Film & tv
Kjersti Flaa / torsdag 7. februar
Kathryn Bigelow (61) er den eneste kvinnen i historien som har vunnet Oscar for beste regi. I kinoaktuelle Zero Dark Thirty forteller hun historien om jakten på Osama bin Laden, en film som har skapt intens debatt i hjemlandet. – Vi har ingen politisk agenda med denne filmen, sier hun til Aftenposten K.
Det var et historisk øyeblikk den dagen Barbra Streisand åpnet konvolutten hun holdt i hånden og kunngjorde at «tiden er kommet». Som første og eneste kvinne i historien kunne Kathryn Bigelow ta imot en Oscar for beste regi for The Hurt Locker. I salen satt hennes tidligere ektemann James Cameron, som var nominert i samme kategori og nå måtte se seg slått av ekskona. Bigelow gjorde imidlertid ikke noe nummer ut av det faktum at hun hadde skrevet filmhistorie. I stedet tilegnet hun prisen til alle de mennene og kvinnene som utkjempet krigen i Irak. I The Hurt Locker skildret hun og manusforfatter Mark Boal den brutale hverdagen til en militær avdeling som uskadeliggjør bomber i landet, et krigsdrama man ikke ville forventet at en kvinne skulle stå bak. Men Kathryn Bigelow ga seg ikke med det. Krigen mot terror ga næring til enda en historie, også denne utviklet sammen med Mark Boal. I Zero Dark Thirty handler det om den ti år lange jakten på Osama bin Laden, og om kvinnen som fant «terroristen i høystakken».
Hissig debatt. Planen var opprinnelig å lage en film om det mislykkede forsøket på å drepe bin Laden i Tora Bora i desember 2001, men i mai 2011 falt manuset i fisk. Da kom meldingen fra Det hvite hus om at bin Laden var blitt tatt av amerikanske spesialstyrker i Pakistan. Bigelow og Boal måtte tenke nytt; ingen ville se en film om et mislykket forsøk på å drepe en terrorist som nettopp var blitt fanget. Etter mye research begynte i stedet prosjektet Zero Dark Thirty å ta form. Her følger vi CIA-agenten Maya, spilt av Jessica Chastain, og hennes innbitte jakt på verdens mest ettertraktede militære mål. Der hvor The Hurt Locker dvelte ved de psykologiske aspektene ved krigføringen i Irak og ikke hadde noen egentlig handlingskurve, er Bigelows nye film en intens spenningsthriller – til tross for at utfallet er godt kjent.
– Dette er kanskje historiens største menneskejakt, sier Kathryn Bigelow da vi møter henne på et hotellrom på Manhattan. Det er over et år siden hun fylte 60, men kan lett gå for å være 10–15 år yngre, med langt hår som faller i myke, brune krøller over skuldrene.
– Vi ønsket å menneskeliggjøre den, slik at publikum virkelig skulle få en følelse av hvordan det var å jobbe i etterretningstjenesten under selve operasjonen. Vår historie handler om mennene og kvinnene som var en del av jakten. Filmen tar for seg de ti årene det tok å finne huset hvor han befant seg, i Abbottabad i Pakistan.
Det meste av handlingen foregår i Pakistan, men er spilt inn i Chandigarh i India, hvor deler av byen ble designet til å ligne på Lahore og Abbottabad i Pakistan. Huset hvor bin Laden blir funnet i filmen, ble reist fra grunnen av.
– Vi bygget det i januar 2012 og startet innspillingen i april. Huset hadde tre etasjer med grunnmur fordi det måtte være solid for å tåle trykket fra Blackhawk-helikoptrene, sier Bigelow.
– Det var ganske spesielt.
Kathryn Bigelow og Mark Boal på settet til Zero Dark Thirty.
Kvinne i krigen. Bin Ladens død var en verdensnyhet, men CIA har vært sparsomme med å avsløre detaljene omkring hvordan de fant ham. Zero Dark Thirty (tittelen er amerikansk militærsjargong for en halv time etter midnatt, tidspunktet for operasjonen) gir oss mange svar, men har også skapt debatt omkring hvorvidt Bigelow og Boal har fått tak i sikkerhetsgradert informasjon fra CIA for å lage en så detaljriktig film som mulig. Selv hevder Bigelow at alle fakta er førstehåndsinformasjon som Boal har mottatt og hevder at de aldri har etterspurt klassifisert informasjon fra CIA eller amerikanske myndigheter.
