Film & tv

– Om en drøy time skal jeg møte en produsent og snakke om en film jeg har planer om å lage, forteller Anthony Hopkins.

Han gløtter på sitt formidable armbåndsur i et beigeblomstret rom på et luksushotell i London.

– I forfjor laget jeg 360 med Fernando Meirelles, en flott brasiliansk regissør. Så laget jeg Hitchcock. Eller var det i fjor – jeg går litt i surr. I øyeblikket spiller jeg i alle fall inn to nye filmer, oppfølgerne til henholdsvis Thor og Red. Siden blir det noe annet. Det er artig. Jeg storkoser meg.

Selv om Anthony Hopkins fylte 75 på selveste nyttårsaften, er det ingenting som tyder på at han trapper ned. Bortsett fra en smårusten hukommelse er det heller ingenting som tilsier at han burde det. Iført lilla designerjoggesko og 50-tallsfasjonable plastbriller ligner han mest på en ung spreking som er sminket gammel à la Russell Crowe i Et vakkert sinn eller Leonardo DiCaprio i J. Edgar.

– Iblant har jeg syslet med tanken om å pensjonere meg, tilstår han. 

– «Glem det», sier kona mi, «da vil du krepere.» Jeg liker aktivitet, skjønner du. Det holder meg i form, mentalt så vel som fysisk. Jeg kjører på og pugger replikkene mine, fordi det er så gunstig for hjernen. Det er det jeg synes er så givende med denne jobben, at jeg blir mentalt stimulert.

Pantsatte hjemmet. Kona Hopkins refererer til, er colombiansk-fødte Stella Arroyave, som er hans tredje kone, og som han har vært gift med i ti år. Ekteskap står også sentralt i Hopkins’ nyeste film Hitchcock, som nylig hadde norsk kinopremière. Det biografiske dramaet tar oss med til 1960, da Alfred Hitchcock er en godt etablert regissør med 46 spillefilmer under beltet, i tillegg til sin egen suksessfulle tv-serie Alfred Hitchcock presenterer. Han har nylig avsluttet suksessen North by Northwest da han kommer over en kriminal-roman ved navn Psycho. Hitchcock er overbevist om at dette må bli hans neste film, men de mektige Hollywood-studioene som finansierer prosjektene hans, anser dette for å være for risikabelt. Da viser -Hitchcocks kone, Alma Lucy Reville, seg god å ha. Sammen pantsetter de huset i Bel Air for å finansiere filmen selv, og når innspillingen går i stå, stepper Alma – en erfaren manusforfatter og klipper – inn og overtar regissørroperten fra gubben. 

Sir Anthony legger ikke skjul på at han kjenner seg igjen.

– Det mektigste og mest verdifulle forholdet en mann kan ha, er til en kvinne. Kvinner er ganske enkelt smartere enn oss, hevder han.

Han legger et par elegante hender – han er kjent for pianoferdighetene sine – oppå hverandre på den svarte bordduken.

– Min kones visdom overstiger så absolutt min. Hun passer på meg og sørger for at jeg mosjonerer og spiser skikkelig, siden jeg er så dum. Jeg tror det fungerte på samme måte med Alma. Hun visste- nøyaktig hva ektemannen hennes var: et egosentrisk, narsissistisk geni – selvopptatt, utålmodig og ofte like kald som tyrannisk overfor stjernene sine. Hun forsto geniet hans, samtidig som hun var en svært kreativ samarbeidspartner for ham. De snakket samme språk.

Helen Mirren, som spiller Alma i filmen, hadde lite å forme rollen sin ut fra – det finnes for eksempel få levende bilder av Lady -Hitchcock, og vi vet derfor ikke sikkert hvordan hun gikk, snakket eller gestikulerte.  Hopkins hadde mer å ta av. Han baserte mye av researchen sin på Donald Spoto-mursteinen The Dark Side of Genius: The Life of Alfred Hitchcock (1999), forteller han.

– I tillegg studerte jeg tv-showene hans, slik at jeg kunne gjengi stemmen hans korrekt. Jeg øvde og øvde. Jeg messet sikkert good evening 250 ganger. 

I tillegg til å øve inn Hitchcocks fakter begynte Hopkins dagen på settet med å få på seg en fleskedrakt og ansiktsprotese som skulle hjelpe ham inn i rollen som den godt polstrede filmskaperen. Det tok 90 minutter – hver eneste gang. 

– Jeg er veldig disiplinert sånn, selv om jeg ikke vil kalle meg noen metodeskuespiller: Jeg må ha kostymet på. Å komme på settet i tennisutstyr eller dongeribukser funker ikke for meg. Laurence Olivier hadde det på samme måte.

