Film & tv
Maria Fürst / onsdag 20. februar
Da Paul Thomas Anderson ville lage film om Scientologikirkens grunnlegger, begynte ryktene å gå om fiendskap mellom regissøren og det mektige trossamfunnet. Selv mener han at The Master handler om behovet for å la seg lede – uansett hvor sprø den som leder deg er. Fredag kan du se filmen på kino.
– Det kan bli litt kronglete. Noen hører at du spiller inn en film, og så får de et bestemt inntrykk av hva den handler om. Dermed kan det spre seg historier på nettet som gir et misvisende bilde, sier Paul Thomas Anderson (42) oppgitt på telefonlinje fra Los Angeles.
– Og det er greit. Jeg skjønner at sånt kan skje. Men vi hadde aldri tenkt at vi skulle lage en film om scientologi.
Det er vanskelig å se Paul Thomas Andersons nye film The Master uten å lete etter koblinger til Scientologikirken og dens grunnlegger L. Ron Hubbard. Parallellene til den kontroversielle religionen har vært massivt forhåndsomtalt, og fordi trosretningen er kjent for å verne om sine egne på mer eller mindre brutale måter, gikk det også rykter om at kirken forsøkte å stoppe filmen i produksjonsprosessen. Regissøren selv er klar på at dette ikke har vært tilfelle.
– Dere mottok aldri trusler fra Scientologikirken underveis?
– Nei, nei, nei.
– Men det går mange rykter om scientologene. Det er kanskje derfor folk er litt ekstra nysgjerrige?
– Jo, men de fleste ryktene er ren løgn. Det er lettere for meg å sette meg inn i scientologenes situasjon nå som jeg selv har følt på kroppen hvor mye svada som diktes opp rundt dem. Det spres uriktig informasjon om hva denne trosretningen er og står for. Jeg forstår selvfølgelig hvor skepsisen kommer fra – det har skjedd en del rare ting der – men å påstå at de har prøvd å stoppe filmen vår, er reinspikka hestemøkk.
Helbredelsesprosesser. Paul Thomas Anderson virker litt lei av å snakke om scientologi. I hans øyne har han nemlig laget en film som handler om mye mer enn dette. Riktignok er deler av historien basert på. Hubbards selvbiografi, men vel så mye av den er hentet fra livshistorien til den amerikanske forfatteren John Steinbeck. The Master inneholder dessuten rester av de første manusutkastene til Andersons forrige film There Will be Blood, samt historier som skuespilleren Jason Robards fortalte under opptakene til Magnolia.
– Jeg husker at jeg leste en biografi om John Steinbeck, og prøvde å overføre noe av dette til film – den delen som omhandler omstreiferen som vandret hvileløst rundt i Nord-California og jobbet på åkrene der. Da jeg for alvor begynte å jobbe med The Master, brukte jeg noen av disse elementene til å skrive materiale for Philip Seymour Hoffman. Så jobbet vi to videre sammen.
I The Master spiller Hoffman den karismatiske, men tyranniske ”vitenskapsmannen” Lancaster Dodd, som reiser rundt på et skip på 1950-tallet og utfører hypnoselignende helberedelsesprosedyrer på folk. Teorien han legger til grunn, er at vi alle er reinkarnert av millioner år gamle sjeler, og at måten vi har levd på tidligere preger livene våre i dag og kan skape problemer for oss. I terapiseansene tar han pasientene med tilbake til sentrale episoder i deres foregående liv og tvinger dem til å ta et oppgjør med disse. Med utgangspunkt i disse vidløftige tankene har Dodd dessuten skrevet en bok og fått en kult av beundrere rundt seg. Han er intenst sjarmerende og inkluderende så lenge folk stryker ham med hårene, men slår hardt ned på det minste tilløp til kritikk.
Motsetninger. Freddie Quell (Joaquin Phoenix) er Dodds rake motsetning, og den egentlig hovedpersonen i fortellingen; en rastløs, dyrisk ekssoldat, nylig vendt hjem fra annen verdenskrig. Han mangler språk og styres av primitive drifter. Skrantete og halt snubler Quell fra jobb til jobb, og etterlater seg en sti av skandaler i hver havn. Etter en natt med fyllerør blir han hyret som mannskap, samtalepartner og barmann for den eksentriske Dodd på hans skip. Dodd er det første mennesket som viser reell interesse for Quell. Han spør og graver om soldatens fortid, og er nysgjerrig, men aldri dømmende.
