Michael Fassbender er ikke det eneste eksempelet på varig kjærlighet mellom skuespiller og regissør i nyere tid. Steven Soderbergh har jobbet med Matt Damon hele seks ganger, deriblant i Ocean’s-filmene, The Informant (2009), Contagion (2011) og senest Mitt liv med Liberace (2013). Damon har forklart at Soderbergh ser på alle han jobber med som en familie. Et annet familiemedlem er Julia Roberts, som har vært på Soderberghs rolleliste fire ganger, blant annet i Erin Brockovich (2000). Soderbergh-familiens gudfar er George Clooney, som har gjort seks filmer med regissøren og som i tillegg driver produksjonsselskapet Section Eight Productions sammen med ham.

Når regissør og manusforfatter Quentin Tarantino oppdager at han er på bølgelengde med en skuespiller, flytter han inn i hodet hans. Deretter kommer han automatisk ut av pennen hans. Da han opplevde at Samuel L. Jackson lo av de samme tingene som han selv, visste han at de to kunne stole på hverandre. Det resulterte i samarbeid på filmer som Pulp Fiction (1994), Jackie Brown (1997), Kill Bill Vol. 2 (2004), Inglourious Basterds (2009) og Django Unchained (2012). På et hotell i Mexico forklarer Tarantino det slik:

– Hvis du kjenner en person som Christoph (Waltz) eller Sam (Jackson), så kan du skrive en rolle spesifikt for dem. Du kjenner rytmen deres. Du vet de vil håndtere manuset ditt på en fantastisk måte.

I fjorårets Django Unchained visste Tarantino helt fra begynnelsen av at Dr. King Shultz skulle spilles av Waltz og Stephen av Jackson.

– Når jeg skriver en rolle, kan jeg ofte bli for spesifikk med tanke på hvem som skal spille den. Dersom jeg ikke har en skuespiller i tankene, kan det hende rollefiguren får utvikle seg mer fritt og i en annen retning. Sånn sett kan det nesten være litt hemmende.

Likevel beskriver Tarantino sitt første møte med Christoph Waltz som et av de lykkeligste i sitt liv.

– Jeg tror det eneste ordet som kan forklare vårt samarbeid, er utsøkt. Han synger dialogene mine på en måte som ingen andre klarer. Han har en stemme, et toneleie ... han forstår det bare. Det har vært en utrolig erfaring å jobbe med ham.

Tarantino gliser entusiastisk fra tynne lepper, før han fortsetter:

– Det er vanskelig å ikke skrive for disse gutta. Når jeg skriver, ser jeg alltid for meg dialogene som poesi, og disse menneskene kommer ut av pennen min. Noen ganger passer det ikke engang, men jeg klarer ikke å skru det av.

Utfordrer hverandre. Stjerneregissør Martin Scorsese mener at plottet ikke har noen betydning i filmene hans, fordi det alltid er rollefigurene som styrer historien. Det er også grunnen til at han har funnet sine skuespillerfavoritter og er tro mot dem. Blant dem er Leonardo diCaprio og Robert De Niro.

Det var også DiCaprio som overtalte Scorsese til å lage deres femte film sammen, den kinoaktuelle Wolf of Wall Street. DiCaprio leste selv manus for seks år siden og ga det til Scorsese, som på det tidspunktet var opptatt med tv-serien Boardwalk Empire for HBO.

– Når andre folk gir meg manus, så er det ikke alltid jeg reage- rer med det samme, innrømmer Scorsese, og forteller at det var Robert De Niro som ga ham manuset til King of Comedy (1982).

– Det tok meg ti år før jeg klarte å gå i gang med innspillingen, og syv år før jeg klarte å bestemme meg for å lage Den rasende oksen. Jeg må alltid finne min egen vei inn i materialet, sier Scorsese bak sine karakteristiske sorte hornbriller på et hotellrom i New York.

