Musikk

Musikk Trubaduren og fotografen

Tom Waits og fotograf Anton Corbijn har hengt sammen siden de traff hverandre på The Tropicana Motel i Los Angeles i 1976. Resultatet av vennskapet er nå blitt til en tykk fotobok, hvor også Waits’ egne bilder er inkludert. – Et dokument over både Antons og min karrière, det var ideen, sier Tom Waits.

– What about the Samis?

Når Tom Waits snakker, høres det ut som tekstlinjer hentet fra hans egne låter. På en sprakende telefonlinje fra huset hans i nordlige California – få vet nøyaktig hvor det er – har vi fått mannen på tråden. Det kan være fryktinngytende nok i seg selv, særlig etter historier og rykter om hans iscenesatte intervjuer, oppdiktede svar, samt journalister som er blitt bedt om å ryke og reise.

– What about the Sami people? gjentar han.

– Where do they live?

Tom Waits’ hese og slentrende stemme gir seg ikke. Etter at jeg har lagt ut om samenes ve og vel, og fortalt ham at de fleste faktisk bor i Oslo, kan vi gå i gangmed selve intervjuet. Og slik tilfellet ofte er i intervjusammenhenger, viser opplevelsen seg å gå motsatt vei av ryktene; Tom Waits er en svært hyggelig mann, skjønt med brodd og svart humor.

(Foto: Anton Corbijn/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

Tropicana Motel. Han er for de fleste kjent som en kompromissløs kunstner, musiker, skribent og skuespiller, alltid litt på siden av etablissementet. Over en periode på over 40 år har han utgitt mer enn 20 album, og kan rettmessig beskrives som musikernes musiker, med sitt helt egne avkok av rock, pop, jazz og blues. Men dette intervjuet skal ikke egentlig handle om musikk, men om foto. Det, og en gammel venn.

Historien om Tom Waits og rockefotografen Anton Corbijn går tilbake til 1976 og et myteomspunnet motell på Santa Monica Boulevard i Los Angeles. Corbijn var på den tiden en ukjent fotograf på vei opp, nylig ankommet Statene fra hjemlandet Nederland. Waits var noen år eldre, i slutten av 20-årene, men også i begynnelsen av karrièren. De vanket begge på The Tropicana Motel sammen med andre unge musikere og kunstnere som Iggy Pop, Van Morrison, Frank Zappa og Bruce Springsteen. Anton Corbijn har mye å takke Tom Waits for. Waits’ sterke og eiendommelige personlighet har vært en viktig definisjonsfaktor i Corbijns karakteristiske uttrykk; de kjente, filmatiske svart-hvitt-portrettene.

– Anton tok bilder av folk på Tropicana Motel, og jeg var en av dem. Og vi var begge opptatt av å komme oss frem i verden. Det var der det begynte, og vi har kjent hverandre siden, sier Tom Waits.

Boken Waits/Corbijn ’77-’11, som slippes i USA og Europa i mai, er det hittil mest omfattende resultatet av samarbeidet som har vart i over 35 år. Bokens hoveddel er viet Corbijns portretter av Waits, mens de siste 50 sidene består av Waits’ egen fotokunst. Bokens innledende tekster er skrevet av Waits’ gode venn, filmskaper Jim Jarmusch, og den kjente musikkskribenten Robert Christgau. Ideen til utgivelsen fikk de da de innså hvor store mengder bilder de hadde produsert gjennom 35 år.

– Anton sparer på absolutt alt av bilder, hver eneste rest, hver lille bit. Vi bestemte oss for å samle dem og lage en slags ark over samarbeidet vårt gjennom alle disse årene, et dokument over både min og Antons karrière. Det var ideen, sier Waits.