Bourne Legacy og The Hurt Locker-skuespiller Jeremy Renner skulle egentlig ha Joaquin Phoenix sin rolle, noe som er rart å tenke på, i og med at Phoenix og Hoffman er så åpenbare motpoler i den ferdige produksjonen. En ting er karakterene de spiller, men også fysisk er de diametrale motsetninger.
– Distansen mellom det du skriver på hvite, små papirark og det å stå på settet med en skuespiller i fullt kostyme er så vanvittig lang, sier Anderson.
– Det er helt utrolig å se hvordan skuespilleren fyller opp denne avstanden. Plutselig har du glemt hvordan karakterene så ut i hodet ditt da du skapte dem, sier Anderson.
Det var Joaquin Phoenix selv som gjorde Freddie Quell halt og radmager. Det plagede ansiktsuttrykket hans gjør også sterkt inntrykk i fortellingen om denne merkelige skabelonen som ikke blir fanget opp av andre sikkerhetsnett enn Lancaster Dodds disiplinerende hånd.
The Master er fortellingen om hva religion kan bety for den som trenger noe å holde fast ved – viktigheten av å tilhøre en gruppe, å bli inkludert i et samfunn, å bli trodd på, sett og veiledet – uansett hvor underlig dette trossamfunnet måtte være. Utover i filmen utvikler imidlertid Dodd og Quell et symbiotisk forhold. Dodd trenger sin tilbeder, Quell sin leder. De gir næring til hverandres behov, og blir gjensidig avhengige av hverandre. ”Hvis du klarer å leve livet ditt uten å adlyde meg, eller en annen form for mester, får du komme tilbake med en rapport, for i tilfelle er du verdenshistoriens første”, sier Lancaster Dodd til Freddie Quell mot slutten av filmen, når sistnevnte er moden for å bryte ut.
– Det er nesten ingen som fester seg ved den replikken, og jeg blir så glad når du trekker den frem, for den er helt essensiell. Og ganske tydelig, spør du meg. Jeg er blitt beskyldt for å være utydelig når det gjelder hva filmene mine handler om, men jeg er ikke enig. Jeg syns vi har lagt inn en replikk som nærmest definerer filmens tema, sier Anderson.
Han sier han var fascinert av historien om sjømennene som kom hjem etter annen verdenskrig uten å finne seg til rette. Ikke bare fordi de hadde gjennomlevd store traumer og bedt om å omstille seg helt på egen hånd, men fordi de savnet strukturen i militæret, det å ha en kommandør eller sersjant som kunne fortelle dem hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. En mester.
– De hjemvendte soldatene lette etter en lederskikkelse, en slags sterk og tydelig oppdrager utenfor foreldrestrukturen, for de klarte ikke ta vare på seg selv. Og jeg synes fortsatt jeg leser om dette i avisen hver dag: Alltid er det noen som vender hjem fra en krig og får problemer med å tilpasse seg hverdagslivet.
Tyranner og melankolikere. The Master er for det meste skutt på 65 mm film, noe som ikke er blitt gjort siden Kenneth Branaghs Hamlet fra 1996. Dette er gammeldags filmteknikk, benyttet av Hitchcock i filmer som Vertigo og North By North West. Tradisjonelt ble teknikken anvendt for å skape storslåtte scener i åpent landskap, men i The Master bruker Anderson den for å iscenesette et kammerspill. Foruten en scene i et ørkenlandskap og et gjentagende oversiktsbilde fra toppen av masten på en seilbåt, er det ikke mange storslåtte billedutsnitt her. Nærbilder er det derimot mange av, noe som gjør at vi kommer tettere på både Dodd og Quell enn det vi kanskje er komfortabel med. Men Anderson liker å plage sitt publikum.
De fleste av Andersons filmer kjennetegnes av dysfunksjonelle familier, tyranniske menn og melankolske kvinner. Stilistisk bruker han ofte tilknappet dialog, kontrastfull belysning og lange kamerakjøringer. Tematisk handler det gjerne om ensomhet, fortapelse og menneskets aller mest stusslige sider. Og dramaturgien er helt spesiell; han bruker lang tid på å bygge opp et filmatisk klimaks, og når dette først kommer, tværes det gjerne ut i en langsom og dvelende bevegelse, som om karakterene sitter fast i fortellingen og ikke kommer seg videre.