– Husk dette er en spillefilm. Vi komprimerer en jakt som pågikk i ti år, ned til to og en halv time, sier hun.
Hun knytter armene stramt i kors og legger til:
– I Zero Dark Thirty ville jeg være så tro overfor research-materialet vårt som jeg bare kunne. Jeg ville fortelle hendelsene så nøyaktig som mulig. Det føler jeg at vi har klart.
Også enkelte av filmens virkemidler er blitt diskutert i mediene. Nettstedet Daily Beast er av dem som har kritisert Bigelow for fremsette påstanden om at det var tortur av fanger som førte til informasjon om hvor bin Laden befant seg. Bigelow er også blitt beskyldt for å bruke torturscenene for å skape blest omkring filmen, og for å fremstille slike avhørsmetoder som effektive.
Selv er regissøren vag i kommentarene rundt temaet, og forsvarer det med at tortur også er en del av historien, og at hun derfor valgte å vise det.
– Vi har ingen politisk agenda med denne filmen. Vi stiller oss helt nøytrale. Det har vært viktig for både meg og Mark, sier hun og minner om at dette ikke er en dokumentar, men en spillefilm basert på faktiske hendelser.
En av åpningsscenene i filmen er fra en torturscene i et fengsel i Jordan.
– Det er et sted hvor man ikke føler seg vel, innrømmer Bigelow.
– Fengselet var fortsatt operativt da vi filmet der, og det i seg selv gjorde det ekstra tungt. Men det var en perfekt location.
Avsløringene i 2004 om hvordan Bush-administrasjonen brukte vanntortur under avhør av terrormistenkte og lot fanger sitte innelåst under umenneskelige forhold i årevis uten lov og dom, sitter fremdeles friskt i minnet hos de fleste. Det var viktig for Bigelow å inkludere også dette. Men det var ikke like lett for skuespillerne.
– Jeg vet at Jessica syntes det var vanskelig, sier hun.
Chastain har fortalt at hun flere ganger måtte løpe ut og gråte etter at en scene var skutt.
– Men hun var veldig fokusert og følte en enorm forpliktelse, så hun klaget aldri, sier Bigelow.
Hun smiler litt oppgitt da hun blir konfrontert med spørsmålet om hvorfor hun, som er kvinne, lager maskuline filmer om krig.
– Jeg gleder meg til den dagen det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn du er, sier regissøren, som i april 2010 dukket opp på Times liste over årets 100 mest innflytelsesrike personer.
– På den annen side, dersom det jeg driver med, kan bane vei for andre, føler jeg meg veldig tilfreds og beæret over det. Hun sukker litt, og bøyer den 182 centimeter lange kroppen frem over bordet. – Men jeg gleder meg virkelig til den dagen man ikke åpner alle spørsmål med: Fordi du er kvinne ...
Jessica Chastain som CIA-agenten Maya.
Verner privatlivet. – Når du er på et filmsett med Kathryn, tenker du bare på henne som en fantastisk regissør. Du tenker ikke at hun er en fantastisk kvinnelig regissør, sier Jessica Chastain, som spiller hovedrollen i filmen.
– Slik er det med karakteren min, Maya, også. I vårt samfunn er det kanskje overraskende at hun befinner seg midt i disse begivenhetene, men samtidig: Hvorfor ikke? Ja, hun er kvinne, men hun er også utrolig dyktig i jobben sin, og det er det vi fokuserer på. Slik er det med Kathryn også. Hun er den første kvinnen i historien som har vunnet Oscar for beste regi, men hun snakker aldri om det på den måten. Det du legger merke til, er hvor fantastisk god hun er til det hun gjør.
Bigelow er heller ikke kjent for å dele særlig mye av privat- livet sitt, men i møte med en norsk journalist snakker hun gjerne om sine norske aner på morssiden. Hun har besøkt Norge to ganger.
– Jeg tror forfedrene mine kom fra et lite sted ved kysten utenfor Trondheim. Jeg har et utrolig romantisk og nostalgisk forhold til Norge. Mamma sørget for å gi meg det, sier hun.
