Musikk

Januar 2001. Det var slutt på min kartong. Jeg hadde gjort opp status, og status fortalte om verk både i hode og kropp, en følelse av å ikke ha blitt den man ville bli, en følelse av å måtte skifte gir. Tiden var inne til å forlate Oslo, hvor jeg hadde bodd siden sommeren 1995 da jeg ga ut min første bok, Sovende floke. Forlate kjære Grünerløkka, forlate kjære Big Dipper, forlate filmklubb og Café Sara og gode venner.

Planen var enkel og den var risikabel: Jeg skulle våge å være enkel, erobre en litteratur som var min og som var ekte. Planen var å skaffe seg et dedikert publikum, og det som skulle kickstarte denne planen var å vende nesen vestover: Reise hjem. Hjem til skrått regn og et landskap som hadde begynt å mumle i meg igjen. Ti år tidligere hadde jeg forlatt Stavanger med kriblende entusiasme, og det jeg forlot virket brått forlokkende igjen. Tiden siden gymnaset hadde vasket blikket, og tiden hadde vasket Stavanger, som nå virket forfrisket, et sultent sted hvor ting kunne utrettes i kulturfeltet, rett og slett fordi det ennå virket tomt? Det var ganske stille på litteraturscenen, det samme gjaldt musikkfeltet. Kun på filmfronten hadde ting begynt å skje. Jackmans Detektor hadde satt en kottdør på gløtt, Ommundsens Mongoland hadde sprengt et hull i fjellet. Kunne det skje noe mer?

Jeg visste ikke hvem Jarle Klepp var da jeg vendte nesen hjem. Men i ettertid føles det som om han allerede var der. Det kjennes som om han trippet ved siden av meg da jeg pakket koffertene, som om han dibbet med beina i baksetet da vi kjørte flyttebilen fra Grünerløkka til Stavanger. Ja, av og til er det sånn jeg ser det: At det var han som hentet meg hjem.

Men kanskje var det oljefat og felger? Kanskje var det Fader Martin og Doktor Mowinckel? Kanskje var det Kaizers Orchestra?

12. januar 2001. Det var pissekaldt ute. Osloluften skar mot huden, gatene var glatte, det nye året hadde kommet med et hardt ansikt. Jeg satt i stua i Markveien 1 og jeg hadde ingenting fore. Jeg drakk en kopp kaffe og bladde i Aftenposten Aften. En tur på kino? En konsert? Blikket søkte gjennom arrangementsoversikten og jeg landet på en notis om at band som skulle spille på Blå.

Kaizers Orchestra, kalte de seg. Navnet trakk meg til seg med sin annerledeshet. Det klang både teit og friskt. Det virket ute av sync med samtiden, en faktor som alltid får meg til å løfte øyelokkene. ”Kaizers Orchestra”, det bar med seg en slags episk nostalgi, noe romantisk, noe teatralsk. Enten, tenkte jeg raskt, er dette et smakløst band, eller så er det den nye vinen som er servert.

Jeg leste videre: Oljefat sto det at de slo på. Sigøynerinspirert rock sto det at de spilte. Jaha, tenkte jeg og reiste meg, tok på meg jakke og sko, spant skjerf om halsen og trakk lue over hodet; jeg har ikke noe bedre å gjøre enn å labbe ned Markveien og se et dårlig ompaband fra Berlin, kanskje noen hjelpeløse klezmerpønkere på norgestur. Jeg kan jo tross alt være heldig. Kanskje skjuler det seg noe avgjørende bak det utidsmessige navnet? Det har jo hendt før, tenkte jeg, at jeg har latt nysgjerrigheten bestemme og endt opp flambert i en brennende forelskelse.

Vi var ikke mange på Blå den kvelden, kanskje 20-30 mann. Men vi som hadde stilt opp fikk se det alle lengter etter når de går på konsert med et ukjent band. Unge mennesker som revner av spilleglede, unge mennesker som har så mye å fortelle at de har vært villige til å satse alt på dette ene kortet: Å bli store for oss. Unge mennesker som kommer med mengder av fantastiske låter oppmagasinert siden de begynte å spille sammen som trettenåringer i mor og fars kjeller.

Det jærske lyset blendet øynene mine. På scenen sto et ivrig band, langt fra teknisk briljante, men fullstendig oppslukt av sitt eget uttrykk, og hva er mer besnærende enn det? I front en selvlysende vokalist – var han laget av neon? – som det ikke tok meg mer enn et lite sekund å gjenkjenne fra rockehistorien: Dette var Mick Jagger, dette var Dave Gahan. En som skal stå på en scene. En som har det som trengs.

