Vi har akkurat hyllet musikkåret 1991 på bloggen vår, og Sigmund har delt sine favoritter. Mange av dere har kommentert at U2s Achtung Baby burde være med på denne lista. Jeg kunne ikke vært mer enig.
For mange begynte forholdet til U2 en gang på åttitallet, den gang de fortsatt hadde et snev av punk og undergrunn hengende ved seg. Det var før de reiste til USA, spilte inn Rattle & Hum, plantet beina godt i mainstream-musikken og erklærte at de måtte trekke seg tilbake og ”dream it all up again.” For meg var det med ”det nye” U2 at det begynte. November 1991. Låta One var den vakreste, såreste jeg hadde hørt i hele mitt liv. Jeg spilte den i hjel.
Noen år senere reiste jeg til Dublin for å tråkke i Bonos fotspor for Magasinet i Dagbladet, hvor jeg jobbet den gangen. Jeg besøkte arbeiderklassestrøket hvor Bono vokste opp, intervjuet sanglæreren til Bono og vandret rundt i skolegården hvor forløperen til U2, Feedback, holdt sin første konsert. Midt i alt dette tegnet det seg et bilde av en mann jeg bare måtte beundre. Og en by jeg aldri hadde lyst til å forlate.
Ett år etterpå flyttet jeg til Dublin sammen med en venninne som var enda mer hekta på U2 enn meg selv. Adressen var, selvfølgelig, Windmill Lane, hvor U2s studio lå. Bandets stampub, Dockers, ble vår stampub. Larry Mullens favorittrestaurant ble vår favorittrestaurant, Lobbyen på The Morrisson hotell, hvor Bono visstnok av og til tok en kaffe, ble hyppig frekventert. Vi kjente barkartet på Bonos eget hotell, The Clarence, bedre enn vår egen cv.
Ved en anledningen stod jeg utenfor porten til Bonos hus og tittet gjennom et veldig lite hull. Jeg tror sant og si ikke det var noen hjemme.
I de syv månedene vi bodde i Dublin, så vi ikke Bono en eneste gang. U2 turnerte typisk nok alle andre steder i verden. Først noen dager før vi skulle reise, kom de hjem. De skulle holde sin største konsert noensinne, ved Slane Castle et stykke utenfor byen omgitt av en svakt hellende gresslette med plass til 80 000 tilskuere. Da billettene ble lagt ut for salg, sov jeg i kø for første og eneste gang i mitt liv. Endelig skulle jeg få se Bono – selv om jeg måtte dele han med 80 000 andre.
Dette er, underlig nok, den mest intime konsertopplevelsen jeg har hatt. Det var en hel dag med musikk, hvor band som Red Hot Chilli Peppers og Coldplay varmet opp for byens store gutter. De kom på scenen til tonene fra Thin Lizzys The Boys are back in town, og et hav av armer løftet seg. Der ute på landet ble de kunstige stjernene på scenen omsluttet av en enorm, ekte stjernehimmelen. Det var kaldt, men vi var 80 000 mennesker som varmet hverandre. Ingen ble dyttet. Ingen fikk blåmerker. Ofte stod vi bare helt stille. Lyden var så klar at jeg tror de må ha hørt oss i England.
På tirsdag er det nøyaktig ti år siden Slane Castle. Mitt forhold til U2 endte i grunnen der. Det er sjelden jeg hører på dem nå, jeg synes, for å være ærlig, det er lenge siden de har ”drømt opp” noe nytt. Kanskje har jeg vokst fra dem. Kanskje visste jeg at ingenting ville kunne måle seg med denne dagen uansett.
Først i sommer, da det virket som om verden holdt på å gå av hengslene og jeg trengte noen lindrende ord, fant jeg den fram igjen, denne låta som fortsatt er den fineste jeg vet om. Et lite gitarriff som nesten ble forkastet en gang i Hansa studios i Berlin, men som Bono grep fatt i og forvandlet til en sang om samhold. Om ulikheter. Om toleranse. Med all respekt for Ole Paus og Bjørn Eidsvåg: det var denne sangen som trøstet meg.
We´re one, but we´re not the same. We get to carry each other.
Og jeg vet jo, at om jeg en gang hadde møtt Bono på gata, ville jeg løpt etter han så fort jeg bare kunne. Jeg ville snudd og gått i hælene på han en gang til.