Det hun derimot ikke er så glad i å snakke om, er forholdet til manusforfatteren og journalisten Mark Boal. The Hurt Locker var i stor grad basert på en artikkel han hadde skrevet for Playboy etter å ha reist sammen med militære styrker i Irak. Boal har også skrevet manuset til Zero Dark Thirty, og de to har privat vært et par siden 2010 – selv om amerikanske nettsteder spekulerer om at forholdet er over.
Boal beskriver arbeidsprosessen mellom de to som at han kutter grønnsakene og hun koker dem.
– Det var et ganske tilfeldig samarbeid som viste seg å bli utrolig bra, sier Bigelow.
– Jeg ble så grepet av aktualiteten rundt The Hurt Locker og det faktum at den handlet om noe som på det tidspunktet da vi laget den, fortsatt pågikk. Denne filmen kom til meg på samme måte. Temaet tente meg med en gang. Det er den type film som snakker til meg personlig.
Hun lener seg engasjert fremover igjen. I motsetning til The Hurt Locker, der karakterene var fiktive, valgte hun og Boal denne gangen å basere historien på ekte personer. Hun vil ikke kommentere om hun har møtt virkelighetens «Maya»; CIA-kvinnen som avslørte bin Ladens gjemmested. Slik informasjon er konfidensiell for å beskytte identiteten til agenten, som fortsatt jobber innen etterretning. Det eneste Bigelow kan bekrefte, er at alle rollefigurene i filmen er basert på ekte personer.
– Ble du overrasket da du fant ut at det var en kvinne som ledet an jakten på bin Laden?
– Det var selvfølgelig en bonus, sier hun, og legger til.
– Det ligger jo endel ironi i dette, at det var en vestlig, liberal kvinne – som jo var bin Ladens største fiende – som til slutt endte med å bli hans skjebne.
Så skynder hun seg å tilføye:
– Men vi ville laget filmen selv om det hadde vært en mann.
Les Ingunn Øklands anmeldelse av Zero Dark Thirty her:
http://www.osloby.no/oslopuls/film/Sterk-og-hard-film-om-jakten-pa-Osama...
Karin Svensson / fredag 1. februar
14 år etter Festen er danske Thomas Vinterberg tilbake med en ny film om barn, overgrep og løgner. Denne gangen står en uskyldig anklaget mann i sentrum, inspirert av blant annet hendelsene i Bjugn. Vi traff en regissør som vil bort fra vår tids nakenskrekk.
I en scene fra Thomas Vinterbergs nye film Jakten renner det over for hovedpersonen Lucas. Etter måneder med fortiet fortvilelse, skaller han ned en ekspeditør i matbutikken. En løgn har gjort livet hans til et helvete og forvandlet ham fra en populær førskolelærer til en pedofilimistenkt som er hatet av alle.
– Da filmen ble vist i Cannes, var det denne scenen som fikk publikum til å applaudere. Lucas er en godhjertet og ydmyk person, men han er også en smule kuet. Han må ganske enkelt komme seg ut av den veloppdragne fasaden og begynne å skalle ned folk, sier Thomas Vinterberg.
Dogmefilmens far. Vi møter den danske regissøren i et nokså trist konferanserom under filmfestivalen i London. Idet han kommer inn, er det som om noen fyrer opp et bål der inne. Vinterberg er velkledd og vennlig, håret hans fullstendig uregjerlig. Han var bare 29 år gammel da han slo igjennom med dunder og brak i 1998 som en av forfatterne bak det såkalte dogmemanifestet. Regidebuten hans, Festen, regnes som den aller første dogmefilmen – historien om hvordan patriarken Helges 60-årsfeiring tar en uventet vending da sønnen Christian holder tale og forteller om farens overgrep mot ham og søsteren da de var barn. Filmen blir bare mer absurd og vond idet faren forsøker å glatte over Christians utbrudd samtidig som stadig flere bevis kommer til overflaten.
Ingen av Vinterbergs senere filmer har hittil kunnet matche den mottakelsen Festen fikk, verken hjemme i Danmark eller i utlandet. Med Jakten er imidlertid den danske regissøren tilbake for fullt, og historien begynner der Festen sluttet. Blant dem som så Vinterbergs gjennombruddsfilm var det mange som oppsøkte ham hjemme i København og ønsket at han skulle lage film om deres familiehistorier og traumer. En av dem som banket på døren hans, var en barnepsykiater. Mannen rakte ham en dokumentmappe med henlagte barnemisbruksaker og sa: ”Du må fortelle om disse menneskene.”
