Arkitektur

Selv på Manhattan, et av verdens tettest befolkede områder, er naturen alltid nærværende. I en revne i asfalten har et tre sprengt seg opp, ennå for lite og knuslete til å kunne artsbestemmes. En rotte piler mellom t-baneskinnene og inn under perrongen. På en tidligere godslinje på Manhattans vestside, hevet flere meter over hektiske gater, vaier løvtrær og planter i vinden. High Line er en offentlig park opprettet mot alle odds.

I horisonten ser en Hudson-elven og høyhusene på New Jersey-bredden. På gatene under en ruller syklister, gule drosjer, limousiner og tungtransport. En spasertur gjennom parken er også en spasertur gjennom New Yorks historie. Gamle industribygg. Nye bolig-komplekser. Kunstnere på brannbalkongen utenfor atelierene sine. Graffiti på teglsteinsfasader. Glassfasader med firmalogoer. High Line er en svevende hage. Pilarer med tonnevis av jern som bærer skjøre vekster.

– High Line er et overraskende og viktig prosjekt, et kremprosjekt for en tett by. Det enkleste var å rive, men det var nettopp de ukonvensjonelle verdiene som ligger i en park oppe på et gammelt jernbanespor på stylter over byen som ga de fantasieggende perspektivene. Og det er trolig et prosjekt som krevde noen på-gående gærninger for å bli gjennomført, nettopp fordi det var så ukonvensjonelt, forteller arkitekt og byplanlegger Peter Butenschøn.

To slike gærninger, Joshua David og Robert Hammond, møttes ved en tilfeldighet i 1999 på et bydelsmøte om fremtiden for High Line. Overrasket over aggresjonsnivået til de andre debattantene på møtet kom de to i prat. Linjen hadde da knapt vært i bruk siden 60-tallet.

– Vi var de eneste menneskene i lokalet som ønsket å bevare godslinjen, har Hammond fortalt.

Sett fra gateplan er High Line en massiv, mørk jernstruktur. Sterke krefter kjempet på et tidspunkt mot den; byens daværende borgermester, Rudolph Giuliani, jobbet hardt for å få den nedlagte gods-linjen revet. Han mente den var en skamplett og at den sto i veien for den økonomiske utviklingen.

Etter bydelsmøtet fikk Hammond og David ordnet et besøk på området, og kunne ikke tro det de så.

– Da vi kom opp dit, fikk vi øye på 2,5 kilometer med villblomster midt på Manhattan. Newyorkere drømmer om å finne åpne områder. Det er en fantasi når du bor i en studioleilighet, har Hammond forklart.

Industriell oase. Slik er vanens logikk. Man ser ikke at de rustne jernpilarene man passerer hver dag, egentlig bærer en park. Inspirert av det de hadde sett, opprettet ildsjelene stiftelsen Friends of the High Line. Forhåpningene om bevaring var ikke store, til det var motstanderne for sterke. Men de ville i alle fall gi borgermester Giuliani noe å bryne seg på. Etter 11. september-angrepene i 2001 hadde de fleste innbyggerne i byen en mening om hva som burde skje på Ground Zero. Dette folkelige engasjementet i utformingen av by-rommet ga Friends of the High Line uventet drahjelp.  Innbyggerne i nærmiljøet begynte å øyne muligheten for en grønn flekk i asfalt-ørkenen.

I 2002 fikk stiftelsen utarbeidet en rapport som konkluderte med at bevaring av High Line ville gi nærområdet et økonomisk oppsving, stikk motsatt av det Rudolph Giuliani mente. Året etter arrangerte Hammond og David en uformell «idémyldring». Det var ikke en offisiell- arkitektkonkurranse, derfor ventet de seg kun noen dusin forslag fra arkitektur- og designmiljøet i New York. De endte opp med 730 forslag fra 36 land. Ideen deres engasjerte åpenbart. Fantasien til mange tusen mennesker var satt i gang. Noe begynte å ta form.

Private eiere, lokale entusiaster, byråkrater og landskapsarkitekter er ikke nødvendigvis de beste samarbeidspartnerne. I prosessen med High Line smeltet de ulike interessene sammen på forunderlig vis. I 2006 begynte konstruksjonsarbeidet, og tre år senere åpnet den første- delen av parken porten for entusiastiske besøkende.

High Line forener botanisk raffinement og industriell tyngde. Det rustikke uttrykket fra årene da godslinjen lå brakk, er beholdt. Noen steder stryker blomster og villniss langs rustne togskinner og gir post-apokalyptiske assosiasjoner, som i neste øyeblikk korrigeres av velfriserte blomsterbed og kunstinstallasjoner med informasjons-plakater.