For hvert sekund som gikk, droppet kjeven mot betonggulvet. Kordrekkene kom ikke fra standardrepertoaret vi hadde rundt oss ved årtusenskiftet, hvor kom de fra? Transylvania? Mellomkrigstiden? Gitarspillet kom heller ikke fra vår umiddelbare musikknærhet, hadde gitaristene gått i skole hos Marc Ribot? Og hva med alt skrotet de omga seg med, som om de hadde hatt øvingslokalet sitt i en gammel antikvitetsbutikk i en Charles Dickens-roman; et fotografi av Martin Luther stående oppå et rustikt pumpeorgel anført av en ormeaktig tangentfører med et ulmende blikk som spilte noen skakke riff. Og hva var det med all denne hamringen og dengingen, karosserimaskineriet, felger og oljefat. Hva handlet det om?

Det er klart jeg kjente pulsen i halsen. Det er klart jeg ble forelska. Jeg gikk fram til scenen og der ble jeg stående gjennom hele konserten og ta inn det jeg tenkte på som norsk rocks framtid. Visst var det ting som måtte poleres, men alt var så potent. Og på toppen av det hele: De kom fra min kant av verden. De kom omtrent fra Stavanger, selv om Bryne er en halvtimes kjøretur fra Valbergtårnet.

Det var ikke uten betydning. Stavanger og rock har vært et tynt kapittel. For en som har vært så opptatt av musikk og identitet som jeg, har det vært noe sørgelig over hjembyen min. Jeg løfter glasset for heltene jeg har vokst opp med, for Abel og Stavangerensemblet, men per januar 2001 var det først og fremst underlegenhet vi følte overfor Trondheim og Bergen og Oslo, ja, overfor hvilket som helst lite fillested i Norge. For den gang hadde verken Kaizers eller Kvelertak hendt. Det var lite og ingenting å skryte av, og jeg tror ikke man skal ikke undervurdere den betydningen en god musikkscene har for et sted. Hva var Manchester uten The Stone Roses? Hva var Liverpool uten The Beatles? Oslo uten deLillos? Telemark uten Odd Nordstoga?

Hva var det han sang om, vokalisten som sto foran oss, fyren med det klare blikket, fyren med den soleklare henvendelsen? Jeg forsøkte å snappe opp noen tekstlinjer her og noen metaforer der. Noen sammenheng klarte jeg ikke å fange, men såpass var klart, at også i tekstene lyste bandet med annerledeshet. Det var en vertikal verden, en verden av oppgang og fall, av lojalitet og svik, en verden som luktet blod og bensin hvor pengesedlene flagret og likene fløt, en verden hvor sola står i zenith og hodet henger lavt, en verden fylt til breddene av appetitt og oppfinnsomhet. Var det sånn norsk rocks framtid skulle se ut? Skakk rock med episke tekster sunget på jærsk, sårbare frelsesarmésalmer, pumpeorgel, felg og gassmaske, historier fra krigen, fra mafiaen, fra den drømte undergrunnen?

Hvor mange ganger har ikke musikkfrelste latt seg begeistre av et nytt band, for så bare å bli skuffet. Bandet du ble betatt av hadde bare én god plate inne. Franz Ferdinand, ikke sant? Bloc Party, ikke sant? The Strokes, ikke sant? Det er tusener av slike bandhistorier og jeg skal aldri slutte å juble for ungdommer som brenner hele lyset sitt på én kveld. Kaizers Orchestra, derimot, skulle vise seg å være ute på et langdistanseløp. De vokste fort, de var forandringsvillige, de hadde mengder inne. I 2001 så jeg dem live fem ganger. For hver konsert ble de bedre, for hver konsert vokste publikum til sitt dobbelte.

Utpå høsten slapp de Ompa til du dør og allerede ved releasen hadde de vokst seg ut av klubbstørrelsen. Jeg var i gang med den første sesongen min som hjemvendt vestlending og jeg så dem på Checkpoint Charlie i Stavanger 19. september 2001. Huset var stappfullt, kondensen dryppet fra taket, det var en knallgod konsert, men jeg kunne se på bandet at de skulle sprenge også dette. De ville videre. Etter siste ekstranummer gikk jeg hjem i regnet, jeg satte meg til foran pc-en i nattemørket og postet en melding på nettsiden deres: ”Verden er deres.”

Drøyt ti år senere framstår Kaizers som et komplett band. De har sprengt rammene de en gang satte seg fore å fylle. De har solgt ut Spektrum. I Stavanger fyller de Folken fem kvelder på rad når de legger ut på turné for Violeta Violeta volum II. De har fått tyskere og nederlendere og østerrikere til å lære seg tekstene. De har spilt godt over 700 konserter i inn og utland. De har solgt plater i lass og kav. Rockeoperaen Sonny, som jeg fikk gleden av å skrive, har parkert alle andre suksesser ved Rogaland Teater, den har premiere i Aarhus 1. mars og er snart i hus ved Operaen i Oslo. Kaizers Orchestra er sine egne herrer. De er like inspirerte, like nysgjerrige som de var den gang de entret de norske rockescenene.