– Jeg sa ja visst, og la mappen på hyllen. Åtte år senere gikk jeg gjennom en skilsmisse, og hadde et akutt behov for en psykiater. Jeg ringte mannen, og før vi møttes, leste jeg gjennom papirene han hatt gitt meg. Jeg tenkte: Dette må jeg lage film om.
Jakten er direkte inspirert av en av historiene Vinterberg leste den kvelden. Filmen handler om Lucas, spilt av Mads Mikkelsen, en fraskilt lærer som må ta seg jobb som barnehageassistent når skolen han arbeider på blir stengt. Han er en godt likt mann i lokalmiljøet og en aktiv deltaker i bygdas sosiale liv, blant annet den årlige hjortejakten– i dette tilfellet en høst symboltung aktivitet. Når en liten jente kommer med grusomme beskyldninger mot Lucas, rakner hele hans tilværelse, til tross for at han er uskyldig.
I tillegg til dokumentene barnepsykiateren ga ham, hentet Vinterberg inspirasjon fra mange rettstilfeller vi husker fra mediene: Hendelsene i Bjugn og danske Vadstrupsgård på 1990-tallet, blant annet, men også engelske, tyske og belgiske saker.
– Jeg husker faktisk ikke hvilke detaljer jeg har plukket fra hvilke tilfeller, og det er nok en god ting av både juridiske og moralske grunner. Det er ikke opp til meg å felle dom. Hvordan kan jeg vite hva som egentlig hendte i Bjugn? Alt jeg sier, er at det finnes en mulighet for at noen av disse personene er uskyldige, sier Vinterberg.
Både Mads Mikkelsen, som vant en beste skuespillerpris i Cannes for rollen, og Vinterberg får ofte spørsmålet om hvorfor Lucas aldri sier at han er uskyldig.
– Det er som om han vil sette menneskene rundt seg på prøve. Med et barns overbevisning venter han på at det gode skal seire til slutt. Det kan oppfattes som passivitet, men jeg anser ham for å være veldig sta. Han insisterer på at dette kommer til å forsvinne, sier Vinterberg.
Han beskriver Jakten som et slags HC Andersen-aktig eventyr. Helt i begynnelsen av filmen ser vi Lucas og vennene hans i jaktlaget bade nakne i sjøen i det kalde høstværet – et varmt fellesskap som brått tar slutt da en usynlig ondskap trenger seg inn i kretsen og forvandler varme og farger til paranoia og mørke.
– Jakten handler om frykten for de talte ordene som aldri kan tas tilbake. Spesielt i dag, med så mange sosiale medieplattformer, kan identitet skapes i løpet av brøkdelen av et sekund.
Barn lyver. Det mest sentrale ved Jakten er likevel måten den utfordrer en av våre sterkeste forestillinger om barn på, nemlig at de ikke er i stand til å lyve. En dag forteller fem år gamle Kara, datteren til Lucas’ beste venn, læreren sin hvordan Lucas’ penis ser ut. Dette viser seg å være fri fantasi, med utgangspunkt i pornobilder hun har sett på brorens nettbrett. Klaras lærer svarer med å bombardere henne med bekymrede, til dels ledende spørsmål. Den lille jenta forteller det hun tror den voksne vil høre.
– Jeg løy da jeg var liten, alle barn gjør det, sier Vinterberg.
– Vi har et behov for å forenkle vår oppfatning av barn, men de lyver. Jeg synes det er lite generøst – og i noen tilfeller direkte farlig – at vi ikke kan håndtere den delen av virkeligheten.
Klara blir akseptert og trodd på av sine omgivelser da hun forteller at Lucas har forgrepet seg på henne. Til slutt vet hun ikke selv hva som er sant og usant. Thomas Vinterberg mener det er nok å antyde en hendelse for et barn for at denne skal bli en del av hans eller hennes minnebank. Som i Bjugn-saken, hvor barna ga detaljerte beskrivelser om hva som foregikk i den mistenkte mannens kjeller.