(Foto: Anton Corbijn/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

Kontraster. Anton Corbijn har i mange år jobbet tett på musikkindustrien, enten som regissør av musikkvideoer for band som Coldplay, Nirvana eller Johnny Cash, eller som spillefilmregissør, ikke minst av den eminente Control (2007) som omhandler Joy Divisions frontmann Ian Curtis. Men det er likevel som fotograf Corbijn er aller mest kjent, med sine intime, estetiske svart-hvitt-portretter av en rekke artister og kunstnere. I tillegg til Waits står store navn som Iggy Pop, Richard Prince, Bruce Springsteen, Robert De Niro og Damien Hirst på hans kundeliste. Når det er sagt: Et viktig premiss for den kreative prosessen synes å være at Corbijn har god kjemi med den personen han portretterer. For ham er det viktig å bli godt kjent med objektet, og det skinner også igjennom når man studerer arbeidet hans. Tom Waits har det på samme måte når han skal bli portrettert.

– Det er som å gå til legen for å sette en sprøyte. Det er en høyst sårbar prosess. Det krever at du gir seg fullstendig hen til fotografen og prosessen. Hvis du bare blir sendt et sted for å bli fotografert av noen du aldri har møtt før, og som du aldri vil se igjen, blir det ikke bra. Men Anton og jeg har en annen tilnærming til det hele. Vi har det faktisk morsomt når vi gjør dette, sier Waits.

– Hva er spesielt med Anton Corbijn?

– Det er en slags klinisk presisjon over det Anton gjør. Han er rolig, flittig og kontrollert. Jeg står i sterk kontrast til det. Jeg er nysgjerrig, ukontrollert og utålmodig og driver rundt i alle retninger. Denne kontrasten er bra for den kreative prosessen.

For Waits og Corbijn handler det om å forvandle det ordinære til noe spesielt. Det er en kunstners oppgave, mener han. Og som Waits sier: «Vi lever alle på den store, skrudde scenen som verden er, og det er ting vi liker med det og det er ting vi hater med det. Hvis du er fotograf, så må du eliminere det du synes er lite tiltalende.»

– Anton sier aldri at han tar et bilde, men at han lager et bilde. Det er to helt forskjellige ting. Hvordan gjør man en vanlig tur på stranden til en stumfilm? Hvordan kan man fotografere noens oppkjørsel, og få det til å se ut som livets vei? Det handler om å forvandle det ordinære til noe mystisk, sier Waits.

– Det er en interessant prosess. Vi kan avtale å møtes et spesielt sted, han ber meg for eksempel ta på meg klovnesko og ta med en tuba, gode ideer og mye entusiasme. De fleste av disse portrettene ble skapt ut fra trangen til å lage et slags teater i verden.

(Foto: Anton Corbijn/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

Egne bilder. Waits/Corbijn ’77-’11 var i utgangspunktet planlagt å komme ut tidligere, men ble utsatt for å få med Tom Waits’ egne arbeider. Tom Waits har alltid fotografert, og bærer alltid med seg et lite kompaktkamera i lommen, uansett hvor han går. Men det er første gang noe av det han har fanget på film, blir utgitt i bokform.

– Anton sa til meg: «Hør, hvis vi skal lage denne boken må du bidra litt selv. Ikke bare som et objekt foran kameraet mitt, men også med din egen verden, dine egne fotografier.»

Dermed gikk en litt fortumlet Tom Waits hjem og begynte å sortere tanker og følelser, samt samle sammen gamle ting han hadde spart på i årevis. Han rotet rundt på loft og i pappesker og fant gamle ståltråder, fanbrev, tekster han hadde skrevet, gamle skilt. Etter hvert begynte det å danne seg et bilde av hva som kunne presenteres i en kunstfotobok

– Jeg sendte ham en fartsbot og et gammelt passbilde som jeg har spart på, og spurte: «Mener du slike ting?» Og han sa: «Ja, noe sånt.» I tillegg begynte jeg å fotografere ting som for eksempel ballonger bundet til en telefonstolpe, bursdagsselskaper, oppskrifter, døde trær og avisutklipp.