Hva er nøkkelen? En god bandorganisasjon, de rette ambisjonene og en vinnende fryktløshet. Alle de unorske ingrediensene som får kritikere til å rynke på nesen, men som utøvere vet at er livsnødvendige om man skal lykkes: Ubegrenset tilgang på stolthet og selvsikkerhet, en freidig tiltro til egne evner og ikke minst muligheten til å gjennomføre det man har satt seg fore. Den rette arbeidsetikken og en konsekvent estetikk, den rette teften og en aldri hvilende formidlingsvilje. Ikke minst en grunnleggende forståelse av relasjonen mellom band og fans, en forståelse av at det er der alt ligger. Kritikere vil løfte deg opp og de vil dra deg ned, kanskje spesielt i Norge hvor den kritiske offentligheten helst klapper for de som er på vei opp, og snur seg mot den som får for stor kommersiell suksess, som om mange menneskers hengivenhet skulle være et tegn på kvalitetsforringelse og ikke det motsatte.

Fansen, vet Kaizers Orchestra, den er familien din. Den er blodet ditt. Det er de som lever på innsiden av materialet ditt.

Fremfor noe handler likevel suksessen til dette mot alle odds-bandet om materialet de legger i torgboden sin. Janove Ottesen har en gjenkjennelig, original melodisk sans, bandet spiller med betydelig arrangementsmessig oppfinnsomhet, overraskende og modige rytmiske figurer. Låtene kommer med bildedskapende, smittende tekster fulle av kontraster og overraskende vendinger, universet er melodramatisk og vertikalt, språksansen er på øverste hylle. Og innerst i dette: Den personlige signaturen. Det fantastiske som skjer når du setter på en Kaizers-låt: Du hører på sekundet at det er dem.

Etter konserten på Blå i januar 2001, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg er en sånn fyr som tar kontakt med folk som har fått meg i kne. Jeg vet det er litt teit. Men det er meg, og det er bare meg jeg kan være. Da jeg var 18 dro jeg og kjæresten min til Swindon i England hvor vi ringte på døra til favorittbandet mitt, XTC. Andy Partridge kom ut og så rart på meg og jeg stammet fram: H-h-hello, I am Tore from Norway and I am a fan. Sånn er det med den saken. Og sånn var det 12. januar 2001: Jeg brant. Så jeg snurret skjerfet om halsen igjen, trakk på meg lua, og gikk ut i snøen. Jeg stilte meg opp i mørket bak Blå, hvor jeg slo floker og trippet på de kalde føttene. Jeg satset på at bandet mitt – jeg tenkte på dem som det – ville dukke opp til slutt. Og det gjorde de. De kom ut dørene, seks unge menn bærende på instrumenter og utstyr som de pakket inn i to rustne biler. Jeg steg ut av mørket, nikket nervøst, presenterte meg og sa: ”Jeg tror dette blir bra.”

Vokalisten så på meg og svarte: ”Det tror vi óg.”

Hva var det han hadde sunget der inne på Blå? Hvordan gikk den nå, sangen jeg hadde fått på hjernen? ”Prosessen”, hadde han kalt den, en sang Kaizers Orchestra forøvrig skulle vente nesten ti år på å gi ut. Jo, dette var det han hadde sunget:

Vi blir større og større dag for dag

Vi representerer alle sosiale lag

i fra toppen av pyramiden og ned

Jeg ser det på deg, jeg ser det på deg:

Du er som oss

For det vil bli revolusjon

når du ser folk konvertere til en annen religion                 

Og de som ikke tror på meg i dag:

Det er en del av prosessen

Alt du har hørt om oss er sant

Vi begynner å bli mange

Vi har folk over hele landet

Nettopp, ja, tenkte jeg og tok farvel med Bryneguttene og begynte på hjemturen, bakkene opp Markveien i Oslo, til mine siste måneder i hovedstaden.

Jeg smilte for meg selv. ”Det vil bli revolusjon.”

Hehe.

Det er bandet sitt han synger om, den finingen.

Hehe.

Skål, Maestro! Nå skal jeg hjem til Stavanger og brette opp ermene!

Sonny, basert på Kaizers Orchestras musikk og tekster, og skrevet av Tore Renberg, spilles hos Den Norske Opera & Ballett fra 15.-26.2. På grunn av stor etterspørsel fra publikum settes forestillingen opp igjen på Rogaland Teater til høsten.