Film & tv

PLUTSELIG STO HAN DER på den røde løperen: Generaladmiral Aladeen, enehersker i det oppdiktede landet Wadiya. Borat-stjernen Sacha Baron Cohen hadde trosset advarslene fra Oscar-showets produsenter, som i flere uker hadde bønnfalt ham om å komme som seg selv. Men i stedet var det hans nyeste alter ego som ankom i selskap med kvinnelige militæroffiserer i korte kjoler, og som ropte «død over Vesten» før han tømte innholdet av en urne («Det er min venn Kim Jong-ils aske») over intervjuerens gallasmoking.

Filmen The Dictator, som har norsk kinopremière 16. mai, handler om hvordan Aladeen – en fargerik kombinasjon av Saddam Hussein og Muammar Gadafi – befinner seg strandet i New York med tvangsbarbert ansikt. Ingen kjenner ham igjen, og for å overleve blir han tvunget til å ta seg jobb i et gatekjøkken. Et godt steg ned for en som er vant til å kjøpe sex av amerikanske filmstjerner og spille golf med gullkølle.

Sacha Baron Cohen er som vanlig vært svært hemmelighetsfull når det gjelder filmen, og har ikke gjort noen intervjuer i forbindelse med premièren. I stedet har han sluppet til Aladeen selv på Twitter-kontoen @RepublicWadiya med kommentarer som «har nå offisielt endret den nåværende årstiden til sommer for å unngå arabisk vår» og «gjør mitt beste for å bidra under den wadiyanske tørken ved å utelukkende bade i champagne.»

Tragikomisk. Cohen er ikke den første som utnytter diktatorenes potensial som komisk filmkarakterer. Allerede i 1940 kickstartet Charlie Chaplin hele sjangeren med mesterverket Diktatoren. Filmens hovedperson Adenoid Hynkel er en lett forkledd Adolf Hitler, og gjennom å forsiktig justere Hitlers gester og kroppsspråk forvandlet Chaplin den uhyggelige diktatoren til en klovn.

– Chaplin forsto at man ikke behøver å dra det alvorlige veldig langt før det forvandles til humor. Hitlers militarisme med uniformer og maskerade var skremmende og grusom, men Chaplin fikk folk til å le av det, sier historiker Alex von Tunzelmann.

Hun er filmkritiker for historiske filmer i den britiske avisen The Guardian under vignetten Reel History, og karakteriserer Diktatoren som en av sine personlige favoritter. Tunzelmann er derimot mer skeptisk til Sacha Baron Cohens film.

– Han har åpenbart puttet mye av Gaddafi inn i rollen, som jo var en svulstig fyr i seg selv. Han er ingen parodi, og det er nok vanskelig å dra det et skritt lengre.

Diktatorers ofte lunefulle oppførsel egner seg for mer enn komedie. De siste årene har virkelighetens despoter blitt portrettert i flere kritikerroste dramaer. Bruno Ganz gestaltet en uvanlig nyansert Hitler i tyske Der Untergang,og Forest Whitaker fikk Oscar for rollen som den ugandiske diktatoren Idi Amin i The Last King of Scotland.

– Whitaker gikk så dypt inn i rollen at hans motspillere ble redde for ham. «Til og med i drømmene mine var jeg fullstendig oppslukt av personen Idi Amin», fortalte han til den britiske avisen The Telegraph i -forbindelse med premièren i 2006.

– Diktatorer fascinerer oss fordi de virker litt sinnssyke. Man klarer ikke helt å begripe hvorfor de handler som de gjør, eller hva de kommer til å gjøre neste gang. Men de fleste av oss er nysgjerrige på hva som skjer bak pannebrasken på disse menneskene som har skaffet seg så enorm makt. Hva driver dem, og hvordan kan de leve med seg selv? sier Alex von Tunzelmann. 

En balansegang. Det er ikke ukontroversielt å lage psykologiske dramaer om slemme diktatorer. Filmer som går i dybden på mennesker bak bestialske handlinger, beskyldes av og til for å glatte over overgrepene og bagatellisere ofrene. Alex von Tunzelmann mener imidlertid at både Der Untergang og The Last King of Scotland klarer balansegangen mellom forståelse og fordømmelse.

– Det handler ikke om å fremstille diktatorer som gode, men snarere å vise at de er kompliserte og interessante personer. Der Untergang gjør ikke at man får sympati med Hitler, men man ser en mann hvis livsprosjekt er i ferd med å kollapse. Filmen er så utmerket laget at man ikke trenger å minne folk på at diktatur som styringsform er en dårlig idé. Det skjønner vi. Den viser personen i sentrum av alt dette, og det er utrolig fascinerende.

