Film & tv

Denne uken sendte TV Norge såpeserien Glamour for siste gang, etter 19 år på skjermen. Et symptom på en trend skal vi tro Øystein Gripsrud i DN og medieviter Gry Rustad i gårsdagens Aftenposten. Samtidig har andre runde av det britiske dramaet Downton Abbey vært selve søndagsjuvelen denne høsten på NRK1, en tv-serie som har oppnådd massiv oppslutning en rekke land. Siste episode var full av løse tråder, og jeg, blant mange, gleder meg allerede til en runde til. 

Man skulle tro at det var langt fra Glamour i den ene enden til et britisk kvalitetsdrama i den andre, men jeg opplever det ikke slik. For meg er Downton Abbey en svært vellaget og stilig såpeserie, med alt det vi forventer av en slik sjanger: Umulig kjærlighet, utroskap, familiefeider, plutselig bortgang, mennesker som gjenoppstår fra de døde og familiemedlemmer som dukker opp fra det store intet. Handlingsforløpet hvor Matthew Crawley blir lam, men – har du sett! – plutselig gjenfinner følelsen i beina, er klassisk, klassisk såpe (forbigående blindhet er en annen variant). Et annet eksempel er Patrick Crawley som dukker opp seks år etter at han angivelig døde under Titanics forlis, denne gangen bandasjert og med amerikansk aksent. Jarlen av Grantham blir tiltrukket av en tjenestepike og begår nesten utroskap, men, karakterfast som han er, tar han til fornuft. Gry Rustad påpeker i Aftenposten at selv en kritikerrost serie som Sopranos har elementer av såpe i seg. Men serieskaperne bak Sopranos ville latt jarlen i Downton Abbey gi etter for sine impulser for så å la serien utforske hvilke konsekvenser dette fikk for forholdet mellom herskap og tjenere, og hva det faktisk gjør med jarlen. I stedet blir slike tilfeller redusert til enkle bihistorier, hvor personer som ”har seg” med tjenerskapet er og blir drittsekker.

Glamour og Downton Abbey har det til felles at de er relativt motstandsløse dramaer med lett gjenkjennelige handlingsforløp. Men det er desto mer som skiller dem: Skuespillerne i Downton Abbey er av et helt annet kaliber, intrigene tværes ikke ut i det endeløse, manuset er atskillig mer velskrevet og stilen – vel, det sier seg selv: Britisk herskapsliv oser av klasse.

Selv om produsentene av Downton Abbey antakelig ville rynke på nesen av begrepet ”kvalitetssåpe”, så velger jeg å kalle serien nettopp det. Den er et eksempel på uhyre vellaget og stilig underholdning, blottet for nakenhet, obskønt språk eller den eksplisitte volden som kjennetegner så mange serier i dag. Det er en tv-serie hele familien kan samles rundt på tvers av generasjoner, og den byr på et interessant dypdykk inn i en tid med store samfunnsmessige endringer.

Det er over og ut for Glamour på norsk tv, og kanskje også med tid og stunder for Hotell Cæsar. Men såpen, den mener jeg lever i beste velgående. Og boblene har aldri sett bedre ut.