– Så vidt jeg forstår har denne filmen vært et langvarig prosjekt?
– Jaaa … Jeg har vel arbeidet med den i 9–10 år. Men egentlig er det sånn jeg jobber. Jeg skriver alltid på mange forskjellige historier samtidig. De vet selv når de er klare til å settes ut i verden. Likevel er det ikke sånn at jeg har sittet og skriblet på manuset til The Master i 10 år. Det har ligget og hvilt seg i lange perioder.
– Ensomme mennesker og tyranniske farsfigurer. Er dette noe som bør psykoanalyseres?
– Haha! Hvis faren min fremdeles var i live, tror jeg han ville sett på meg med et undrende blikk og spurt: ”Hva i helvete er det du driver med? Hvorfor lager du alle disse gale farsfigurene?” For dette gjenspeiler overhodet ikke forholdet til faren min.
Anderson, som vokste opp som den yngste i en vill søskenflokk i San Fernando Valley utenfor L.A, var nært knyttet til nettopp faren, som var skuespiller og gikk under det skumle navnet Ghoulardi når han presenterte skrekkfilmer på lokal-tv hver lørdag. Det var han som oppfordret sønnen til å prøve seg som manusforfatter og regissør. Også i dag lever Anderson en relativt normal tilværelse, fortsatt i San Fernando Valley, sammen med skuespillerkona Maya Rudolph deres tre felles barn.
– Du var ikke en ensom stakkar som liten heller?
– Nei! Jeg vet ikke hvor alt dette kommer fra. Filmene mine blir så mørke og deprimerende, men personlig er jeg ikke sånn i det hele tatt. Jeg er mye morsommere og mye mindre ensom, sukker han.
– Jeg skjønner ærlig talt ikke hva som er galt med meg.
The Master har kinopremiere 22. februar.
(PORTRETTFOTO: Nicolas Guerin/Contour by Getty Images/All Over Press)
Kjersti Flaa / torsdag 7. februar
Kathryn Bigelow (61) er den eneste kvinnen i historien som har vunnet Oscar for beste regi. I kinoaktuelle Zero Dark Thirty forteller hun historien om jakten på Osama bin Laden, en film som har skapt intens debatt i hjemlandet. – Vi har ingen politisk agenda med denne filmen, sier hun til Aftenposten K.
Det var et historisk øyeblikk den dagen Barbra Streisand åpnet konvolutten hun holdt i hånden og kunngjorde at «tiden er kommet». Som første og eneste kvinne i historien kunne Kathryn Bigelow ta imot en Oscar for beste regi for The Hurt Locker. I salen satt hennes tidligere ektemann James Cameron, som var nominert i samme kategori og nå måtte se seg slått av ekskona. Bigelow gjorde imidlertid ikke noe nummer ut av det faktum at hun hadde skrevet filmhistorie. I stedet tilegnet hun prisen til alle de mennene og kvinnene som utkjempet krigen i Irak. I The Hurt Locker skildret hun og manusforfatter Mark Boal den brutale hverdagen til en militær avdeling som uskadeliggjør bomber i landet, et krigsdrama man ikke ville forventet at en kvinne skulle stå bak. Men Kathryn Bigelow ga seg ikke med det. Krigen mot terror ga næring til enda en historie, også denne utviklet sammen med Mark Boal. I Zero Dark Thirty handler det om den ti år lange jakten på Osama bin Laden, og om kvinnen som fant «terroristen i høystakken».
Hissig debatt. Planen var opprinnelig å lage en film om det mislykkede forsøket på å drepe bin Laden i Tora Bora i desember 2001, men i mai 2011 falt manuset i fisk. Da kom meldingen fra Det hvite hus om at bin Laden var blitt tatt av amerikanske spesialstyrker i Pakistan. Bigelow og Boal måtte tenke nytt; ingen ville se en film om et mislykket forsøk på å drepe en terrorist som nettopp var blitt fanget. Etter mye research begynte i stedet prosjektet Zero Dark Thirty å ta form. Her følger vi CIA-agenten Maya, spilt av Jessica Chastain, og hennes innbitte jakt på verdens mest ettertraktede militære mål. Der hvor The Hurt Locker dvelte ved de psykologiske aspektene ved krigføringen i Irak og ikke hadde noen egentlig handlingskurve, er Bigelows nye film en intens spenningsthriller – til tross for at utfallet er godt kjent.
