Et blikk i en bar leder til et møte som forandrer alt. I kinoaktuelle Weekend markerer et tilfeldig ligg starten på en helg med intensive samtaler om kjærlighet, barndomsminner og drømmer. Da søndagen kommer, må de elskende skilles, men livet deres blir kanskje ikke helt som før.
Det er lett å dra paralleller til Richard Linklaters Before sunrise fra 1995, der Ethan Hawke og Julie Delpy spiller to unge mennesker som møtes på et tog og prater seg gjennom en natt i Wien. Men ettersom hovedpersonene i Weekend heter Russell og Glen, beskrives filmen ofte i helt andre vendinger – som en homofilm, rett og slett.
– Det er litt frustrerende, sier regissør Andrew Haigh.
– For meg handler filmen om to mennesker som blir definert av en hel rekke ting som er viktige for dem, ikke bare seksualiteten deres.
Russell og Glen er av samme kjønn, men ut over det er de forskjellige på svært mange områder. Glen er en frittalende kunstner som snakker åpent om legningen sin, mens Russell er en fåmælt badevakt som har vokst opp i fosterhjem, og fortsatt har et ben godt plantet inne i skapet.
– Jeg ville lage en annerledes kjærlighetsfilm, og jeg synes at begynnelsen- av et forhold er en veldig interessant periode. Den forteller mye om personligheten din – man avslører så mye om seg selv når man treffer noen, sier Andrew Haigh.
Filmer der homoseksuelle relasjoner står i sentrum, må vanligvis nøye seg med dvd-distribusjon og visninger på homofilmfestivaler, men Weekend har klart å nå et større publikum. Den har vakt oppmerksomhet på flere prestisjefulle filmfestivaler og fått kino-distribusjon i USA, Australia og store deler av Europa.
– Det var viktig for meg at den skulle appellere til et større publikum enn bare homofile. Russell og Glen forsøker å finne sin plass i tilværelsen, og finne ut hva de vil med livet sitt. Det er jo følelser og tanker vi alle har, menn og kvinner, homoseksuelle og hetero-seksuelle, sier Haigh.
Homofile helter. Skildringer av homofile på filmduken er likevel ikke nytt. Et av de eldste bevarte filmklippene i historien, en kort eksperimentfilm av Thomas Edison fra 1896, viser to menn som danser med hverandre. I den tidlige Hollywood-filmen ble homoseksuelle rollefigurer ofte brukt som komiske innslag, og i westernparodier introduserte man feminine fjollekarakterer som kontrast til de bredbente cowboyene for å vekke latter. I 1930 hadde Marlene Dietrich- suksess med filmen Marokko, hvor hun dukket opp som nattklubb-sangerinne i frakk og høy hatt. Etter at sangnummeret var over, smøg hun seg frem til en ung kvinne blant publikum og kysset henne på munnen.
I 1934 kom det nye sensurregler som satte en stopper for denne typen skildringer. Den såkalte Hays-koden, som strengt regulerte hva som fikk vises på kino, ble innført, og enhver hentydning til seksuelle- preferanser ble strøket allerede på manusstadiet. Dokumentaren The Celluloid Closet fra 1996 forteller om årene da filmskapere bare kunne skildre homofile og lesbiske ved hjelp av metaforer. I filmen finnes blant annet et fengslende klipp fra westernfilmen Red River fra 1948, hvor Montgomery Clift og John Ireland sammenligner våpnene sine med stor innlevelse. For et nåtidspublikum er det åpenbart hva disse pistolene symboliserer, mens datidens sensorer ikke hadde like livlig fantasi. Filmkritiker og filmviter Moira Sullivan forteller- at homopublikumet har måttet lese mellom linjene for å finne forbilder på kino.
– Underteksten er uhyre viktig. Man tolker hele tiden noe inn i det som finnes under overflaten. Som i Casablanca,da Humphrey Bogart sier: «Louis, this is the beginning of a beautiful friendship» – da kan man lese det dithen at de kommer til å være sammen. Alle som ser film, har en egen film i hodet sitt.