Tom Waits’ bilder skiller seg ganske radikalt fra Corbijns mer stilrene og estetiske fotografier, og er røffere og mer ute av fokus. De fleste av dem er, i motsetning til Corbijns bilder, også i farger. Metoden er ofte abstrakt, og fremhever Waits’ blikk for detaljer og historier. På denne måten får han frem en visuell side av artisten Tom Waits, som vi tidligere bare kjenner fra musikken.

Om forskjellen på Corbijn og ham selv sier han:

– For Anton består det å fotografere i å finne det rette øyeblikket. Som en surfer som venter på den neste bølgen, eller et trafikkpoliti som venter på nestemann som kjører for fort, sier Waits om Corbijns metode.

– Det er veldig upraktisk å tenke på å fotografere når du kjører i 120 på motorveien. Det er ikke trygt. Men jeg liker det å kunne uttrykke meg gjennom foto.

– Men hvordan kan du fotografere noen som egentlig ikke er der?

– Er det ikke det alle prøver å gjøre? spør Waits.

– Man prøver å uttrykke seg gjennom å finne noe som treffer noe hos en, og prøver å skape noe ut fra ingenting. Men jeg var veldig heldig med noen av disse bildene, humrer han.

(Foto: Anton Corbijn/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

Oljeflekker. Flekker på asfalten, og spesielt oljeflekker er noe som fascinerer Waits. I boken blir vi bedre kjent med Oil Can Harry, en figur som første gang dukket opp i en drøm da Tom var liten gutt. En dag fikk han øye på en oljeflekk på asfalten i nærheten av huset der han vokste opp.

– Det interessante med oljeflekker på veien er at hvis du kommer tilbake dagen etter, er de borte. Det er litt som med blader eller fjær – du finner dem ikke igjen på samme sted igjen. Det er derfor jeg liker dem, fordi de har et midlertidig liv, forklarer Waits.

– Har du en spesiell teknikk når du fotograferer?

– Jeg vet ikke, men jeg har alltid et lite kamera med meg i lommen. Det er ikke større enn håndflaten min.

– Er det et analogt kamera med film, eller er det et digitalt kamera?

Tom Waits snur seg bort fra telefonrøret og roper til noen venner som tydeligvis sitter sammen med ham: «Hva slags kamera bruker jeg?» Han vender tilbake til telefonen og sier:

– Jeg vet ikke. Noe midt imellom, sier han, og ruller ut en rå latter.

(Foto: Tom Waits/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

På den måten avslører han sin manglende interesse for ny teknologi og utstyr. For Waits er det opplevelsen som er viktigst. Historien han ønsker å fortelle. Det samme kan sies om hans forhold til musikk. Han har ikke veldig mye til overs for den digitale æraen, og mener måten vi lytter til på musikk på – ofte gjennom knøttsmå høyttalere på en datamaskin – kan sammenlignes med triste ting som å sette en sprøyte på seg selv, eller det å spise alene.

– I dag gjør man ofte syv ting samtidig som man hører på musikk. Man setter seg sjelden ned og bare lytter til musikken lenger.

Han mener opplevelsen likevel kan være den samme.

– Mine barn lytter til musikk på en annen måte enn det jeg gjør. Men hvis musikken underholder dem eller trigger dem, så har de jo likevel den samme opplevelsen som meg, sier Waits.

I likhet med musikk er det historiene og opplevelsene som er det viktigste med fotokunst, ifølge Tom Waits.

– Det er ting som vanskelig kan uttrykkes i sanger. Sanger er begrenset. Man kan si at sanger er filmer for øret, og at fotografier er sanger for øyet.

Ingen biografi. Waits/Corbijn ’77-’11 inneholder bilder hentet fra fire tiår, og dekker det meste av Tom Waits’ aktive år som artist. Den er likevel ingen billedbiografi av mennesket Tom Waits, snarere minner innholdet mer om et fantasiunivers, hvor hovedpersonen jager kuer, leker med dukker og vannpistoler og ikler seg superheltkostyme.

– Robert Christgau skriver i forordet at boken handler om artisten Tom Waits, ikke om den virkelige Tom Waits. Hva tror du han mener med det?