– Dette er kanskje historiens største menneskejakt, sier Kathryn Bigelow da vi møter henne på et hotellrom på Manhattan. Det er over et år siden hun fylte 60, men kan lett gå for å være 10–15 år yngre, med langt hår som faller i myke, brune krøller over skuldrene.
– Vi ønsket å menneskeliggjøre den, slik at publikum virkelig skulle få en følelse av hvordan det var å jobbe i etterretningstjenesten under selve operasjonen. Vår historie handler om mennene og kvinnene som var en del av jakten. Filmen tar for seg de ti årene det tok å finne huset hvor han befant seg, i Abbottabad i Pakistan.
Det meste av handlingen foregår i Pakistan, men er spilt inn i Chandigarh i India, hvor deler av byen ble designet til å ligne på Lahore og Abbottabad i Pakistan. Huset hvor bin Laden blir funnet i filmen, ble reist fra grunnen av.
– Vi bygget det i januar 2012 og startet innspillingen i april. Huset hadde tre etasjer med grunnmur fordi det måtte være solid for å tåle trykket fra Blackhawk-helikoptrene, sier Bigelow.
– Det var ganske spesielt.
Kathryn Bigelow og Mark Boal på settet til Zero Dark Thirty.
Kvinne i krigen. Bin Ladens død var en verdensnyhet, men CIA har vært sparsomme med å avsløre detaljene omkring hvordan de fant ham. Zero Dark Thirty (tittelen er amerikansk militærsjargong for en halv time etter midnatt, tidspunktet for operasjonen) gir oss mange svar, men har også skapt debatt omkring hvorvidt Bigelow og Boal har fått tak i sikkerhetsgradert informasjon fra CIA for å lage en så detaljriktig film som mulig. Selv hevder Bigelow at alle fakta er førstehåndsinformasjon som Boal har mottatt og hevder at de aldri har etterspurt klassifisert informasjon fra CIA eller amerikanske myndigheter.
– Husk dette er en spillefilm. Vi komprimerer en jakt som pågikk i ti år, ned til to og en halv time, sier hun.
Hun knytter armene stramt i kors og legger til:
– I Zero Dark Thirty ville jeg være så tro overfor research-materialet vårt som jeg bare kunne. Jeg ville fortelle hendelsene så nøyaktig som mulig. Det føler jeg at vi har klart.
Også enkelte av filmens virkemidler er blitt diskutert i mediene. Nettstedet Daily Beast er av dem som har kritisert Bigelow for fremsette påstanden om at det var tortur av fanger som førte til informasjon om hvor bin Laden befant seg. Bigelow er også blitt beskyldt for å bruke torturscenene for å skape blest omkring filmen, og for å fremstille slike avhørsmetoder som effektive.
Selv er regissøren vag i kommentarene rundt temaet, og forsvarer det med at tortur også er en del av historien, og at hun derfor valgte å vise det.
– Vi har ingen politisk agenda med denne filmen. Vi stiller oss helt nøytrale. Det har vært viktig for både meg og Mark, sier hun og minner om at dette ikke er en dokumentar, men en spillefilm basert på faktiske hendelser.
En av åpningsscenene i filmen er fra en torturscene i et fengsel i Jordan.
– Det er et sted hvor man ikke føler seg vel, innrømmer Bigelow.
– Fengselet var fortsatt operativt da vi filmet der, og det i seg selv gjorde det ekstra tungt. Men det var en perfekt location.
Avsløringene i 2004 om hvordan Bush-administrasjonen brukte vanntortur under avhør av terrormistenkte og lot fanger sitte innelåst under umenneskelige forhold i årevis uten lov og dom, sitter fremdeles friskt i minnet hos de fleste. Det var viktig for Bigelow å inkludere også dette. Men det var ikke like lett for skuespillerne.
– Jeg vet at Jessica syntes det var vanskelig, sier hun.