Urbane pusterom. Peter Butenschøn er svært opptatt av miljøet i stadig mer fortettede storbyer, både i Norge og ute i verden. I boken Byen. En bruksanvisning vektlegger han verdien av pusterom innimellom asfalt og murfasader; steder hvor folk kan oppholde seg, ikke bare forflytte seg. Arkitektene bak High Line har lagt til rette for å skape oppholdsrom overalt langs den 2,3 kilometer lange parken. Benker reiser seg fra underlaget. En slank, beplantet passasje kan plutselig åpenbare seg i en  gressplen. En bjørkelund kaster skygge over par som kysser. Sjeselonger og tribuner i treverk utgjør steder hvor man kan trekke seg tilbake og hvile såre føtter. Parken er en fusjon av -promenade, bytorg og botanisk hage.

Butenschøn mener det er vanskelig å finne paralleller til High Line-prosjektet i Norge, selv om tidligere industriområder i hovedstaden kan vise til en lignende utvikling.

– Det nærmeste vi kommer et godt norsk eksempel, er kanskje hvordan områdene langs Akerselva ble snudd fra å være en forurenset bakgård til en vakker miljømessig ressurs for byen, mener Butenschøn-, og viser blant annet til den pågående revitaliseringen av Vulkan--området.

I de tre årene som er gått siden den første delen av parken ble åpnet, har High Line blitt en nær obligatorisk attraksjon i verdensbyen. Parkens andre del åpnet i fjor vår, og forlenget den med flere kvartaler, noe som økte attraktiviteten ytterligere. Noen tider på døgnet går man i kø sammen med andre turister. Dette gjør parken godt egnet til et sted å sette seg på en benk og observere menneskemengden, men dårlig egnet til å jogge i. Har High Line utviklet seg til å bli mer av en turistattraksjon enn et rekreasjonsområde for lokalbefolkningen?

– Det store antallet turister er kanskje et problem på kort sikt med nyhetens interesse, men uvesentlig på lengre sikt. Døgnet har mange timer, og det er mange årstider da turistene ikke er der. Det blir litt som operataket i Oslo, det var heller ikke planlagt for den bruken og populariteten det har fått. Slik tilpasser man seg. New York by må inn med litt mer vedlikehold og vakthold enn de regnet med, men det gir store positive ringvirkninger for bydelen.

Utviklingen i Meatpacking District, som High Line løper igjennom, er talende for prosessen byen har gjennomgått. Godslinjen ble bygget i 1930 som et tiltak for å flytte farlig togtrafikk vekk fra gateplan i det som var New Yorks største industridistrikt. På begynnelsen av 1900-tallet var det 250 slaktehus her, i dag er det bare tre igjen. Bydelen er forlengst gjennomgentrifisert, og i dag blant de dyreste boligområdene på Manhattan. På slutten av 90-tallet flyttet kunstnerne og hipsterne til bydelen på jakt etter billigere husleie. Nærværet deres gjorde bydelen attraktiv å bo i, noe som tiltrakk seg mer velbemidlede yrkesgrupper. Husleien steg og kunstnerne måtte flytte videre. High Line representerer et kjærkomment «grønt» tilskudd i bydelen, men pengeinteressene som følger i kjølvannet, er godt synlige.

Byfornyelse. Når man spaserer langs de rustne godssporene, ser man opp på flere nybygde komplekser med luksusleiligheter som tårner- over parken, og som bruker nettopp nærheten til High Line som salgsargument. Peter Butenschøn mener at det å trekke kapital til området var en kalkulert effekt av High Line.

– Gentrifiseringen kan oppleves som et problem for noen lokale, men har stort sett positiv langsiktig effekt. Poenget er om finansieringen av prosjektet har kunnet trekke inn forventet verdiøkning i eiendom i området, eller om alle gevinstene kommer som ufortjent fortjeneste for andre, som epler som faller på feil side av hagegjerdet. Utfordringen er at det bør koste noe for dem som høster fortjenesten av andres innsats, mener Butenschøn.

Siden arbeidet med High Line begynte har området sugd til seg milliarder i private investeringer, noe som har resultert i tusenvis av nye boliger, jobber, tusen nye hotellrom, nye restauranter, gallerier og butikker. Kate Lindquist i Friends of the High Line forteller at besøkstallene er over all forventning.

– Før den første delen av parken åpnet i 2009, regnet vi med rundt 300.000 besøkende i året. Vi tok feil. Det første året hadde vi over to millioner besøkende, og i fjor hadde antallet økt til 3,7 millioner, forteller hun.

Hun vil avkrefte påstanden om at parken er overtatt av turister.

– Ferske besøksundersøkelser viser at nesten halvparten av dem er newyorkere. Den andre halvparten er en jevn fordeling av amerikanske- og utenlandske besøkende, forteller Lindquist.

Restaureringen av High Line var en god idé som endte opp med å bli bedre enn noen kunne ha forestilt seg. Newyorkerne valgte vekk den enkle løsningen, å rive gammel industriell infrastruktur. I stedet brukte de den som utgangspunkt for å skape noe nytt, grønt og fantasi-pirrende. Her kan det muligens være tips å plukke opp for byplan-leggerne i den byen som for øyeblikket vokser raskest i Europa: Oslo. 

(ALLE FOTO: IWAN BAAN)