Helen Mirren og Anthony Hopkins i Hitchcock.

Psykologisk innsikt. Det var nettopp Sir Laurence som inviterte en 23 år gammel Anthony Hopkins til audition ved Royal National Theatre i 1960. Hopkins var på den tiden en ungfole i teatermiljøet, etter å ha studert to år på stipend ved Welsh College of Music & Drama i Cardiff, først og fremst takket være pianotalentet sitt. Men det var teateret som trakk, og i 1962 var Hopkins reserve for nettopp Laurence Olivier i Strindbergs Dødsdansen. Også filmdebuten fant sted i selskap av skuespillerstorheter, denne gangen Peter O’Toole og Katharine Hepburn i The Lion in Winter i 1967. 

Verdensgjennombruddet fikk Hopkins imidlertid nesten 30 år senere, som Hannibal «The Cannibal» Lecter i Jonathan Demmes Oscar-hit Nattsvermeren (1991). I forlengelsen har han oppvist et -særlig talent for å kombinere kassasuksesser med smalere produksjoner, samt å unngå typecasting som skumling. Han er likevel med på at hans mest berømte rolle danner nok en Hitchcock-parallell.

– Da jeg leste manuskriptet til Nattsvermeren for 23 år siden – herregud, så fort tiden har gått – visste jeg nøyaktig hvordan jeg skulle spille Lecter-skikkelsen. Jeg tror jeg vet hva som gir folk ubehag. Det er det samme med Hitchcock; han visste hvordan han skulle skremme publikum, hva som uroer og plager oss dypest sett. Angivelig hadde han en «mørk» side, uten at jeg har fokusert så mye på den. I mine øyne var han en svært sensitiv og lærd fyr som sannsynligvis gjorde seg mange ulike erfaringer under oppveksten i øst-London. Han -diskuterte Freud like gjerne som han diskuterte Adler, Jung, Nietzsche og Descartes, og visste åpenbart noe om vårt sjelsliv. Derfor evnet han å få frem noe på lerretet som gjorde oss ubekvemme og fikk oss til å erkjenne vår egen dødelighet.

– Hva gjør deg ubekvem?

Hopkins bevilger seg en kunstpause før han svarer.

– Det er noe som ulmer inne i meg, kjenner jeg, uten at jeg greier å sette fingeren på det. Det er ikke uvisshet og definitivt ikke døden. Det er …

Ny pause.

– Jeg blir i hvert fall ubekvem når mennesker som jobber på en film, eller i en hvilken som helst arbeidssituasjon, behandler andre dårlig; når de tar dem for gitt, mobber eller overhøvler dem. Slikt blir jeg veldig opprørt av, for slik skal du ikke behandle andre. Det samme gjelder mennesker som tror de kan lure deg.

– Er ikke det ganske gjengs i Hollywood?

– Vel, jeg tror det er gjengs overalt. Jeg har sett masse av den slags oppigjennom. Det er ikke noe vondt i det, bare forretninger. Folk vil ha penger, og slik fungerer systemet. Selv liker jeg å stå utenfor sirkelen mens jeg ser galskapen utfolde seg. «Vil du ikke slutte deg til oss?» sier de. Nei, takk. Så fort du hiver deg med på lasset, blir du gæren selv.

Hopkins i en oppsetning av Harold Pinters Old Times i London i 1983.

Viktig og uviktig. Anthony Hopkins så Psycho første gang på kino i Manchester. Året var 1960, den samme høsten som han hadde fått sin første teaterjobb. Salen var stappfull, akkurat som den hadde vært de fleste andre steder i verden hvor Psycho ble  vist. Hopkins sier at han aldri hadde vært så redd i sitt liv, og at han heller aldri hadde sett et så vettskremt publikum. I likhet med folk flest var han sjokkert over at Hitchock kvittet seg med filmens heltinne etter bare 45 minutter. Noe slikt var aldri blitt gjort tidligere.

– Hvor viktig har Hitchcocks filmkunst vært for deg?

– For meg er han en av de største regissørene gjennom alle tider.

– Enkelte kritikere, særlig de franske, avfeide ham som for enkel?

– Det var fordi de var snobber og puritanere. Det skriver seg fra den der gamle reglen om at hvis det er populært, skal det ikke kunne være bra. Man må liksom være «seriøs», som Marlon Brando – eller «intens», som James Dean, og miste livet i en bilulykke.

Sir Anthony retter på sitt lysegrå jakketøy og løfter seg en anelse opp på stolen.

– Sludder og vås. Filmene hans har tyngde nok i massevis.

– I en bransje spekket med store egoer ser du ut til å ha klart å tøyle ditt eget?

