Film & tv

Mange av denne filmsesongens storfilmer dreier seg om mer eller mindre vellykkede mennesker fra historiebøkene. I år er Meryl Streep (bildet) kanskje den aller største favoritten til å vinne Oscar for sin innsats i filmen Jernkvinnen, som portretterer den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher. Hun får sterk konkurranse av Michelle Williams som glitrer i rollen som Marilyn Monroe i My week with Marilyn. På herresiden seiler Brad Pitt (Moneyball) opp som en het kandidat i rollen som baseballstatistikeren Billy Beane.

Legger vi statistikken til grunn, kan et biografisk forelegg nærmest virke som en forutsetning for å få Oscar. Siden 2004 har 10 av 16 Oscar-statuetter for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle tilfalt skuespillere som har spilt biografiske roller. Senest i fjor vant Colin Firth herreklassen for fremstillingen av Kong Georg VII i filmen Kongens tale. Tendensen er klar, og har siden begynnelsen av 1990-tallet økt jevnt og trutt, men med en klar overvekt de siste årene.

Det er ikke noe nytt fenomen at kjente historiske skikkelser blir fremstilt på film. Biografiske filmer er en eldgammel sjanger, faktisk eldre enn konseptet Hollywood selv, og kan dateres helt tilbake til 1899, da George Melies laget en 12 minutter lang film om den franske heltinnen Jeanne d'Arc. Det var imidlertid først på 1950- og 60-tallet de biografiske filmene opplevde sin første store bølge, med filmer om Marie Curie, Emile Zola og Lawrence of Arabia.

Lar oss imponere av etterligninger. Men hvorfor lages det så mange biografiske filmer i dag, og hvorfor liker vi – og kanskje spesielt Oscar-juryen – disse filmene så godt? Noe av forklaringen er like enkel som den er sann; det er lettere å portrettere en virkelig person enn å gestalte en fiksjonsrolle hvor man må skape en karakter helt på egenhånd. Ifølge den norske filmviteren Sara Brinch har vi en tendens til å lettere bli slått i bakken av skuespillere som på mesterlig vis klarer å imitere mimikk og utseende. Vi har noe å sammenligne med. Typiske karaktertrekk som særegen stemme eller diksjon (Meryl Streep som Margaret Thatcher), rare briller og fysikalitet (Jamie Foxx som Ray Charles) eller at man simpelthen bare ligner veldig (Michelle Williams som Marilyn Monroe), er eksempler på hva vi lar oss imponere av.

Årets storfavoritt Meryl Streep har gjort det til sin spesialitet å fremstille virkelige personer på film. Karen Blixen, Lindy Chamberlain, Julia Child og nå Margaret Thatcher har alle blitt kopiert av Streep opp gjennom årene.

Et annet slående trekk er at de aller fleste av storfilmene fra de store filmstudioene  kommer ut like før og etter selve Oscar-utdelingen, og dermed gjør seg uunnværlige i den store debatten om nominasjoner.

Men er det er et problem at disse biografiske filmene vinner mange priser, eller er det fortjent? Medieviter Gry Rustad har tidligere her i magasinet diskutert tv-serienes manglende evne til originalitet, og deres hang til adaptasjoner og historiske hendelser. Noe av det samme problemet kan også overføres til filmens verden. For eksempel vil mulighetsrommet for krumspring og åpenhet naturligvis begrense seg når man lager film basert på en virkelig karakter eller en historisk hendelse (selv om noen tillater seg å pynte litt på sannheten).

Gode og dårlige filmer. Så hva om man turte å utfordre sjangeren litt? Skrive en oppdiktet person eller hendelse i manus, eller omvendt – slik man har sett eksempler på i tv-serienes verden –skrive en historisk karakter inn i en fiksjonsfilm.  En slik tøying av grensene kan også oppleves som en dødssynd i biosjangeren, men hadde i mange tilfeller gjort filmene mer interessante. Det hadde også gjort det enklere for filmskaperne når de skal komprimere et langt og hendelsesrikt liv innenfor lengden av en spillefilm. Å forsøke å gape over for mange aspekter resulterer bare i at disse aspektene hver for seg blir dårlig belyst. Den kinoaktuelle Jernkvinnen, vel og merke med en strålende Meryl Streep, lider litt under dette.

Mer vellykkede er biografiske filmer som velger å fokusere på en bestemt periode i hovedpersonens liv. Et eksempel er Capote (2005), som tar for seg forfatteren Truman Capotes arbeid med klassikeren In Cold Blood, eller kinoaktuelle My week with Marilyn (bildet under), hvor man valgt å fokusere på en konkret filminnspilling som Monroe gjorde i London i løpet av en uke i 1957. Til tross for det begrensede tidsaspektet tegner begge disse filmene fullverdige portretter av menneskene de omhandler.

Det har vært mange såkalte biopics denne vinteren, og flere skal det bli. Steve Jobs, Elton John, Miles Davis, Nina Simone, Marlene Dietrich, Liz Taylor og Phil Spector er bare noen av personlighetene som vil bli portrettert på film i nær fremtid. Enda en film om Marilyn Monroe, med Naomi Watts i hovedrollen, samt intet mindre en to filmer om pornostjernen Linda ”Deep Throat” Lovelace, er på beddingen i inneværende år. Til og med 25 år gamle Lady Gaga ryktes å få sin egen biopic om ikke lenge.

Gud hjelpe oss.