En diktator som utvilsomt ville gjort seg godt på film, er Nord-Koreas nylig avdøde leder, Kim Jong-il. Få diktaturer er så skremmende og på samme tid fascinerende som dette lukkede landet. Men på film skildres Kim nesten utelukkende som en latterlig figur. I South P-ark-gjengens hysteriske dukkefilm Team America dukker han opp som en barnslig superskurk.

– Vi har bare fått den vestlige vinklingen av ham, av kjempebabyen med de merkelige klærne, sier forfatter Fredrik Ekman, som sammen med kollega Magnus Bärtås har skrevet boken Alla monster måste dö om Nord-Korea.

Boken tar utgangspunkt i fortellingen om Shin Sang-ok og Choi Eun-hee, en regissør og en skuespiller fra Sør-Korea, som Kim Jong-il kidnappet og holdt fanget i åtte år for at de skulle lage filmer for ham. Ekman og Bärtås intervjuet Choi Eun-hee, som tegnet et helt annet bilde av Kim Jong-il enn Team America.

– Til tross for at Kim faktisk hadde kidnappet henne, fremholdt hun hele tiden at han var usedvanlig kunnskapsrik når det gjaldt film og at han var en kunstnersjel. Han sa til henne: «Nordkoreansk film er så dårlig. Publikum gråter, men det er ikke ekte tårer. Jeg vil ha ekte gråt. Det er derfor jeg har tatt dere med.» Han ville vinne folkets -følelser, ikke bare indoktrinere dem.

Den western-elskende Stalin. Kim Jong-il bygde opp en av verdens største private filmsamlinger, og filminteressen delte han med andre diktatorer. Josef Stalin hadde hjemmekino i hver eneste av sine boliger, og han elsket amerikanske westernfilmer, forteller Alex von Tunzelmann.

– Det sier noe om hans indre, og legger en ny dimensjon til bildet folk har av ham. Denne erkeamerikanske kulturen tiltalte ham, han ble helt besatt. Det gjør ham også mer tredimensjonal som figur.

Stalin hadde fullstendig kontroll over den sovjetiske filmindustrien, og opptrådte både som produsent, regissør og sensor. Akkurat som Kim Jong-il var han fullt klar over filmmediets potensial som propagandaverktøy. På samme måte som filmskapere forteller sin historie, ville disse diktatorene regissere en hel nasjons bevegelser.

Under arbeidet med Alla monster måste dö reiste Fredrik Ekman og Magnus Bärtås på en nøye planlagt gruppereise i Nord-Korea sammen med en gjeng «sjokkturister» – unge, opplevelsessøkende  gutter som ville ta dette bisarre landet nærmere i øyesyn. Det føltes litt som å være med i en film, som da bussen kjørte gjennom villmarken og Fredrik Ekman så noen kvinner i folkedrakt stå og danse i en bekk.

– Jeg tenkte: Er de beordret til å stå og danse når vi kjører forbi, eller pleier de å være her ute på landsbygda med folkedraktene sine på? Det var umulig å vite.

Filmens kraft. Mens diktatorer kan bruke filmmediets muligheter for å opprettholde makten, kan filmskapere bruke diktatorer for å fremme demokratiske prinsipper. I dystopiske fremtidsskildringer som V for Vendetta og Alphaville skildres et samfunn som er blitt til fordi menneskene ikke har verdsatt sine demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og stemmerett tilstrekkelig høyt. I stedet har de lagt veien åpen for en diktator. 

Kinoaktuelle Hunger Games er en slik historie, og Donald Sutherland, som spiller presidenten Snow, ble overbevist om filmens gjennomslagskraft da han leste manuset.

– Jeg skjønte at dette var en film som kunne gjøre en forskjell. Den hadde muligheten til å vekke, motivere og mobilisere en hel -generasjon unge mennesker som befinner seg i en politisk dvale. Jeg bryr meg ikke om hva de gjør, så lenge de reiser seg og agerer, sier Sutherland til avisen Collider.

Hunger Games er blitt en massiv kinosuksess over hele verden. I Norge ble den sett av over 60 000 personer under premièrehelgen forrige måned. Det gjenstår å se hvor mange av disse som blir demokratiforkjempere eller om de nøyer seg med å booke en gruppereise til Nord-Korea. Eventuelt en tur på kino.