– Det har vært fantastisk for meg, selv på et så sent tidspunkt i livet, å finne en jeg kan samarbeide med. Hver gang jeg jobber med Leo, så forynger det meg, sier regissøren, som har vært Oscar-nominert syv ganger, men bare vunnet én. Det var for The Departed, hvor DiCaprio spilte hovedrollen.

DiCaprio hadde lenge drømt om å jobbe med Scorsese da han endelig fikk muligheten i Gangs of New York (2002).

– Jeg husker at pappa tok meg med for å se en av filmene hans, sier DiCaprio.

– Han sa til meg at hvis det er én du skal jobbe med i denne bransjen dersom du får muligheten, så er det denne mannen. Etter Gangs of New York oppdaget de to at de hadde mye til felles. De hadde blant annet den samme forståelsen for hvordan en scene burde utspille seg. – Det Marty gjør best, er å portrettere menneskeheten og menneskets natur. Han viser oss hva filmkunst egentlig hand- ler om, sier DiCaprio, og beskriver Scorsese som sin mentor. Scorsese, på sin side, omtaler DiCaprio som et friskt pust i en tid da han egentlig synes det var blitt et slit å lage film.

– Å jobbe med Leo har gjenoppvekket entusiasmen min for det jeg driver med. Det er alltid noe nytt ved ham, sier regissøren, og forklarer hvordan skuespilleren alltid pusher gren- ser og går dypere og dypere inn i materialet for hver gang.

– Da vi laget The Aviator, hadde jeg regissert 35 filmer. Jeg var blitt usikker på hva jeg ville bruke tiden min på, for når man blir eldre, tenker man mer igjennom slike ting. Hver gang man går i gang med et nytt prosjekt, tar det nesten to år, men Leos glede over jobben og hans vilje til å ta sjanser gjør at jeg alltid får en ny giv.

Martin Scorsese og Leonardo DiCaprio på settet til Wolf of Wall Street, som går på kino nå.

Det var en annen Scorsese-veteran, nemlig Robert De Niro, som fortalte regissøren om DiCaprio, etter at de to hadde spilt i This Boy’s Life sammen. De Niro fikk selv sitt store gjennom- brudd i Scorseses film På skyggesiden i 1973, og samarbeidet mellom de to fortsatte syv ganger med blant annet Taxi Driver (1976), Den rasende oksen (1980), Mafiabrødre (1990) og Cape Fear (1991). Det er nå over 40 år siden deres første prosjekt, og De Niro, som ikke er den aller beste til å ordlegge seg, gjør et tappert forsøk på å beskrive forholdet for meg.

– Marty er veldig enkel å forholde seg til, og han forstår hvordan han får det beste ut av folk. Han er åpen for ideer. Han vet at rollefiguren har en stor spennvidde. Den går hit... den går dit ...

Scorsese selv gir en litt mer detaljert beskrivelse av symbiosen. I forbindelse med premièren på Den rasende oksen i 1980 uttalte han til amerikansk tv:

– Bob og jeg stoler på hverandre. Vi lar oss begeistre av de samme tingene og blir distrahert av de samme tingene. Som for eksempel når folk lager for mye støy på settet. Da note- rer vi navnene deres, og så får de ikke lov til å komme tilbake. Bob og jeg ser på filmsettet som en kirke. Ikke-troende har ikke adgang.

Hemmelig språk. Noen ganger hender det selvsagt at kjærligheten mellom regissør og skuespiller blir til ekte kjærlighet. Regissør tim Burton møtte samboeren Helena Bonham Carter på settet til Planet of the Apes i 2001, og hun har siden spilt i syv av filmene hans. Paret har to barn sammen, og gudfar for dem begge er en annen av Burtons faste samarbeidspartnere, nemlig skuespiller Johnny depp. De jobbet sammen for første gang i Edward Saksehånd i 1990, og siden den gang har Burton gitt ham rollen som Ichabod Crane i Sleepy Hollow (1999), Willy Wonka i Charlie og sjokoladefabrikken (2005), som Sweeney Todd i Sweeney Todd (2007), som Den gale hattemakeren i Alice i Eventyrland (2010) og aller sist som Barnabas Collins i Dark Shadows (2012). De to planlegger nå Alice i Eventyrland 2, som kommer i 2016.