– Det var forferdelige detaljer, om avføring og menn i finlandshetter – detaljer som jeg aldri inkludert i denne filmen. Barnas historier var helt sammenfallende, men da politiet gjennomsøkte mannens hus, var det ingen kjeller der! Jeg synes det er enormt fascinerende hvordan barn kan skape en hel verden som ikke eksisterer.
Nostalgisk lengsel. Thomas Vinterbergs sjarm og overbevisning til tross, det er to ting som gnager meg under samtalen vår. Det første er hans nostalgiske hang til en friere tid (”Jeg har et romantisk bilde av Øst-Europa, hvor man fortsatt kan røyke blant barna og kjøre bil uten sikkerhetsbelte”). Og så er det dette med kvinner og menn. I et intervju under filmfestivalen i Cannes i fjor, hvor Jakten deltok, mente han at kvinner som klaget over mannsdominansen i filmbransjen ikledde seg en lite kledelig martyrkappe. Når jeg tar opp likestillingsspørsmålet, fyrer han opp nok en vinterbergsk latter og spør: Er du sikker på at du vil begi deg inn på det minefeltet?
– Mannsbildet er blitt blekere med årene, spesielt i Skandinavia. Vi blir mer og mer ydmyke. Jeg synes skandinaviske menn har nedvurdert seg selv. Den store fordelen er at fantastiske kvinner har fått komme frem i lyset. Men skandinaviske menn må våge å ta større plass. Jeg synes portrettet av Lucas illustrerer den problematikken.
Vinterberg understreker at filmen kan tolkes på flere ulike måter; som en fortelling om tilgivelse, om psykologi, om politikk. Selv er han mest interessert i filmens skildring av familier, om kjærligheten mellom foreldre og barn. En viktig inspirasjon til rollefiguren Lucas stammer fra hans egen far, og når han beskriver ham får jeg en slags forklaring på hans tanker om mannlighet.
– Jeg har en veldig kjærlig og omtenksom pappa. Han er som Lucas; sta, men samtidig veldig myk og varm. Han tror på rettferdighet og på å gjøre det rette, men det har også plaget meg, sier Thomas Vinterberg.
Han forteller en historie om hvordan han som femåring havnet i bråk med en fyllik på en buss. Mannen skremte søsteren hans, og mens faren nøyde seg med å forsiktig kommentere overvekten hans, ble lille Thomas sint og skrek ”din dumme idiot.” Fylliken reiste seg og klappet til ham slik at han besvimte.
– Da jeg våknet igjen, så jeg min far utføre noe som lignet en dans. Han forsøkte å slåss med denne mannen, men han visste ikke hvordan man gjorde det. Derfor ble det dans, kinn mot kinn. Det var virkelig vakkert, ettersom han faktisk prøvde. Kanskje gjelder det samme Lucas, selv om han til slutt får nok og skaller ned folk.
Kollektiv. Thomas Vinterberg vokste opp i et klassisk syttitallskollektiv, hvor ti personer kunne presse seg inn i én bil og frese ubekymret avgårde uten et eneste setebelte. På tampen av intervjuet vårt forteller han om ”et ytterst kjært skoleminne”, fra tredje klasse på det han omtaler som ”min kommunistiske friskole.”
– Vi skulle ha en time med seksualundervisning, og vi var helt utslitt etter matematikk. Læreren min, som var småfull, noe som var ganske normalt, reiste seg opp, tok av seg buksene og viste frem genitaliene sine. Han demonstrerte hvordan penisen hans så ut og hvordan den fungerte, men det var overhodet ikke seksuelt. Det var heller ingen krenkelse av oss, barna. I dag ville denne mannen blitt lagt i jern umiddelbart og fengslet i ti år.
Vinterberg understreker at da han var barn, satt de på fanget til nakne voksne med den største selvfølgelighet. Det ville være helt utenkelig i dag, mener han.
– Jeg er så lei meg for at vi har mistet dette. Og jeg vet jo hvorfor – jeg laget en film om det for 14 år siden. Barn blir misbrukt hele tiden. Likevel har vi mistet noe. I den vestlige delen av verden befinner vi oss i en skrekktilstand, og det er dette hysteriet som griper om seg på det lille stedet i Jakten.
Jakten går på kino nå.
Sider