Chastain har fortalt at hun flere ganger måtte løpe ut og gråte etter at en scene var skutt.
– Men hun var veldig fokusert og følte en enorm forpliktelse, så hun klaget aldri, sier Bigelow.
Hun smiler litt oppgitt da hun blir konfrontert med spørsmålet om hvorfor hun, som er kvinne, lager maskuline filmer om krig.
– Jeg gleder meg til den dagen det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn du er, sier regissøren, som i april 2010 dukket opp på Times liste over årets 100 mest innflytelsesrike personer.
– På den annen side, dersom det jeg driver med, kan bane vei for andre, føler jeg meg veldig tilfreds og beæret over det. Hun sukker litt, og bøyer den 182 centimeter lange kroppen frem over bordet. – Men jeg gleder meg virkelig til den dagen man ikke åpner alle spørsmål med: Fordi du er kvinne ...
Jessica Chastain som CIA-agenten Maya.
Verner privatlivet. – Når du er på et filmsett med Kathryn, tenker du bare på henne som en fantastisk regissør. Du tenker ikke at hun er en fantastisk kvinnelig regissør, sier Jessica Chastain, som spiller hovedrollen i filmen.
– Slik er det med karakteren min, Maya, også. I vårt samfunn er det kanskje overraskende at hun befinner seg midt i disse begivenhetene, men samtidig: Hvorfor ikke? Ja, hun er kvinne, men hun er også utrolig dyktig i jobben sin, og det er det vi fokuserer på. Slik er det med Kathryn også. Hun er den første kvinnen i historien som har vunnet Oscar for beste regi, men hun snakker aldri om det på den måten. Det du legger merke til, er hvor fantastisk god hun er til det hun gjør.
Bigelow er heller ikke kjent for å dele særlig mye av privat- livet sitt, men i møte med en norsk journalist snakker hun gjerne om sine norske aner på morssiden. Hun har besøkt Norge to ganger.
– Jeg tror forfedrene mine kom fra et lite sted ved kysten utenfor Trondheim. Jeg har et utrolig romantisk og nostalgisk forhold til Norge. Mamma sørget for å gi meg det, sier hun.
Det hun derimot ikke er så glad i å snakke om, er forholdet til manusforfatteren og journalisten Mark Boal. The Hurt Locker var i stor grad basert på en artikkel han hadde skrevet for Playboy etter å ha reist sammen med militære styrker i Irak. Boal har også skrevet manuset til Zero Dark Thirty, og de to har privat vært et par siden 2010 – selv om amerikanske nettsteder spekulerer om at forholdet er over.
Boal beskriver arbeidsprosessen mellom de to som at han kutter grønnsakene og hun koker dem.
– Det var et ganske tilfeldig samarbeid som viste seg å bli utrolig bra, sier Bigelow.
– Jeg ble så grepet av aktualiteten rundt The Hurt Locker og det faktum at den handlet om noe som på det tidspunktet da vi laget den, fortsatt pågikk. Denne filmen kom til meg på samme måte. Temaet tente meg med en gang. Det er den type film som snakker til meg personlig.
Hun lener seg engasjert fremover igjen. I motsetning til The Hurt Locker, der karakterene var fiktive, valgte hun og Boal denne gangen å basere historien på ekte personer. Hun vil ikke kommentere om hun har møtt virkelighetens «Maya»; CIA-kvinnen som avslørte bin Ladens gjemmested. Slik informasjon er konfidensiell for å beskytte identiteten til agenten, som fortsatt jobber innen etterretning. Det eneste Bigelow kan bekrefte, er at alle rollefigurene i filmen er basert på ekte personer.
– Ble du overrasket da du fant ut at det var en kvinne som ledet an jakten på bin Laden?
– Det var selvfølgelig en bonus, sier hun, og legger til.
– Det ligger jo endel ironi i dette, at det var en vestlig, liberal kvinne – som jo var bin Ladens største fiende – som til slutt endte med å bli hans skjebne.
Så skynder hun seg å tilføye:
– Men vi ville laget filmen selv om det hadde vært en mann.
Les Ingunn Øklands anmeldelse av Zero Dark Thirty her:
http://www.osloby.no/oslopuls/film/Sterk-og-hard-film-om-jakten-pa-Osama...
Sider