På 60-tallet mistet Hays-koden grepet, mye som konsekvens av at Hollywood mistet markedsandeler til utenlandske filmer, som kunne være mer frimodige. I stedet fikk vi en rekke filmer hvor homoseksuelle enten ble fremstilt som morderiske galninger (som i Cruising med Al Pacino, en film som ble gjenstand for protester og boikott) eller ulykkelige ofre i ferd med å fortæres av skam over egen seksualitet. Felles for alle disse var at de homoseksuelle karakterene stort sett døde på slutten av filmen.
Siden den gang har det langsomt gått fremover. Hollywood har tatt for seg emnet med varierende suksess, med filmer som Philadelphia, Brokeback Mountain og Monster. Samtidig er den uavhengige homofilmen blitt en kraft å regne med, med egne festivaler rundt om i verden. Samtlige nordiske hovedsteder har i dag en egen filmfestival med homotema – i Stockholm ble den første Cinema Queer-festivalen arrangert i mai i år. Melissa Lindgren er en av initiativtagerne.
– Behovet for normbrytende film eksisterer i hele verden. Queerfilmen vokser seg sterkere, og det er viktig at det finnes sammen-henger der nyansene i disse filmene blir mer synlige, sier hun.
Mangfoldig historie. For selv om mye har skjedd når det gjelder- fremstillingen av homoseksuelle på film, er det å lage film om homoseksuelle fortsatt en smal øvelse. Da Andrew Haigh søkte finansiering til Weekend, fikk han hele tiden høre at «denne historien har vi hørt før».
– «Dere har jo fått Queer as folk, kan dere ikke være fornøyde da?» Som om det ikke finnes flere historier å fortelle, flere mennesker å skildre! Det rare er at det ville vært lettere for meg å få finansiering dersom rollefigurene mine hadde vært veldig sære eller begitt seg ut på mordertokt. Når det handler om to mennesker som blir forelsket i hverandre, derimot, var svaret «nei, noe sånt kan vi ikke gi støtte til». Det blir helt feil.
Samme reaksjon møtte filmskaperne bak det svenske dramaet Kyss mig, en fortelling om to kvinner i 30-årene som forelsker seg i -hverandre. Denne gangen var det suksessfilmen Fucking Åmål fra 1998 som ble trukket frem som «historien vi hadde hørt før», til tross for at det dreier seg om to tenåringsjenter som trosser normene på et lite sted.
– Man betrakter homofili som et spektakulært tema som man vil være først ute med – ikke som en naturlig del av det å skildre livets mangfold, sier Roger Wilson, filmjournalist og kommentator i homomagasinet OX.
Filmviter Moira Sullivan går ett skritt lengre.
– Finansørene som uttrykker seg på den måten vet nok ikke selv hva homofobi er, men det er det kommentarene deres gir uttrykk for. Deretter projiserer de sin egen homofobi over på et tenkt publikum.
Men hvorfor er det viktig at homofile også er til stede i mainstreamfilmer og at de skildres på et nyansert vis? Susan Sarandon, som spilte på lesbiske undertoner i Thelma & Louise fra 1991 sammenfatter det på følgende måte i dokumentarfilmen The Celluloid Closet:
– Filmer er viktige – og farlige. Du går inn et lite, mørkt rom og blir enormt sårbar. På den ene siden kan du oppleve at alle perspektivene dine blir utfordret, du kan kjenne på ting du normalt aldri føler på. Filmen kan oppmuntre deg til å være hovedpersonen i ditt eget liv. På den andre siden kan den fordreie tankene dine fullstendig.
Filmmediets kraft blir tydelig når man ser Weekend. Idet Glen og Russell står på togperrongen og gråtende kysser hverandre farvel, venter mange i publikum bare på at noe virkelig fælt skal skje – at de skal bli overfalt av en gjeng rasende homofober. Men avskjeden deres er bare bittersøt og rørende.