– Du blir aldri helt kvitt egoet ditt, men det hjelper å ha et lykkelig ekteskap. Madammen er flink til å få meg ned på jorden når jeg blir litt for seriøs av meg. Hun får meg til å erkjenne at det jeg driver med, faktisk ikke finnes alvorlig. Dra på sykehuset i stedet, der ser du -personer som driver med noe viktig. De redder liv. Yrket mitt er alt annet enn viktig.

– Men det hender vel at du redder liv med filmene dine?

– Med skuespill? Virkelig? Ved å kle seg opp i en fleskedrakt og le litt annerledes? Kan det sammenlignes med å lege sykdommer? Nei, hvor morsomt det enn er – og underholdning har sin plass i verden – er det ikke viktig. Idet du påberoper deg å være betydningsfull, går du av hengslene. Jeg mener, jeg har opplevd kolleger som har forledet seg til å tro at de er svært så betydningsfulle. Vanligvis er de flåsete i kjeften, med meninger om alt – «bla, bla, bla, bla». De fleste skuespillere jeg har kjent – Helen Mirren, for eksempel, eller Bruce Willis og Catherine Zeta-Jones, som jeg jobber med nå – er helt supre. En sjelden gang treffer du på en skrue som ikke stiller til avtalt tid …

– Hvem da?

Hopkins later som om han hører dårlig likevel.

– … eller en regissør som roper og skriker. Akkurat det har jeg aldri forstått: Skuespillere og regissører som skriker og kjefter på folk. Nei, vet du, alt i alt har jeg hatt et fantastisk liv. Det har gitt meg alt.

Han slår ut med pianistklypene.

– Bare se på dette hotellet.

Streng læremester. Hopkins er likevel ikke alltid like blid og bestefaderlig. Siden 1990-tallet har han vært bosatt i Malibu i -Cali-fornia, og gjesteforeleser ofte for dramaspirene ved UCLA. Her har han ord på seg for å kreve en god del. 

– Første gang jeg var innom, spratt studentene opp og ville prøve seg på Onkel Vanja, Tennessee Williams og Shakespeare – sånne ting – foran kamerariggen. Jeg sa at da fikk de i det minste stille i dress eller skjørt og høye hæler, forklarer han.

– Dessuten ga jeg dem streng beskjed om å innfinne seg presis. Jeg var temmelig tøff med dem. Kom de ti minutter for sent, ble de sendt på dør: «Takk og farvel til deg!» Min oppfatning er den at når du får betalt for en jobb – de betaler meg store summer for min – skal du overholde avtaler. Filmfotografene har vært oppe hele natten, ledninger er blitt strukket, rekvisittavdelingen har mobilisert, cateringen- – alt sammen. Alle jobber som et team, skulder ved skulder. Sover du i timen, faller korthuset.

Også Hitchcock krevde mye av sine samarbeidspartnere, ikke minst av sine leading ladies, som han noen ganger gjorde livet regelrett surt for. Det gjaldt både Vera Miles, som spilles av Jessica Biel i Hitchcock, og også Fuglene-stjernen Tippi Hedren. Om mesterens påståtte be-settelse for sistnevnte ble det nylig laget en HBO-film, The Girl, med Sienna Miller som Hedren og Toby Jones som Hitchcock. 

Forkjærligheten for blondiner til tross, sir Alfred hadde en av filmhistoriens lengste ekteskap. Og til tross for hangen til både alkohol og gåselever, levde han til han ble 80 år gammel. Anthony Hopkins har tidligere fortalt om hans eneste, korte møte med spenningens mester i en restaurant i Hollywood da han var på begynnelsen av karrièren-, mens Hitchcock var på slutten av sin. En ung, energisk waliser og en sliten, overvektig og antakelig syk engelskmann som tok ham i hånden og sa  «charmed, I’m sure.» Hopkins, som i dag er på samme alder, har en langt sunnere livsstil; han er vegetarianer og har ikke drukket alkohol siden 1975-tallet.

– Du har sagt at du setter pris på å få leve i øyeblikket. Hvordan lærte du deg det?

– Vel, ta en venn av meg som gikk bort nylig. Han var besatt av døden, besatt av forestillingen av å eldes. Faktum er at vi alle blir eldre. Det er ikke vanskelig – det er sannheten, sier sir Anthony.

– Jeg finner trøst i vissheten om at ingen unnslipper herfra i live, at livet garanterer dødelig utgang. Ja, jeg synes forgjengelighet er en kul greie, når du tar den ordentlig inn over deg. Vi har ingen innflytelse over den, ingen makt. Livet er kort, fylt av tristesse, sorg, tap, seirer, glede og lykke. Men til slutt koker det ned til: Hallo min kjære, og adjø.