– Vi har ikke noe særlig øyekontakt under innspillingene, men jeg har alltid elsket å jobbe med ham, sier Tim Burton om Depp.

– Han liker å gå inn i rollefigurer, men han liker ikke å se seg selv på film. Det er utrolig fint for meg, for det gjør alt mye enklere når han ikke vil se noe etterpå, ha ha! Hver gang vi gjør noe sammen, så prøver han å gjøre det annerledes. Det er fantastisk at noen kan fortsette å overraske deg når man kjenner dem så godt.

Johnny Depp får alltid frie tøyler av regissøren til å utvi- kle karakterene sine.

– Jeg føler et stort press. «Gud, blir dette den gangen jeg skuffer ham?» Jeg prøver i utgangspunktet å ikke gjøre ham flau, sier Depp, som alltid drar strikken lenger for å komme med noe Burton ikke har sett før.

– Hvordan vil du definere forholdet deres?

– Hm, det er vanskelig å forklare. Vi forstår hverandre på et underlig vis. Når folk overhører Tims retningslinjer til rollen min, eller bare hører oss prate sammen på settet, så skjønner de ingenting.

Depp klør seg litt i todagersbarten, før han fortsetter. – Da vi skulle utvikle den gale hattemakeren, satte jeg meg ned med vannfarger, og det samme gjorde Tim. Da vi sammenlignet tegningene, var de nesten identiske. Jeg tror det forklarer endel. Jeg elsker ham virkelig.

Tim Burton og Johnny Depp på settet til Sleepy Hollow.

Sin egen favoritt. Utskjelte og høyt elskede Woody allen har også hatt sine favoritter gjennom tidene. mia Farrow har vært med i 13 av filmene hans, Diane Keaton i ni, Louise lasser i syv. I nyere tid har Scarlett Johansson vært en gjenganger. Men Allens absolutte favorittskuespiller, slik han beskriver det, har stått på rollelisten i over 30 av filmene hans. Det er ham selv.

– Jeg har alltid likt å være skuespiller. Når jeg skriver et manus, ser jeg alltid på det, og hvis det er en rolle jeg kan spille der, gjør jeg det, sa Allen under en pressekonferanse i anledning premièren på To Rome With Love i 2012.

– I de fem-seks siste manusene jeg har skrevet, har det ikke egentlig vært noe jeg har følt at jeg kunne gjøre, men her så jeg en rolle jeg kunne spille.

Allen skriver ofte manus med utgangspunkt i egne opplevelser og fobier, og handlingen er drevet frem av hans egne humørfylte og ofte ironiske betraktninger av samfunnet. Det kan være noe av forklaringen på hvorfor han så ofte inklu- derer seg selv. Og når han ikke spiller i filmene selv, velger han ofte «kloninger», som owen Wilson i Midnight in Paris (2011). Men den viktigste årsaken til at han spiller i egne filmer, sier Allen, er at det er den eneste måten å få roller på.

– Jeg har alltid vært åpen for å spille for andre, men ingen regissør har spurt meg om det. Og når jeg sier ingen, mener jeg at det har skjedd to-tre ganger over en periode på 30 år, sier han.

Diane Keaton var en av Woody Allens favorittskuespillere tidlig i karrièren og har vært med i ni av filmene hans.

En annen regissør som også dukket hyppig opp i egne filmer, var Alfred Hitchcock. Selv om han hadde sine favorittskuespillere, som Jimmy Stewart og Cary Grant, passet han på å snike seg selv inn i handlingen, som regel i ubetydelige statistroller, uten dialog og til tider utkledd til det ugjenkjennelige. Men det var ikke fordi han, som Allen, likte å være skuespiller.

– Jeg har sneket meg inn i mine egne filmer som en spion, har han sagt.

– En regissør bør se hvordan den andre halvparten lever.

10 andre filmpar: 

Sider