– Jeg er aldri blitt angrepet når jeg har kysset kjæresten min farvel, sier Andrew Haigh.
– Sånn er virkeligheten – i vestlige demokratier har vi det faktisk helt okei. Så mange filmer om homoseksuelle ender i tragedie. Jeg synes vi også burde få en lykkelig slutt.
8 GODE FILMER OM HOMOFILE
Cabaret, 1972
Cabaret var en av de første filmene som skildret homoseksualitet uten forbehold. "Om du bare liker menn, ville jeg ikke drømme om å forføre deg",… sier Sally Bowles (Liza Minnelli) til en ung forfatter (Michael York) som flytter inn i leiligheten hennes i 1930-tallets Berlin. Siden havner de i et biseksuelt kjærlighetstriangel med en rik baron.
Another Country, 1984
Rupert Everett spiller hovedrollen i dette virkelighetsbaserte dramaet om det klaustrofobiske livet pç en britisk internatskole på 1930-tallet. Everett spiller Guy Bennett, en homoseksuell student som fornedres og senere i livet velger å bli sovjetisk spion. Filmen inneholder en uhyre ømt skildret scene hvor Bennett og kjæresten hans tilbringer en natt i en av skolens robåter.
Bryllupsfesten, 1993
I en av sine første filmer forteller Ang Lee om taiwanske Wai-Tung, som lever lykkelig på Manhattan sammen med kjæresten Simon. Da Wai-Tungs venninne Wei-Wei trues med utkastelse går han med på å gifte seg med henne. Wai-Tungs foreldre i Taipei, som ikke vet at han er homoseksuell, bestemmer seg for å stelle i stand en overdådig bryllupsfest.
Priscilla, ørkenens dronning, 1993
Tre dragshow-artister begir seg ut på turné i den australskevillmarken, i en av 90-tallets aller mest energiske filmer. Filmen fikk stor betydning for den australske filmbransjens oppblomstring på midten av 90-tallet, og en versjon av turnébussen Priscilla var med i det store åpningsshowet under OL i Sydney i 2000. Den er til og med blitt en vellykket musikal.
Boys don´t cry, 1999
Regissøren og manusforfatteren Kimberly Peirce jobbet i fem år med å lage film av Brandon Teenas tragiske skjebne. Teena var transseksuell, han ble født som kvinne, men levde sitt liv som mann, og ble myrdet i 1993. Pierce fokuserte på Romeo og Julie-historien mellom Brandon (Hilary Swank, som fikk en Oscar for innsatsen sin) og kjæresten hans Lana (Chloe Sevigny).
En enslig mann, 2009
Motedesigneren Tom Ford regidebuterte med en film som er både sterk og vakker. Colin Firth spiller en universitetslærer i California på 1960-tallet som har mistet partneren sin (Matthew Goode) etter 16 års samliv. Vi følger ham den dagen han planlegger å ta sitt eget liv† men møtet med en ung student (Nicholas Hoult) forpurrer planene.
The kids are all right, 2010
Annette Bening og Julianne Moore spiller et travelt, etablert par i Lisa Cholodenkos film om en familie med to mammaer. Da tenåringsbarna bestemmer seg for å søke opp sin egen spermdonor, settes familielykken på spill. Filmen fikk flere Oscar-nominasjoner, men ble også kritisert for sitt biseksuelle tema, der en av mammaene havner i seng med donoren.
Kyss mig, 2011
Mia (Ruth Vega Fernandez) er i ferd med å planlegge sitt eget bryllup da hun faller for homoseksuelle Frida (Liv Mjõnes). I den første svenske filmen med lesbisk tema siden Fucking Åmål (1998) gjør tette nærbilder at publikum suges inn i den smertefulle forelskelsen. Det er en film på blodig alvor basert på produsent Josefine Tengblads egen komme-ut-av-skapet-opplevelse.