– Det er veldig enkelt. Den virkelige meg er en person bare min familie og mine venner kjenner. Det er på scenen, og det er bak scenen. Dette er en offentlig bok, ikke en privat rapport om de innerste uhederlige og gretne kamrene av min sjel, sier Waits.

– Boken utkommer i bare 6600 eksemplarer. Hvorfor det?

– Jeg vil ikke ende opp med tusenvis av bøker i garasjen. Vi bare valgte et tall. Jeg håper disse eksemplarene selger ut, ellers må jeg lage et kjøkkenbord av dem. Jeg vil nødig bruke dem som ved.

(Foto: Anton Corbijn/gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)

Tom Waits-løpet. Vi nærmer oss slutten av telefonsamtalen, og jeg føler det som min plikt å stille ham det obligatoriske spørsmålet i ethvert Tom Waits-intervju i norske medier: Når kommer han til Norge igjen. Sist han var her, var i 1985, da han spilte i Oslo Konserthus.

– Så, nå får vi se deg i Norge igjen?

– En vakker dag. Kanskje ikke i juni, men jeg vil helt sikkert komme meg ut på veien igjen, også til litt mer fjerntliggende steder som Norge. Men akkurat nå har jeg ingen planer om turné, sier han, men avslører at han akkurat nå sitter og skriver låter til et nytt album.

- Men jeg vet at jeg har mange fans i Norge, og har hørt at jeg hadde en plate der som solgte mer enn Michael Jackson, sier han og ler, og sikter til Mule Variations (1999) som faktisk gikk til topps på salgslistene her hjemme.

Og mens vi er inne på Norge drister vi oss til å spørre om han har ført om løpet i Oslo som er oppkalt etter ham. For de uinnvidde kan det opplyses om at Tom Waits-løpet er et årlig etappeløp mellom brune puber i Oslo som alltid foregår i begynnelsen av mai. Formålet er ikke av kondisjonsmessig art, men snarere sosialt samvær, og man blir overhodet ikke uglesett for å bli sittende på en av pubene og således ikke fullfører løpet. Faktisk har det aldri skjedd at noen har klart å fullføre.

- Har du hørt om Tom Waits-løpet?

- Nei, sier Tom med en viss undring en i stemmen.

- Det er et løp hvor man går fra bar til bar, og drikker mest mulig.

- En slags pubcrawl, spør han.

- Ja.

- Oh no! Oh no! Jeg må forsikre deg om at jeg ikke har hatt en drink på 21 år…, utbryter han før telefonlinjen brytes.

Han ringer opp igjen, og sier: ”Jeg vet ikke hva som skjedde der, det må ha vært samene..” Så fortsetter han der han slapp:

- Ok, folk kan velge selv, men jeg vil helst ikke promotere noe som kan skade folk, forårsake hjerteinfarkt eller la noen bli overkjørt i mitt navn…

- Mine dager med drikking er over. Jeg minnes dem med glede, men den tiden er over, sier Tom.

- Du har slekt fra Norge. Hvis jeg ber deg om å lukke øynene et øyeblikk, og tenke på Norge. Hva ser du da?

- Da ser jeg et land på størrelse med Montana. Og en masse snø. Noen har fortalt meg at i Norge så sier man at ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” – sier dere det? Jeg liker det!

- Jeg har norsk slekt på min mors side av familien. Min bestemor het Olga Johnsen, og var fra Oslo. En av de sikkert mange tusen Olga Johnsen’er fra Oslo, sier han og river i en rå latter.

- De var bønder, og emigrerte til USA på begynnelsen av 1900-tallet.

- Helt til slutt. Har du et favorittår?

- Jeg antar at mitt favorittår må være 1949, for det var da jeg kom. Det var et bra år for meg. Det var også et bra år for Ford. 49-modellen av Ford var ganske utrolig, avslutter Tom Waits.

Boken Waits/Corbijn '77-11' utgis i begrenset opplag 8. mai.

(Alle bilder er gjengitt med tillatelse fra Schirmer/Mosel)